Miraklet i Napoli

Ordføreren i Napoli har et kontor som minner litt om en suvenirbutikk. Det staselige rommet, med utsikt både mot havna og mot Vesuv, er fylt opp av gaver og utmerkelser. Diplomer, statuetter og plaketter henger overalt.

Her er en Napoli-drakt med ordførerens navn: De Magistris. Spiller nummer 1. Der står en keramikk-statue av ordføreren, lik dem som selges for å bli plassert i de tradisjonsrike julekrybbene her i byen.

Og på skrivebordet: Flere titalls røde små chilipeppere.

Lykkebringende

Eller, det var chili jeg trodde det var, første gang jeg var i Napoli. Men det er små horn, corna, og de er Napolis mest kjente lykkebringende amuletter. Man bør ikke kjøpe dem til seg selv, man må få dem i gave, og ordføreren har altså bordet fullt av beskyttelse mot ulykke, negativitet og alskens kjiphet.

Det har vært en hel del av slikt de siste månedene. Et virus som rammer hardt. Sosiale konsekvenser som er langt mer alvorlige her enn i rikere deler av Europa.

Den organiserte kriminaliteten som forbereder seg på å trenge stadig dypere inn i samfunnet, der pandemien har ødelagt håp og framtidsmuligheter.

Det var sånne ting jeg skulle snakke med ordføreren om, men han lot vente på seg. Det vil si, egentlig var det jeg som var altfor tidlig ute. Ordførerens pressetalsmann var imidlertid hyggelig selskap der inne på kontoret, og jeg spurte ham litt om de lykkebringende amulett-hornene.

Det var mye snakk om ulykke i Napoli på denne tiden, rett før jul.

Mirakelet som ikke fant sted

Historien om miraklet som ikke fant sted, var blitt fortalt i alle aviser og TV-programmer noen uker tidligere.

Den er omtrent som dette: San Gennaro, eller Sankt Januarius, er Napolis skytshelgen. Han var en biskop som ble halshugget i år 305, hvis vi skal tro de litt mangelfulle kildene. Det som skal være den halshuggede biskopens koagulerte blod, finnes i to små glassbeholdere i Napolis katedral.

Og den dag i dag, eller i alle fall tre dager i året, hentes flaskene fram, og folk kommer for å be og for å se miraklet: Det størknede blodet blir rennende igjen.

Tragedier

Men av og til skjer det ikke. Og da skjer de frykteligste ting. Krig. Pest. Kolerautbruddet i Napoli i 1973. Det store jordskjelvet i 1980. Alt skjedde i etterkant av at blodet ikke ville flyte.

Det var dermed med betydelig bekymring Napolis innbyggere konstaterte at det samme skjedde 16. desember i 2020.

Etter en lang dag med bønn, måtte abbed Vincenzo de Gregorio konstatere at blodet var like størknet som før.

«Måtte Gud gi styrke og mot til å konfrontere denne pandemien som tvinger oss til å tenke gjennom vårt eget liv på nytt, og som skaper mange problemer, særlig for de svakeste, og for dem som må dø i ensomhet,» sa han den dagen.

Som vitenskapstro nordeuropeer, tenkte jeg at det fikk være måte på å lete etter dårlig nytt. Det var allerede nok i avisene, om man ikke skulle bekymre seg over hva som skjedde eller ikke skjedde med noe gammelt blod i en glasskolbe.

Og med den arrogansen som kjennetegner folk som kommer over en skikk eller overbevisning de ikke kjenner seg igjen i, antok jeg intuitivt at ordførerens pressetalsmann, en representant for politikken, som jo er det muliges kunst, og ikke bør beskjeftige seg for mye med det hinsidige, ville dele min skepsis.

Blodet rant

«Det har vært litt av et år for dere», sa jeg, og nevnte sykdom, arbeidsløshet og kriminalitet. Og så, med halvskjult ironi:

«Etter et såpass tøft år, hadde dere vel ikke akkurat trengt et uteblitt mirakel i tillegg».

Jeg tenkte at han ville smile og si at «de virkelige problemene må uansett vi løse selv», eller noe slikt. I stedet sa han «Nei, nei, det går bra. San Gennaro-miraklet finner sted tre ganger i året, og det viktigste er det som skjer i september».

«Og da rant blodet?», spurte jeg.

«Javisst, så klart», svarte han. «Alt gikk som det skulle i september. Så dette ordner seg.»

Det var jo betryggende, kanskje. Eller kanskje ikke. Jeg har alltid vært skeptisk til skjebnetro, særlig når den artikuleres av folk som har som jobb å endre samfunnet til det bedre.

Da kan man ikke skylde på skjebnen eller forholde seg for mye til mirakler, har jeg nå ment. Men jeg var ikke like skråsikker lenger.

Det verste i vente

I år har jeg trodd på en annen væske som oppbevares i små glassampuller. Vaksinen. Jeg har tenkt på den når jeg ikke har fått besøk likevel.

Når jeg har sittet nedstengt i Roma med lov til å gå ut én time om dagen, og bare i det nærmeste nabolaget. Når nesa har rent bak munnbind FFP2 en tåkete, våt dag i Brussel.

Vaksinen. Snart skal den inn i årene, og holde oss alle i live. Men hva skjer? Alt koagulerer. Det stanser opp på grunn av produksjonstrøbbel. Eller på grunn av den kyniske kapitalismen. Eller udugelige politikere. Og virker den egentlig mot muterte virus? Virker den hvis man er over 65 år?

Dagen før møtet med Napolis borgermester var jeg i matkø i et av Napolis nedslitte sentrumskvarterer. Jeg snakket med folk som var møtt opp for å få en pose med mat, rammet av koronanedstengningene.

Ett svar gjorde spesielt inntrykk.

Rita Lazzaro var oppgitt over smitten, nedstengingen, jobbene som ikke fantes og julegavene hun ikke fikk kjøpt til datteren, fordi hun ikke hadde råd til noe som helst. «Vi er virkelig i trøbbel alle sammen, på alle måter,» sa hun, før hun fortsatte: «Og blodet til San Gennaro smeltet ikke heller.»

Man kunne tenke seg at det uteblitte miraklet ville drukne litt i alt det andre ubehagelige hendelsene som preget 2020, men for Rita var det altså et varsel om at det verste fortsatt var i vente.

Priviligert avmakt

Igjen: Hadde man vært opplysningsfilosof, kunne man reagert mot all denne troen – og overtroen – som finnes steder som Napoli. Likevel var det umulig å ikke anerkjenne den følelsen av avmakt Rita beskrev. Jeg skjønner at man kan bli fatalistisk når alt rakner. Og dette året med pandemi har altså gitt meg en liknende følelse av avmakt.

En langt mer privilegert avmakt, så klart, for jeg har jobb og råd til julegaver, men likevel noe kraftig og sterkt som jeg egentlig aldri har kjent på før. Det er en følelse av at det er noen uklare krefter som styrer livet, og det er ingenting man kan gjøre med det.

Viruset har endret alle planer. Grensene stenges. Bryllup og gravferder må avlyses. Venner og familie og folk man er glade i finnes bare på Zoom. Og akkurat i det det lysner, og troen på vitenskapen triumferer, blir det mørkt igjen.

I matkøen der Rita sto, jobbet en mann i førtiårene som frivillig. Luigi Volpe var glad for å kunne bidra med litt til dem som ikke har noe. Men som politisk aktiv person, var hans største håp å slippe å drive med dette for langt ut i 2021.

«Som aktivist, som innbygger og som familiefar, håper jeg at jeg kan legge om kursen snart. Å begynne å leve igjen, og å kjempe andre kamper, stå på i andre slag», sa han.

«Jeg vil kjempe for en bedre organisering av helsevesenet, jeg vil i gang med miljøkampen. Det er mange kamper å utkjempe. Bare vi snart kan slutte å snakke om pandemien».

Innerst inne tenker jeg fortsatt at for mye skjebnetro lammer mulighetene til å endre samfunnet. Hvis alt som skjer er utenfor vår kontroll, er det ingenting å gjøre. Vi er nødt til å finne fram andre verktøy i kassa enn resignasjon.

Ingen chili

Jeg kjøpte ikke noen chilipepper-horn i Napoli. Ikke fikk jeg noen i gave heller. Men for å støtte opp om Luigis håp om at det snart blir plass til å utkjempe andre kamper, tar jeg et godt tak rundt en annen suvenir jeg kjøpte i Napoli:

En statue av Diego Maradona med englevinger.

Etter flere avgjørende år i Napoli, fikk Maradona en helt spesiell plass i innbyggernes hjerter. Og da han døde i høst, tok det ikke lang tid før plakater og graffitti på husveggene slo fotballspillerens status fast: Han var Sankt Diego nå. Og kanskje kan Maradona være et nyttig kompromiss mellom mirakeltro og viljen til å gripe aktivt inn selv for å endre historiens gang.

For som alle som så VM-kampen mellom Argentina og England i 1986 vet, var ikke Maradona fremmed for å ta skjebnen i egne hender. Riktignok fortalte han etterpå at det var Guds hånd som hadde slått ballen over Englands keeper, men ingen visste bedre enn Maradona at han hadde en finger eller to med i spillet selv.