Tyskland innrømmer folkemord i Namibia – etterkommere krever mer

I årene mellom 1904 og 1907 drepte tyske Schutztruppe rundt 65.000 mennesker fra Hererofolket og 10.000 fra Namafolket.

Det som i dag er staten Namibia, var på den tiden en tysk koloni under navnet Tysk Sørvest-Afrika.

Folkemordet skjedde i form av regulære slag, utsulting og uttørsting, medisinske eksperimenter og sykdom i fangeleire.

Om lag 75 prosent av Hererofolket ble utryddet.

De to landene har forhandlet i flere år, og ble fredag enige om en kunngjøring. Den inneholder blant annet en erkjennelse av at det Tyskland gjorde var et folkemord.

Stjal kveg og voldtok kvinner

Den tyske kolonimakten brukte fra 1880-tallet en blanding av avtaler og tvang for å få kontroll over området.

Hereroene hadde en sterk høvding, Maharero, som trodde han kunne stole på en avtale han inngikk med tyskerne.

I stedet konfiskerte de hereroenes jord, stjal kveget, tok mennene som slaver og voldtok kvinnene.

En tysk handelsmann forsøkte i 1903 å voldta kona til en høvdingsønn. Da hun gjorde motstand, ble hun skutt, mens han ble frikjent. Det bedret ikke forholdet.

Da hereroene fikk vite om en plan for å konfiskere jord for å bygge jernbane og sette opp reservater for «de innfødte», begynte planleggingen av et opprør.

Over 120 tyske bønder ble drept i begynnelsen av 1904.

Hvite utgjør i dag 6,4 prosent av befolkningen i landet, men eier rundt 70 prosent av dyrkbar mark. Mange av dem er etterkommere etter tyske kolonister.

Ordre om tilintetgjørelse

I april 1904 ga general von Trotha ordre om å tilintetgjøre Herero- og Namafolkene.

14.000 tyske soldater ble satt inn for å slå ned opprøret. Tyskerne drepte de fleste som ble tatt til fange, inkludert kvinner og barn.

Hereroene forsøkte å gjøre motstand. Men de færreste av deres menn hadde våpen. Derfor tok mange av dem med seg kveget og rømte ut i ørkenen.

Den tyske kommandanten stengte alle veier hereroene kunne bruke for å returnere, og det ble rapportert at tyskerne forgiftet de få drikkevannskildene som fantes i ørkenen.

Det ble også opprettet flere konsentrasjonsleirer for hereoer og det tallmessig langt mindre namafolket.

Dette var det første folkemordet i det tjuende århundre. Det ble ikke det siste i tysk regi.

Skjelettstudier

Det ble funnet skjeletter på 13 meters dyp ute i ørkenen, rundt hull som var gravd i forgjeves forsøk på å finne vann.

En del av likene ble fraktet til Tyskland for studier av biologiske raseforskjeller. Slike studier gikk ikke av moten før etter den andre verdenskrigen.

Mange av mennene ble halshugget. Det var lettere å pakke skjeletter for eksport på den måten. Kvinnene dere ble både brukt som prostituerte og til å skrape kjøttet av skjelettene med biter av knust glass.

De siste skjelettene av hereroer og namaer ble ikke levert tilbake før i 2018.

Uenighet om penger

Det har tatt over hundre år for tyskerne å innrømme at dette var et folkemord.

Tyskland har gått med på å bidra med 11 milliarder kroner til infrastruktur, helseprosjekter og «gjenoppbygging» over en periode på 30 år.

Tysklands utenriksminister Heiko Maas sa fredag at prosjektene skal bidra til utvikling i de områdene som ble rammet av folkemordet for over hundre år siden.

Namibias president, Hage Geingob, kaller erkjennelsen av folkemordet og bistandsmidlene et «historisk skritt».

Men høvding Vekuii Rukoro fra hererofolket kaller avtalen «en fornærmelse». Han mener Tyskland burde betalt erstatning direkte til ofrenes etterkommere.

– Det er som å komme med en svart katt i en bag i stedet for erstatninger for forbrytelser mot menneskeheten, sier Rukoro.

Utenriksminister Maas ba etterkommerne om tilgivelse, men det er altså ikke nok for dem det gjelder.