«De plukket opp den ene knokkelen etter den andre, bortenfor lå det noe som så ut som hjernemasse»

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Syria.

Jeg skriver dette fra Damaskus. Det er mandag 16. juli. Klokken er litt over halv to. Tykk svart røyk velter opp fra den sørlige delen av byen. Jeg kan se det fra vinduet mitt. Med ujevne mellomrom hører jeg eksplosjoner.

Selv er jeg akkurat tilbake fra landsbyen Tremseh.

• Les: FN står på sitt om Tremseh

– Ingen av mine vil følge dere inn, men vær så god

Det hadde vært kamper der også, eller kamper, det virket mer som om den syriske regjeringshæren hadde rykket inn etter først å ha bombet fra avstand. Hæren dukket også opp like før vi skulle inn, bare halvannet døgn etter at hendelsene hadde funnet sted.

De dukket opp, ble vi fortalt, for å beskytte oss. Ikke FN som vi fulgte, men oss, den lille gruppen bestående av tre journalister og noen fotografer fra Frankrike, Norge, Nederland og Japan, beskytte oss mot en ukontrollerbar sivilbefolkning.

Takk som byr, men nei takk, det var ikke slik beskyttelse vi trengte. Tvert i mot. Og FN nektet å dra inn med hæren på utsiden. De var etter harde forhandlinger blitt lovet å reise inn alene, uten tilstedeværelse av væpnede styrker, og vår kolonne ble stående på utsiden av byen mens det ble forhandlet på nytt for å få dem til å fjerne seg.

Til slutt lyktes de, og jeg kunne se to stridsvogner og en sju-åtte kjøretøyer fulle med soldater rulle ut fra den lille veien som leder inn til landsbyen.

Da var skaden allerede skjedd. Innbyggerne i Tremseh mistenkte FN for å ha ledet soldatene til byen på nytt, og stemningen var så urolig at FN, som hadde hatt folk inn på formiddagen, holdt sine hovedetterforskere ute.

Den piperøykende danske offiseren som ledet operasjonen sa:

- Ingen av mine folk kommer til å leie dere inn, men dere må gjerne gjøre det på egen hånd. Dere er jo den frie presse.

Som et gravkammer

I det halvannet døgnet som hadde gått før jeg ble ledet inn av en sverm med folk på moped og lette motorsykler, var Tremseh blitt kjent verden over.

• Les: Skolen brent og hus ødelagt

Aktivister og opposisjonelle hevdet en massakre var begått i landsbyen. Over 200 mennesker skulle være drept.

Vi ble ledet til utbombede hus. Til en skole med et stort bombehull i den ene veggen. Tunge våpen må ha blitt brukt.

Vi ble ledet til gravplassen.

Og til slutt, fordi de insisterte, gikk jeg motvillig inn i nok et hus. Motvillig fordi alle forsinkelsene hadde gjort at det nå var sent. Om ikke lenge ville solen gå ned, og da vil man nødig befinne seg ute på denne kanten av landet. Men jeg gikk altså inn. Og når jeg tenker på det nå, så var det som å være i et gravkammer: Alle veggene var kullsvarte, bokstavelig talt, og det var en forferdelig lukt av et utbrent hus.

Røyken lå fortsatt der, slik at det nesten ikke var mulig å puste.

Noen av menneskene som ledet meg inn hadde begynt å grave på nytt i et rom som kanskje var kjøkkenet, og der plukket de opp den ene knokkelen etter den andre. Like bortenfor lå noe som så ut som rester av hjernemasse, og de begynte å rope, en av dem på engelsk: Bare i Tremseh, bare i Tremseh. Se!

Jeg skulle ønske han hadde rett: At dette skjedde bare i Tremseh, at det som skjedde her var så ille at det aldri kunne skjedd andre steder. Dessverre er det ikke slik.

Det som skjedde i Tremseh har hendt i andre områder hvor kampene raser, hvor landsbyer og byer har vendt seg mot regimet i Damaskus. Og selv om det denne gangen ikke ser ut til å ha vært kvinner og barn som ble angrepet bevisst, selv om hendelsesforløpet ikke er klarlagt i detalj, så forteller denne hendelsen noe om brutaliteten i krigføringen som også smitter over på den andre parten.

Løftet geværet og siktet

I et forsøk på å vinne tid, som senere skulle vise seg å være mislykket, bestemte vi oss for å ta småveiene som leder til Homs, og deretter ta motorveien til Damaskus.

Der krysset vi kontrollpost på kontrollpost. Noen av stedene var soldatene tydelige spente, for et sted løftet en av dem geværet og siktet mot oss da vi kom kjørende. Da vi var dypt inne i dette området, med få returmuligheter, var det full stans.

De ville ikke slippe oss videre, for på den andre siden var det opprørssoldatene som hadde kontrollen.

Hva hvis hevnen tar over?

Tremseh ligger i et belte av landsbyer i området mellom storbyene Hama og Homs. På slettelandet er det en overvekt av sunni-muslimer, som i Tremseh, mens fjellene på vestsiden er dominert av kristne og alawier.

Alawi er retningen innen islam som president Bashar al-Assad tilhører. En liten gruppe som har dominert maktapparatet siden Bashars far, Hafez al-Assad tok makten i 1970.

I Tremseh påstod en kvinne jeg snakket med at folk fra nabolandsbyen, hvor alle er alawier, hadde kommet med kniv og kuttet strupen på folk. Hvis det virkelig skulle bli ille i Syria – for selv om det som hender her er ille nok, kan det bli mye verre – er dette et av områdene som kan bli hardest rammet, hvis hevn følger hevn. Hvis, hvis, hvis.

Syria er ikke der ennå. Ikke helt. Og landet har faktisk hengt bedre sammen enn man kunne frykte etter alt som har skjedd det siste året.

Lokale krefter har grepet inn i situasjoner for å hindre vold mellom folk tilhørende Syrias mange religiøse retninger, men det blir vanskeligere og vanskeligere fordi krigen presser fram tilhørighet. Det så jeg ganske tydelig etter at vi til slutt hadde klart å komme oss gjennom kontrollposten, krysset et ingenmannsland, kjørt inn i opprørskontrollert området, ut igjen og opp i fjellene.

Der gikk landsbylivet sin rolige gang: Kvinner i jeans og t-skjorte med utslått hår i de kristne landsbyene. Noe av det samme i alawi-landsbyene, men der også med bilder og plakater av Bashar al-Assad overalt, som om det ikke var nok å støtte ham, men at de også må vise det, demonstrativt, som for å utslette plassen i midten. Som for å ødelegge alle nyanser og tilbakeholdenhet, menneskelige egenskaper jeg vet mange her besitter. Men frykten for forfølgelse sitter dypt, svært dypt hos mange her.

Da jeg kjørte forbi Masyaf-borgen ble jeg påminnet hvordan disse fjellene, som også strekker seg over til Libanon, i århundrer har vært tilfluktssted for Midtøstens forfulgte minoriteter. Den ligger dramatisk til oppe på en klippe, og er verdenskjent for alle dataspillere gjennom Assasin`s Creed-serien.

Det er her assasiner-ordenen hadde sitt hovedkvarter etter at de var tvunget ut fra Iran, og herfra sendte de sine snikmordere rundt om til herskere og lekmenn i tjeneste for seg selv og andre.

Deres bedrifter står i dag i et romantisk og mystisk skjær, som et brorskap av overmennesker. Og det mangler ikke på fortellinger, sanne eller ikke, som har fått leve opp gjennom historien. Som den at lederen for ordenen en gang ba en av sine soldater hoppe fra borgmuren. Lederen ville overbevise korsfareren grev Henry av Champagne at selv om han ikke hadde så mange soldater, så hadde han den sterkeste hæren. Soldaten hoppet.

Men disse historiene er ikke poenget her. Poenget er heller at assasinerne tilhørte ismailitt-grenen innen sjia-islam, en religiøs retning som fortsatt eksisterer i dette lappeteppet som er Syria, og som nå holder på å bli revet opp.

Er det så hele bildet? Et opprør mot en autoritær stat, som har glidd over i en borgerkrig langs etniske og religiøse skillelinjer?

Det finnes også andre krefter som forsøker å dra Syria videre, som forsøker å trosse historiens tyngdekraft, og å skape noe nytt. Men jeg er redd at jo lenger krigen får vare, jo flere hendelser som den i Tremseh, jo vanskeligere oppgave har de.

Mørklagt

Vi nådde ikke Damaskus før solnedgang, og ankom en hovedstad som var mer mørklagt enn jeg husker den som i fredstid.

• Les: Voldelige angrep i Damaskus

Strømforsyningen holder på å svikte, selv om det da ikke var krigshandlinger i byen. Ikke ennå. Jeg tok meg i å spørre meg selv, nok en gang: Hvor lenge kunne det vare? Hvor lenge krigen kunne avgrenses til landsbygda og de halvstore byene?

Det tok ikke mer en enn en drøyt døgn.

For det er mandag 16. juli her i Damaskus, og tykk, sort røyk velter opp fra de sørlige bydelene.

Post scriptum: Assasinernes metoder har ikke forsvunnet. Det er onsdag, og jeg står ved den nesten alltid tørrlagte kanalen i den velstående bydelen Rawda. Det var en gang min daglige vei til universitetet i Damaskus. Akkurat nå er det et avsperret område.

Det er stille der. Ingen panisk skriking. Ingen folk som løper og hyler. Ingen som raser programmessig foran kamera. Det er bare stille. Kanskje er det fordi vi er såpass langt unna der eksplosjonen skal ha skjedd, i et av det nasjonale sikkerhetsrådets hovedkvarter. Men også fordi alvoret er så tungt.

De på innsiden vet mer enn vi på utsiden. Sakte lekker informasjonen ut, uten at vi får mulighet til å dobbeltsjekke noe av den. Avsperret som område er, fordi:

Bashar al-Assads svoger, Assef Shawkat, jusstudenten som giftet seg med Bushra Assad etter en lang kamp, og inntil i dag en av de etter sigende mektigste mennene i regimet, er drept i eksplosjonen sammen med blant andre forsvarsministeren.

Bomben ble enten fraktet av en selvmordsbomber, eller – slik opprørerne hevder – gjemt i lokalet hvor de møttes. Muligens i en sjokoladeboks og en blomsteroppsats.

Krigen har nådd de innerste sirkler. Og mens jeg står der, kan jeg kjenne på den elektriske spenningen og trykket som bare stillhet kan skape. Stillheten før alvoret virkelig synker inn. Stillheten før kampheliktoptrene skal opp i luften. Stillheten før artilleriet skal fyres av. Stillheten før panservognene skal bevege seg. Før soldatene rykker ut.

Det er stillheten til en by som vet at det er nå det begynner.