Tvinges til å rive sitt eget hjem

Timeglasset er snart tomt, og krigen i Syria er ennå ikke over.

77-åringen fra Homs har ett ønske før han dør: Å se hjemlandet sitt igjen. På mange måter er det et kappløp mot tiden, og Ismael vet ikke hva som kommer til å skje først: døden eller at krigen tar slutt.

I mange år, nesten helt siden krigen brøt ut i 2011, har han bodd i Arsal i Libanon, en liten by nær den syriske grensen, så nærme hjemlandet at han kan se det fra høydene rundt byen. Han har forsøkt å bygge seg et liv her: leid et lite hus i en leir, plantet en liten kjøkkenhage. Ventet.

Det har ikke vært den alderdommen han ønsket, men den krigen ga ham.

Nå står han her og river ned det han så omhyggelig har forsøkt å bygge opp. Han tar et slag med sleggen på husveggen. Støv og steiner raser ned på gulvet i det som var en stue.

– Jeg er 77 år, og jeg respekterer loven. Libanesiske myndigheter sier at vi må gjøre dette. Men jeg er gammel, så det tar mange dager å rive, sier han.

Lyden av hamring fyller leiren, for rundt Suleiman holder naboene på med samme jobb. I Arsal og flere andre steder sier libanesiske myndigheter at flyktninghus av sement og stein må rives – av flyktningene selv.

Permanente strukturer er ulovlige, sier myndighetene. Men mange analytikere – og flyktningene selv – ser det som et forsøk på unngå at flyktningene blir værende i Libanon mye lenger.

Suleiman er en av halvannen million syriske flyktninger i Libanon. I det lille landet tilsvarer det mer enn hver fjerde innbygger – på et område som bare er litt større enn Rogaland fylke.

For flyktningene er livet i Libanon vanskelig og blir stadig verre: Arbeidsledigheten er stor, fattigdommen likeså.

Libaneserne har vært sjenerøse. I begynnelsen ble syrerne tatt relativt godt imot av et folk som selv har vært ute mang en krigsnatt.

Men det er åtte år siden de første kom, en økonomisk krise har rammet Libanon, og tålmodigheten er på mange måter slutt. Både politisk og på bakkeplan øker presset om at flyktningene må returnere til Syria.

– Dette er et patriotisk og humanitært prosjekt for å få våre fordrevne syriske brødre til å returnere til sitt hjemland. Syria er et land med sikkerhet og trygghet, sier al Bakari.

Men få flyktninger tror på ham. De fleste mener det er for utrygt å returnere, selv om krigen på mange måter er inne i en avsluttende fase. For ikke bare er det fortsatt kamphandlinger i noen områder av Syria, men mange har flyktet ikke bare fra krigen, men også fra regimet til president Bashar al Assad, som i dag er sterkere enn noen gang siden krigen begynte.

– Hva kan vi hjelpe dere med slik at dere returnerer? spør sjeiken.

Også skolene i Syria er gratis, minner ham dem om. Hvis de har barnebarn, kan de få en utdannelse. Dessuten er mat mye billigere i Syria enn i Libanon.

– Alle vil tilbake til landet sitt. Men først må man ha det grunnleggende vi trenger for å overleve. Vi trenger sikkerhet, sier Ghazal Ahmed.

Sjeik al Bakari forlater flyktningleiren med uforettet sak. Ingen av dem han har snakket med denne dagen, har blitt overbevist om å reise hjem.

Det skal være et fritt valg: å reise hjem eller ei.

Og noen av flyktningene som går på bussen denne dagen, drar fordi de vil dra hjem, fordi kamphandlingene på hjemstedet er over, fordi tiden er moden.

Men for en del er det ikke egentlig et valg. Livet i Libanon er blitt for vanskelig. Presset om å reise hjem for stort.

For trebarnsmorn Nisreen Mohammed Nour Loutfi er det en blanding.

– Livet er veldig vanskelig her. Alt er dyrt, fra husleie til de daglige utgiftene. Hva kan vi egentlig gjøre?

Samtidig er det blitt tryggere i hjembyen Deir ez-Zour, som var beleiret av IS i årevis. Nå er IS drevet vekk, og myndighetene har kontroll.

– Vi må vende tilbake en gang, og nå er tiden kommet, for situasjonen er bedre og tryggere i Deir ez-Zour. Mannen min har ønsket å vende tilbake en lang stund. Han har ikke hatt det fint i Libanon. Han har vært ensom, sier hun.

Når bussene forlater Beirut, går flyktningene en uviss skjebne i møte. Det går bra for en del. Men menneskerettighetsorganisasjoner sier at noen av dem som har vendt hjem, er blitt tvangsrekruttert til hæren – eller har forsvunnet.

Det er motstridende forklaringer om hva som skjedde i Deir al Ahmar i sommer, men alle er enige om at det startet med en brann i leiren. Brannbilen kom sent til stedet, og det skal ha brutt ut konflikt mellom det libanesiske brannmannskapet og flyktningene. Flyktningene sier at en gjeng av lokale menn senere kom for å hevne seg, og at de angrep leiren, slik at de ble nødt til å flykte. Libanesere som NRK har snakket med, sier at flyktningene selv valgte å dra.

Gjenstandene som ligger igjen i ruinene av leiren – undertøy, sko, barnebøker – tyder imidlertid på at flyktningene har forlatt den i all hast.

Uansett er historien om Deir al Ahmar bare en av flere om økt konflikt mellom syrere og libanesere.

77-årige Suleiman merker godt at livet i Libanon er vanskeligere. Han merker presset om å måtte reise hjem, men det tør han ikke å gjøre.

– Når det blir trygt, vil jeg reise hjem med en gang. Men hvis vi drar nå, kommer vi kanskje til å dø. Så lenge det ikke er trygt, blir jeg værende her, selv om jeg må bo i et telt.