Trump leker med ilden

Det er mer enn 20 millioner av dem. De fleste har frivillig stilt opp for det som blir sett på som friheten, flagget og fedrelandet. De er høyt respektert, og blir i mange sammenhenger sett opp til av dem som ikke har vært i militæret.

«They made the ultimate sacrifice ...»

På demokratenes landsmøte i forrige uke holdt Khizr Kahn en appell på vegne av sin sønn kaptein Humayun Khan som ble drept i Irak i 2004. De er muslimer, men Humayun Khan var – ifølge foreldrene – en amerikansk patriot som ofret livet i kamp for verdier han trodde på og USA står for.

Amerikanere flest vet å verdsette en slik offervilje, og de etterlatte blir ofte takket, og den avdøde blir hedret og æret post mortem.

Når Trump begynner å argumentere med de pårørende til døde soldater, leker han med ilden.

Flere ledende republikanere har tatt avstand fra hans kritikk av ekteparet Khan, og den forventede støtten er uteblitt.

En lang og stolt amerikansk tradisjon

USA ble et eget land på grunn av frivillige som grep til våpen og gjorde opprør mot utbytting og undertrykkelse. I 1776 erklærte de 13 koloniene seg uavhengige fra Storbritannia, og slo seg sammen i Amerikas Forente Stater.

De som muliggjorde friheten den gang, er fremdeles helter, og de som har gjort det samme i ettertid – altså meldt seg til tjeneste når det har vært påkrevd – blir hyllet og hedret.

Det finnes byer og samfunn i USA der det er tradisjon, der det forventes at unge mennesker gjør som far, bestefar og oldefar.

USAs forsvar er bygd opp på frivillighet, selv om det i fire perioder har vært innkalling: Borgerkrigen, 1. og 2. verdenskrig, samt i Den kalde krigen – Korea og Vietnam.

Da har behovet vært som omfattende at man har måttet "spe på" med vernepliktige. De frivillige har ikke vært mange nok.

«Jeg er en veteran»

For å bli regnet som «veteran» må man nå ha tjenestegjort i to år. Tidligere var det kortere. Eller man kan ha blitt såret og dimittert på grunn av skader. Da er man også «veteran».

I dagligtalen er det en forskjell på dem som har vært i militæret, de som har vært inne under en krig, og de som har vært i kamp.

Men alle aksepterer støtteapparatet, bakkefunksjonene, som nødvendige og uunnværlige, så de blir også hyllet som «veterans» på Veteranenes Dag i november og Memorial Day i mai.

Da er det seremonier og kransnedleggelser, takketaler og ettertanke over hele USA.

Veterandepartementet

I USA har regjeringen et eget Veterandepartement. De tar – ikke minst – vare på de 147 æreskirkegårdene rundt omkring i USA, der tidligere soldater og deres familier ligger begravet.

Departementet tar også vare på nåværende og tidligere soldaters helse og helbred. Mange som melder seg frivillig, har et vikarierende motiv. Kanskje er de arbeidsledige, kanskje har de en usikker jobb. Å være soldat gir heder og ære, men også omfattende rettigheter i helsesystemet for familien.

I et land der helsevesenet er basert på private forsikringer, er disse «frynsegodene» en viktig motivasjonsfaktor for enkelte når de verver seg.

Ikke alle er hellige

I 2004 hadde USA to presidentkandidater: Bush og Kerry.

George W. Bush hadde avtjent verneplikten hjemme som pilot for Nasjonalgarden. Etter sigende hadde hans far George H.W. Bush trukket i tråder slik at hans sønn skulle slippe å bli sendt til Vietnam.

Demokratenes John Kerry, derimot, han kunne blitt fritatt, noe studenter ofte ble. Men han vervet seg, og tjenestegjorde på en såkalt Swift-båt.

Kerry var i strid, han ble såret og dekorert.

Han ble overbevist om at dette var en meningsløs krig og deltok i anti-Vietnam-demonstrasjoner etter hjemkomst. Enkelte beundret ham for dette, andre så på ham som en forræder som falt sine krigskamerater i ryggen.

Mer enn 30 år senere var det «payback time». Kerry stilte til valg som «veteran». En forsvarsvenn, men krigsskeptiker.

Andre Vietnam-veteraner, mange av dem hadde tjenestegjort sammen med Kerry, organiserte seg, og rykket inn helsides annonser i avisene, der de tok avstand fra Kerrys holdning.

I tillegg sådde de tvil om hans mot og hans medaljer, om hans motiver og hans meninger. For John Kerrys del ble hans forsøk på å bruke sin krigserfaring politisk, en belastning.

Han var på ingen måte «fredet» selv om han hadde gått i krigen for USA. Det stilles ikke bare krav til hvordan en soldat skal opptre i krig, men også hvordan en «veteran» skal te seg i fredstid.

Vanskelig dager

De som kom hjem etter Den andre verdenskrig blir kalt «The Greatest Generation».

De vokste opp under den store depresjonen, beseiret både Hitler-Tyskland og Keiser-Japan, før de dro hjem og bygget landet. De tålte en trøkk og bidro til å gjøre USA til en supermakt.

Det klagde sjelden og krevde lite. De neste puljene – veteraner fra Korea og Vietnam, fra Desert Storm i 1991 og Enduring Freedom i 2003 – har slitt mer.

Kanskje spesielt Vietnam-veteranene. Det var en upopulær konflikt, mange av de utskrevne var motvillige og misfornøyde.

Nasjonen var splittet, og USA trakk seg til slutt ut. Mange av dem som tjenestegjorde, ville ikke være helter, og ga klart uttrykk for det. De ble uglesett av storsamfunnet. Mange falt utenfor, de ble hjemløse, led av posttraumatisk stressyndrom, altså mentale ettervirkninger som gjorde dem utilpass og asosiale.

Det var ikke slike gutter USA ville ha.

Dagens årsmøte i DAV – Disabled American Veterans

Det er ikke alltid det som sies i valgkampen eller i politikernes festtaler, blir gjenspeilet i den praktiske hverdagen.

Det gjøres mye godt for USAs veteraner i alminnelighet og i særdeleshet for dem som trenger det mest, de som sliter med krigsskader.

Men arbeidet er preget av byråkrati og ventelister, mange tyr til alkohol og kriminalitet. Altfor ofte ender det med at de som trenger hjelp, tar sitt eget liv. I dag åpner deres årlige samling i Atlanta i Georgia.

Der vil det komme frem at om lag halvparten av de hjemløse nå har fått et sted å bo. I tillegg er arbeidet med å få alle relevante opplysninger om de krigsskadde over på data, kommet godt i gang.

Mye takket være Obama-administrasjonen, ifølge AP.

Veterandepartementet har fått mye kritikk. Omdømmet er – med rette – dårlig. Men ifølge direktøren, Garry Austin, så går det rette veien. For rent generelt, sier han til AP, så er veteranene i stor grad fornøyd med den oppfølging og de goder de tross alt får; selv om mye må bli bedre, som han sier.

Hva vil skje med Trump etter tabben?

Trump har ikke innrømmet noe i den retning, men hans motangrep på familien Khan var en tabbe.

Ikke i forhold til hans strategi om å si alt rett ut som det er, men på bakgrunn av hva en presidentkandidat kan tillate seg i alminnelighet, og i særdeleshet om falne og deres nærmeste – de såkalte Gold Star-familiene.

Med 20 millioner veteraner og kanskje det tredobbelte hva foreldre og søsken, naboer og slektninger angår, så snakker vi mange velgere.

De er ikke nødvendigvis mer hårsåre enn andre velgere, og trenger ingen særbehandling, men Trumps uttalelser ble personlig. Han sådde tvil om de sørgende foreldrenes motiver, om deres religion og deres evne til å fremføre dette budskapet selv, uten skrivehjelp fra andre.

Dette var ikke en befriende formulering, der en uredd kandidat tar bladet fra munnen og kaller en spade en spade, til stor forargelse for de etablerte rikssynserne.

Han fornærmet et sørgende foreldrepar, på en måte som rammer tusenvis av andre foreldrepar som har det på samme måten, etter at deres sønn eller datter har falt i kamp.

Da får de en siste hilsen fra nasjonen i form av salutt og trompetsolo, flagg og medalje som en takk og en anerkjennelse.

USAs president er også øverstkommanderende for landets væpnede styrker.

Med andre ord «sjefen» til dem som ofrer alt. Derfor var kranglingen med Kahn-familien i beste fall uklok.

Unntaksåret 2016

På den annen side: Nominasjonskampen dette året har vist at vanlige regler ikke gjelder. Trump har gått fra tabbe til tabbe, han har trampet i salaten, fornærmet latinos og muslimer, kvinner og funksjonshemmede.

Han kritiserte John McCain, tapende republikansk presidentkandidat i 2008 fordi han hadde vært krigsfange. «Han er ingen krigshelt!», sa Trump i juli i fjor. «Han ble krigshelt fordi han ble fanget. Jeg liker folk som ikke blir tatt til fange», uttalte han i et intervju.

Da krysset han også en grense. Han ble kritisert og satt på plass.

Men – oppslutningen på meningsmålingene gikk markert opp etter den «tabben», og omtrent på dagen ett år etter, ble han nominert.

Flertallet av veteranene er hvite, voksne middelklassemenn. Det er Trumps base, det er de som støtter ham.

I dag er mange mennesker som mener valgkamp dreier seg om dannelse og folkeskikk, oppgitte og indignerte. Nå har han krysset enda en grense. Og denne gangen er det alvor.

Men kanskje vil det i nær fremtid vise seg at dette var rette ord i rett tid – for dem som synes at endelig har de anledning til å få en mann som snakker som dem selv i Det hvite hus.