Korrespondentbrev

Når utlandet er stengt

Reising har fått et dårlig rykte under pandemien. Det er lett å glemme at utlandet har mer å by på enn virus.

GOD PLASS: Piazza Navona i Roma

GOD PLASS: Piazza Navona i Roma

Foto: Simen Ekern

Denne artikkelen er over en måned gammel, og kan inneholde utdaterte råd fra myndighetene angående koronasmitten.

Hold deg oppdatert i NRKs oversikt, eller gjennom FHIs nettsider.

For et par måneder siden så jeg en jente som gråt foran innsjekkingsskranken på flyplassen i Roma. Hun hadde tatt koronatest, som hun hadde fått beskjed om, men hun hadde tatt feil variant. Mens det holdt med en hurtigtest når man skulle reise inn til Italia, var den grundigere varianten påkrevd der hun skulle ha reist, og nå fikk hun ikke fly. Ikke snakk om.

Hun viftet med A4-arket der den negative testen var bekreftet, strakte det fram som om det var en kongelig benådning hun holdt i. Men det var ingen bønn. Selv om testen var negativ, måtte svaret bli negativt. Det så ut som det var mye som raknet der hun ruslet vekk fra skranken.

Koronaspråket

Det finnes noen ord som har fått ny mening under pandemien. «Folkesky», for eksempel, pleide å betegne noen som var snåle, kanskje litt skumle. Nå kan det være farlig og straffbart å ikke være folkesky. «Reisefeber» er et annet.

Fra første gang jeg landet i Italia et par dager etter den første nedstengningen i fjor, har termometersjekken vært et fast innslag på flyplasser og togstasjoner. I begynnelsen ble jeg alltid merkelig varm før jeg skulle scannes. Etterhvert ble det rutine, i takt med at de nye koronatestpapirene ble det avgjørende. Testene skulle tas 72 timer før. Eller 24 timer før. Noen land krevde en PCR-test i forkant, og så en hurtigtest i timene før avreise. I Belgia, der unødvendige reiser har vært forbudt, ikke bare noe man var sterkt anbefalt å unngå, måtte jeg fylle ut en såkalt æresdeklarasjon, der jeg redegjorde for mine motiver for å bevege på meg.

I tillegg kom koronasporingsskjemaet, som genererte en QR-kode og hyppige telefonoppringninger fra landets koronasporings-team: Holder du deg hjemme? Vasker du hendene?

LUFTIG: En nesten folketom flyplass i Brussel. Reklamen for en utstilling i fjor lyser fortsatt over bagasjebåndet

LUFTIG: En nesten folketom flyplass i Brussel. Reklamen for en utstilling i fjor lyser fortsatt over bagasjebåndet

Foto: Simen Ekern

Dørene lukkes

«All smitte vi har i Norge er i utgangspunktet utenlandsk», sa statsminister Erna Solberg i Dagsnytt 18 tidligere i vår. Det høres ut som noe særegent norsk når man sier det sånn. Men det er nå en gang slik at smitten er utenlandsk i hele verden, stort sett.

Solbergs utsagn er derfor objektivt sett meningsløst, men det er ikke dermed sagt at det ikke føles sant og viktig for mange.

Hadde vi bare stengt grensene ordentlig, kunne vi samlet en kjempegjeng og spist sushi på Geilo alle sammen.

Australia har lagt seg på den linjen, riktignok med ugreie konsekvenser for de av landets egne borgere som var så uvørne at de befant seg utenlands da pandemien traff. De fikk rett og slett ikke komme hjem. Eller i Norge, der hundrevis av EØS-borgere er blitt bortvist til tross for at de har leilighet, jobb og betaler skatt i Norge.

Før valget i Nederland møtte jeg Willhelm Engel, en danselærer i begynnelsen av førtiårene med lange rastafletter som har laget seg en ny karriere basert på vaksineskepsis og nedstengnings-motstand. Med gruppen «Virussannhet» ble han landskjent da han saksøkte landets regjering og fikk koronaportforbudet opphevet i høyesterett - før regjeringen innførte det igjen likevel. Reising var han heller ikke begeistret for. «Å holde luftfarten i gang, men la folk leve i nedstengning. Det er fullstendig sinnsykt», sa han.

VIRUSSANNHET: Wilhelm Engel (t.v) og Jeroen Pols saksøkte den nederlandske regjeringen for å stanse beslutningen om portforbud.

VIRUSSANNHET: Wilhelm Engel (t.v) og Jeroen Pols saksøkte den nederlandske regjeringen for å stanse beslutningen om portforbud.

Foto: Simen Ekern

Det er en vanlig holdning, men den er også litt merkelig på et kontinent der det å krysse grensene ikke bare har vært en fundamental rettighet, men en sømløs del av hverdagen for mange mennesker. Noen hører hjemme i flere land, noen pendler, noen har barna sine eller kjæresten sin i et annet land. De er jo også en slags folk, som dessuten i mange år har blitt oppfordret av politiske ledere til å hente erfaringer på den andre siden av stadig mindre viktige europeiske grenseoverganger.

Sesongarbeidere som i mange år har jobbet i et annet land, er ikke bare arbeidskraft som kanskje eller ikke kan erstattes, de er mennesker med liv og familier.

Kontroll på kontinentet

For å komme til Nederland fra Belgia kjørte jeg sammen med Bram, en belgisk fotograf. Jeg hadde brukt lang tid på forberedelsene, tatt koronatest på riktig tid, husket det internasjonale pressekortet nederlandske myndigheter krevde for å dekke det koronapregede valget, fylt ut den obligatoriske «samvittighetserklæringen» på nett. Men hadde jeg gjort alt riktig?

Nederland hadde gjort det ganske klart hva de mente om reisevirksomhet. På myndighetenes nettsider lå en sjekkliste for reising til Nederland. Første punkt: «Ikke reis til Nederland».

Etter en uvanlig lang periode uten å dra ut av landet, hadde jeg reisefeber, den som preges av en sterk bekymring for å bli stanset og sendt tilbake. «Hvor lenge er det til vi kommer til grensen?», spurte jeg Bram. «Vi passerte den for et kvarter siden», sa han.

KLAR MELDING: Ikke reis til Nederland

KLAR MELDING: Ikke reis til Nederland

Covid-fri ferie

Grensene finnes, men de er ikke alltid så tydelige. Og viruset er uansett ikke interessert i statsborgerskap. Utlandet er sjelden særlig langt unna hvis man befinner seg midt på det europeiske kontinentet, og forskjellen i smittefare for en som reiser fra Tournai i Belgia til Lille i Frankrike er kanskje ikke større enn for en som pendler fra Brussel til Brugge.

Reising har fått et dårlig rykte, samtidig som reiselivet nå er helt avgjørende for å unngå full økonomisk kollaps mange steder. Planleggingen for å redde en slags sommersesong ved europeiske strender har vært temmelig kreativ.

Hellas var først ute med ideen om Covid-frie øyer, og har massetestet lokalbefolkningen for å friste nordeuropeere på nedstengt nettjakt etter varm sand og kalde drinker.

I Italia fulgte populære ferieøyer som Capri og Ischia - Angela Merkels foretrukne sted for avkopling - opp, til protester fra andre turistavhengige steder i Italia. Hva med Venezia? Firenze? For veldig mange deler av Europa haster det å få turister, studenter, arbeidstakere og pensjonister fra andre steder på besøk igjen. Det begynner å haste for turistene, studentene, arbeidstakerne og pensjonistene også, om ikke annet så for å bli minnet om at utlandet har mer å by på enn smitte.

LUKKET BY: Politiet i Roma sperret gatene 12. april for å hindre demonstranter som protesterte mot nedstengingstiltakene i å nå fram til parlamentet.

LUKKET BY: Politiet i Roma sperret gatene 12. april for å hindre demonstranter som protesterte mot nedstengingstiltakene i å nå fram til parlamentet.

Foto: Simen Ekern

Vask hendene

Mandag denne uka var jeg igjen på vei tilbake til Belgia, med QR-kode og negativ test. Belgias koronasporingstjeneste var så ivrig at jeg ble ringt opp før jeg hadde rukket å komme inn på flyet til Brussel. Jeg forsikret hun som ringte om at jeg kjente reglene godt, etter flere Brussel-karantener tidligere i år. Jeg har sittet inne og sett på regnet ute i noen runder nå, så jeg vet hva vi snakker om. «Nå er det karantenefritak for journalister på jobb», sa hun. «Hm?», sa jeg. «Ta på munnbind, vask hendene og ta ny test etter 7 dager», fortsatte hun.

Der og da føltes det som å ha vunnet en ekstra uke i livets lotteri. I dagene etter har jeg likevel levd akkurat som jeg gjorde da jeg var i karantene. Alt er jo stengt her også, og jeg har etterhvert glemt hva det er man gjør i en by når restauranter er åpne og portforbud er et ord man bare bruker når man snakker om borgerkriger i utlandet. Noen dager føles det som jeg har glemt savnet etter disse tingene også.

Det har vært skrevet mye om ettervirkningene av koronaen, og en av dem som gjelder også de som ikke har vært smittet, er en mild bekymring for å være ute blant folk. Hjemme kan man gå uten munnbind, droppe den kjipe håndvask-geleen, og betrakte regnet og menneskene ute på trygg avstand.

Det eneste som skurrer nå i dag er himmelen, som har fått en sånn underlig, klar blåfarge siden sist. Og fuglene som har begynt å synge så tidlig om morgenen. Og det kirsebærtreet som liksom konkurrerer med sola om hvem som skinner mest. Kanskje det snart er på tide å komme seg ut i verden igjen.

Mer om koronaviruset

Status Norge

Sist oppdatert: 09.05.2021
2 740
Smittede siste 7 dager
110
Innlagte
767
Døde
1 465 851
Vaksinerte

SISTE NYTT

Siste nytt