NRK Meny
Normal

Tyrkisk selvransakelse

Mordet på den armensk-tyrkiske redaktøren Hrant Dink glemmes raskt i norske medier.

Kisten til Hrant Dink
Foto: STR / AFP

I Tyrkia har mordet utløst en selvransakelse uten like i landets nyere historie.

Det virkelighetsbilde våre medier gir, blir lett overfladisk og navlebeskuende.

I en tid med mange alvorlige kriser i verden er vi her i Norge først og fremst opptatt av Valla-Yssen-affæren og Se og Hør-skandalen.

Den slags får ubegrenset spalteplass, men man skal lete med lys og lykte for å finne noe om den uhyre viktige strid og selvransakelse som mordet på Hrant Dink har utløst i Tyrkia. Dette er viktig ikke bare for Tyrkia, men for hele Europa.

Det gjelder ikke bare tyrkernes ambisjoner om å komme inn i EU, men hva som vil skje med et land som er en bro mellom Europa og Midtøsten.

Politisjefen lyver

Selv om det fortsatt er mange uklarheter omkring mordet, er det nå helt på det rene at Istanbuls politisjef, Celattin Cerrah, lyver når han sier at dette ikke kan knyttes til noen gruppe eller organisasjon. Mordet var en enkelt nasjonalists handling, hevder han.

De siste ukene er det kommet frem opplysninger som viser at politiet var involvert, noe man straks fikk en mistanke om når man så bildet av den 17-årige attentatmannen mellom to smilende politifolk og med et nasjonalistisk flagg foran seg. Morderen skulle visstnok få dette foto som et minne om sin udåd.

 

Sørgende etter drapet på Hrant Dink
Foto: Evert-Jan Daniels / AFP

 

Politiagenter stod bak

Nå viser det seg at flere politiagenter var involvert, blant annet Yasin Hayal og Erhan Tuncel. De skaffet studenten Ogün Samast mordvåpenet og oppildnet ham til å drepe redaktør Dink.

Tuncel hadde til og med orientert politiet på forhånd om attentatplanene og hadde gitt dem navnet på hvem som skulle utføre ugjerningen. Det var Hayal som fikk i oppgave å gi Samast våpenet etter å ha fått det fra en annen politiagent, Coskun Igci.

Det nøstes opp et hemmelig nettverk som omfatter politi, gendarmeri og militære - det statsminister Recep Erdogan omtalte som "den dype stat", en hemmelig sammensvergelse som opererer utenfor alle lover og regler. Erdogans forgjenger, Süleyman Demierel sa rett ut at "den dype stat er de militære". Det er en stat i staten.

Giftig samfunnsklima

Disse politiagenter og mordere opererer i et giftig samfunnsklima der det spilles på nasjonalistiske og rasistiske stemninger, og der rettsapparatet manipuleres. Hrant Dink ble trukket for retten og dømt til seks måneders betinget fengsel fordi han hadde forbrutt seg mot straffelovens paragraf 301 om såkalte krenkelser av staten, de militære, Atatürks minne og det som kalles "tyrkiskhet".

Ankesaken var ennå ikke kommet opp da Hrint ble myrdet. Men før dette hadde en fanatisk mobb omringet redaksjonslokalene for å lynsje ham.

En forsoningens mann

Vi som hadde gleden og smerten av å møte ham, vil alltid minnes Hrant Dink som en forsoningens mann, en godviljens mann som forsøkte å bygge broer.

Han skrev da også i en lederartikkel: "Jeg er tyrker, men jeg er også armener". Det var nok til at han skulle myrdes.

Dessuten hadde han i en artikkel minnet om den historiske kjensgjerning at grunnleggeren av den moderne tyrkiske stat, Kemal Atatürk, hadde en adoptivdatter som var armensk. Det ble oppfattet som en majestetsforbrytelse, ja, verre enn det - som en krenkelse av alt som ble holdt hellig.

Vi som var sammen med Hrant Dink i Molde da han før jul fikk Bjørnsonakademiets ytringsfrihetspris, opplevde ham slett ikke som noen provokatør. Han hadde et mildt vesen og forsøkte i alt han sa og skrev å skape fred og forståelse. At en slik person ble myrdet, bør vi ikke glemme så lett som norske medier gjør.

En skjebnekamp om Tyrkias sjel

 

Portrett av Hrant Dink
Foto: MUSTAFA OZER / AFP

 

Midt oppe i tragedien opplever vi nå noe som kanskje kan gi håp for fremtiden. Etter at mange tusen demonstrerte under begravelsen mens de ropte "Vi er alle armenere! Vi er alle Hrant Dink!", ser vi at noe er i ferd med å skje i Tyrkia.

Det unevnelige nevnes. Det reises tvil om paragraf 301 som krenkelse av "tyrkiskheten". De som vil ha Tyrkia inn i det europeiske fellesskap, mobiliserer. Men samtidig provoserer dette de nasjonalistiske og rasistiske krefter i "det dype samfunn". Det pågår en skjebnekamp om Tyrkias sjel.

Tyrkisk rasisme

Ismet Berkan, som er sjefredaktør i den liberale avisen Radikal og selv er anklaget for å ha krenket "tyrkiskheten", sier at mordet på Hrant Dink var en "rasistisk forbrytelse". Dette har tidligere ikke vært sagt så direkte i den offentlige debatt. Det har alltid vært tyrkere som er blitt fremstilt som ofre for rasisme, for eksempel i Tyskland.

Men nå skriver Berkan at den verste rasisme er det armenere, kurdere, jøder og arabere som utsettes for i Tyrkia. Han bekrefter det dikteren Yasar Kemal var inne på allerede i 1997 da han fikk de tyske bokhandleres fredspris: "Det er ikke noe land i verden der det er en slik rasisme som i Tyrkia".

Yasar Kemal og Orhan Pamuk

Yasar Kemal, som jeg også har opplevd den sterke åndelige utstråling fra i samtaler og under glade måltider, kunne like gjerne ha fått nobelprisen i litteratur som Orhan Pamuk, men nå er det utelukket. "De aderton" vil ikke gi enda en tyrker denne pris.

Men Orhan Pamuk var selvfølgelig en verdig vinner, så verdig at også han ble utsatt for drapstrusler etter at rettsapparatet hadde forsøkt å ta ham. Nå har han dratt til New York, delvis for å få arbeidsro, men også for å komme i sikkerhet. Det var for risikabelt for ham å bli Tyrkia, og han syntes heller ikke Tyskland eller det øvrige Europa var en sikker plass.

Det er et tankekors at enda en gang søker de forfulgte og drapstruede tilflukt i Amerika - et Amerika som det er blitt politisk moteriktig å hate.

En viktig åndskamp

I mellomtiden fortsetter debatten i Tyrkia.

Det unevnelige forties ikke lenger. Det har oppstått en mer åpen selvransakelse enn kanskje noen gang tidligere. Denne debatt gir håp, men utfallet er fortsatt uvisst.

For også de reaksjonære og nasjonalistiske krefter mobiliserer. Etyen Mahcupyan, som i likhet med Dink er armener fra Istanbul, har overtatt redaktørjobben i ukeavisen Agos. Han sier at utfallet av denne åndskamp blir helt avgjørende for armenerne og for alle andre minoriteter.

Det blir også avgjørende for Tyrkias fremtid og dermed for Europa. I forhold til dette store skjebnespørsmål blir det vi er opptatt av i norske medier for tiden bare petitesser.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt