USA – borgerkrigen om igjen

Neste uke er det 155 år siden USA ved nordstatene og de elleve utbryterstatene i sør utkjempet det som er blitt kalt Det andre slaget ved Bull Run. Mer enn 100 000 soldater kjempet på jordene ved Manassas, om lag 50 kilometer vest for Washington DC.

Denne helgen møtes de igjen til hyggelig samvær og for å gjenoppleve det blodige slaget.

Det kalles Levende Historie og gir seg mange utslag. Alt fra omvisning og foredrag til skyting med tidsriktige våpen og såkalte "re-enactments" der deler av slaget utkjempes om igjen – høyst realistisk og så historisk korrekt som mulig.

I bunnen ligger en uangripelig interesse for det som skjedde. Onde tunger, derimot, mener at sørstatene aldri har forsont seg med at de tapte, så i ren nostalgi fokuserer de på slagene de selv vant.

Det var seierherren fra den gang, Robert E. Lee, eller rettere sagt: En statue av ham, som tidligere denne uken ble tildekket i Charlottesville, Virginia etter at myndighetene planla å flytte den.

Borgerkrigen lever!

Amerikanere liker tidsskrifter, gjerne i glanset papir med flotte bilder og stilig layout. I butikker som selger den slags er det hyllemeter med blader om hagestell og kosthold, biler og barn, trening og reiseliv – samt om borgerkrigen. Det er reportasjer fra slagmarken slik den fremstår i dag og portretter av generalene. Anekdoter og trivialiteter presenteres sammen med ferske forskningsrapporter og analytiske betraktninger rundt offiserenes taktiske vurderinger. Siste nytt fra 1865 er godt stoff.

Den høyst levende interessen for hendelsene i borgerkrigen kan forklare noe av det intense engasjementet rundt hva man skal gjøre med statuene fra den gang. Brev og gjenstander er gått i arv, historier er blitt fortalt om forfedrenes innsats og krigens urettferdighet.

I sørstatene holdes krigen varm, men ikke nødvendigvis hatet. Skjønt: Det er akkurat det mange nå lurer på.

USA har forandret seg på 150 år

Det er umulig å overføre situasjonen i 1865, da slaget var tapt, til situasjonen i dag. De svarte fikk sin frihet, nye innvandrergrupper fra Latin-Amerika og Asia har kommet til og i en rekke sørstater bor det nå hundretusenvis av pensjonister fra nordstatene som har en helt annen historisk hukommelse.

Men sørstatsflagget brukes fremdeles. Og det sender et helt spesielt signal. I mange tilfeller er det utilsiktet, mens i andre sammenhenger er signalet hele poenget.

Ku Klux Klan er i dag en ekstremt marginalisert organisasjon, men den er der; sammen med ytterliggående grupper av rasister som forfekter hvit makt og overopphøyhet.

Hva har president Donald Trump med dette å gjøre?

På den ene side har Donald Trump absolutt ingenting med dette å gjøre. Det er ytrings- og organisasjonsfrihet i USA. Det er innbyggerne stolte av og slik vil de ha det.

Men det er lov å ta et standpunkt.

Når mange har kritisert den 45. presidenten de siste ukene, så er det fordi han ikke har stått frem som en samlende skikkelse rundt amerikanske verdier som likebehandling og toleranse. Han har tvert imot bidratt til å rettferdiggjøre diskriminerende adferd som mange, også i hans eget parti, har tatt avstand fra.

• Pressekonferansen amerikanerne aldri har sett maken til

Trump har tatt et oppgjør med rasistene, og gjort det helt klart at han tar avstand fra alt de står for. Det er bra. Problemet er at det ofte kommer et, «men...........». Han anklages for å ha bidratt til å legitimere holdninger som tidligere ikke tålte dagens lys.

Nå tør ekstremistene stå frem med sine raseteorier på en helt annen måte enn under for eksempel presidentene Obama og Bush.

Muren mot Mexico og innreiseforbudet som rammer svært skjevt, begrunnes med økonomi og sikkerhet, men er rettet mot folk som ser annerledes ut, eller som angivelig tenker andre tanker enn mange av hans hvite, middelaldrende middelklassevelgere.

Det er ikke bare et spørsmål om hva Trump har gjort, men like mye et spørsmål om hva han ikke gjør. Å forskjellsbehandle er blitt stuerent.

Six Flags bytter flagg

Verdens største morofirma heter Six Flags og ble grunnlagt i Texas for 60 år siden. De eier rundt 30 fornøyelsesparker rundt om i USA, Mexico og Canada og byr på familieorientert hygge. Navnet Six Flags henspiller på staten Texas' som i de siste 200 år har vært under nettopp seks flagg:

Det spanske, franske og mexicanske; samt Star & Stripes siden de i dag er en del av USA, samt the Lone Star Flag fra den gangen Texas var selvstendig. Og konføderasjonens flagg, altså sørstatsflagget.

Men nå er det slutt.

Etter uroen i forbindelse med den foreslåtte flyttingen av Robert E. Lee-statuen i Virginia, har Six Flags tatt en beslutning:

De dropper referansen til Texas-historien i navnet sitt, og bruker nå i stedet seks USA-flagg for å unngå bråk. Derfor har de sluttet å bruke sørstatsflagget. Det var selskapets egen begrunnelse.

Motsetningene er der

Amerikanerne valfarter til president John F. Kennedys grav på Arlington æreskirkegård i Arlington, Virginia; rett over elven fra Washington DC. De bøyer hodet og minnes statslederen som ble drept i 1963.

Dersom de hever hodet der de står foran presidentens grav, vil de se en staslig gul bygning. Den tilhørte den omstridte sørstatsgeneralen Robert E. Lee. Der bodde han sammen med sin hustru, en etterkommer av USAs første president George Washington.

Lee var general. Men da hjemstaten Virginia og ti andre stater brøt ut av unionen på grunn av slaveriets fremtid, valgte han å være lojal mot sin bakgrunn i stedet for sin arbeidsgiver.

Det var et spørsmål om ære.

Offiserskollegaer som han tidligere hadde stått last og brast med i andre kriger, ble den nye fienden. Familier ble splittet. Venner gikk hver til sitt. Det finnes ennå sår som ikke er grodd og bånd som ble brutt for alltid.

Borgerkrigen sitter i veggene

Da undertegnede var korrespondent for NRK i Washington var valg av skole for min datter viktig. Etter hvert var hun elev ved skolen med det historisk stolte navn Washington-Lee High School i Arlington, noen lange steinkast fra Robert E. Lees farm. Oppkalt etter den lokale helten og landsfaderen Washington.

Den gang trodde jeg at navnevalget var uttrykk for forsoning. Det kan selvfølgelig opprinnelig ha vært ment som en utstrakt hånd til nord og sør i gjenforeningens tegn. Men kanskje tok jeg feil.

Nå er det et spørsmål om skolen i det hele tatt kan beholde navnet. Robert E. Lee forbindes nå med noe politisk ukorrekt, og vil den ganle slaveeieren George Washington gå fri, eller blir han også rammet av den historiske opprydningsaksjonen med tilbakevirkende kraft som nå feier over Amerika?

Utrenskning kan ta tid, og bli dyrt

De siste dagene har en lang rekke statlige og lokale myndigheter vært føre vâr og dekket over, fjernet eller ryddet bort «problematiske» skulpturer og statuer før de eventuelt blir kontroversielle. Men i følge CNN finnes det rundt regnet 1500 slike objekter som i ulik grad hyller, takker eller lovpriser «heltene» fra borgerkrigen.

Det kan bli mange demonstrasjoner og renne mye blod i gatene før sluttfasen av borgerkrigen er over.

Det mest utfordrende er Stone Mountain i Georgia der man finner det enkelte kaller «The Confederate Mount Rushmore». De tre fremste sørstatsprofilene er hugget inn i stein: President Jefferson Davis, general Stonewall Jackson, og Robert E. Lee.

Alle til hest høyt opp i en bratt fjellvegg.

Relieffene er nærmere 100 meter høye. De kan ikke flyttes. De må ødelegges. Som en slags ideologisk parallell til det Taliban gjorde med Buddah-statuene i Afghanistan i 2001, de likte heller ikke det de så.

«Feilslått og undergravende»

Andrew Young er blitt 85 år gammel. Han har lang fartstid fra borgerrettighetskampen og sto på balkongen i Memphis den aprildagen i 1968 da Martin Luther King ble myrdet. Young advarer nå mot å fjerne minnesmerker som ikke er politisk korrekte:

«Det er helt feislått og det undergraver alt vi har oppnådd», sier han til NPR i USA. Mange unge afro-amerikanere, som for eksempel aktivister i Black Lives Matter, vil fjerne Robert E. Lee & Co. «De har vært gratispassasjerer og forstår ikke at de fremdeles er slaver»", sier den tidligere politikeren; og legger til at det er ikke disse monumentene som er problemet.

«La dem få bli», sier Andrew Young, men foreslår samtidig en liten, men ikke ubetydelig, justering. I sin berømte «I-have-a-dream» tale gjentok Martin Luther King en rekke ganger: «Let freedom ring!».

Fra en hver fjelltopp av betydning skulle det ringe en frihetsbjelle, som for eksempel fra fjellveggen i Georgia med de tre sørstatsgeneralene: «Let freedom ring from Stone Mountain», sa Martin Luther King med referanse til nettopp de tre som sloss mot opphevelsen av slaveriet.

La kunstverket få leve, men heng opp en frihetsbjelle, er Andrew Youngs budskap.

Etter hans mening vil det vise en styrke og en raushet som vil gi en helt annen og mer positiv gjenklang enn å sensurere historie.

Kampen fortsetter!

Det er ikke bare i Manassas at de skal markere krigsjubileum denne helgen. I Morseville, Illinois er det «Borgerkrigs-spel». Da møter de interesserte frem i uniformene sine. Noen har tatt seg egnede navn, og 250 statister lever ut sin indre soldat i en omkamp som sponses an National Rifle Association.

Det hele er en vegg-til-vegg festival der det er fremvisning av 1860-tallsmote, det er dans fra den gang, og gudstjeneste der «generalen» forretter.

For noen er det leik og moro, for andre en hobby, og for enkelte en livsstil der de reiser rundt til forskjellige stater og utkjemper gamle slag om igjen. I håp om at det nytter.