- Jeg er tysk når vi vinner, men innvandrer når vi taper, twitret Özil.
Setningen er blitt et uttrykk for hvor vanskelig det kan være å tilhøre to kulturer, og hvor umulig det av og til er å ha «hjertet sitt i to land», slik Özil formulerer det.
Fotballspilleren som mottok pris for å være et eksempel på god integrering, ga opp.
Det hele begynte i mai.
Da stilte Mesut Özil og to andre tyske toppspillere opp på et bilde med Tyrkias president. Recep Tayyip Erdoğan var midt i en intens valgkamp for å bli gjenvalgt som en enda mektigere president, eller autokrat som tyske medier kaller ham.
Møttes i London
Nå var Presidenten på offisielt besøk i London.
Der var også flere tyske fotballspillere med tyrkisk bakgrunn samlet – til et veldedighetsarrangement. Da Erdoğan inviterte dem til å ta bilder sammen, sa de ikke nei.
– Vi kunne ikke si nei, forklarte Özil.
Bildene fant raskt veien til avisene, og dermed braket det løs. Tyske fotballfans, politikere og kommentatorer raste.
Hvordan kunne den tyske stjernen stille opp med Tykias president?
Og det bare en måned før det tyske landslaget skulle forsvare de tyske fargene under fotball-VM i Russland?
Özil fikk hatmail, trusler på mobilen og rasende og rasistiske kommentarer på sosiale medier. «Se til helvete å dra tilbake til Anantolia, ditt tyrker-svin», og lignende.
Verd 407 mill kr
I ni år har han spilt på det tyske landslaget og var med på å spille laget helt til topps da Tyskland vant VM i Brasil i 2014.
Den offensive midtbanespilleren ble plukket opp av Real Madrid, til Arsenal bladde opp 42,5 millioner pund i 2013.
Men å ha en verdi på 407 millioner kroner hjalp ikke da han sto smilende sammen med Recep Tayyip Erdoğan. Han ble dømt nord og ned.
Ikke så populær
For Tyrkias president er ingen populær mann i Tyskland, etter at han kalte tyskere for «etterlevninger av nazister» i fjor.
Men det er mer som irriterer tyskerne.
Erdoğan omtaler den tyrkiske minoriteten på tre millioner som «mine statsborgere». Under det tyske valget i fjor advarte han tyrkerne i Tyskland mot å stemme på Angela Merkel, fordi han mente Merkel og hennes kristeligdemokratiske parti er «fiender av Tyrkia».
Erdoğan ber den tyrkiske minoriteten om å integrere seg, men sier til dem at de ikke må assimilere seg.
«Vi gir ikke opp vår kultur, vårt språk og vår religion». Det er Erdoğans mantra.
Slått ut av VM
Krikken mot Özil fortsatte utover sommeren.
Tyske fotballfans var lamslått da landslaget, den regjerende verdensmesteren, røk ut allerede i det innledende gruppespillet i fotball-VM. Det hadde aldri skjedd før.
Nå fikk Mesut Özil også skylden for Tysklands ydmykende sorti i Russland.
22. juli fikk Mesut Özil nok. Han trakk han seg fra det tyske landslaget i protest. Han raste fra seg i et tre siders brev på Twitter:
– Jeg føler meg uønsket. Alt jeg har oppnådd siden den internasjonale debuten min i 2009 er glemt. Selv om jeg betaler skatt til Tyskland, gir gaver til tyske skoler og vant fotball-VM i 2014, blir jeg fremdeles ikke akseptert i samfunnet.
– Bildet vi tok med Erdoğan hadde ikke noe politisk budskap, bedyret han. For meg handlet dette om å vise respekt for lederen i landet familien min kommer fra.
Sannheten er, at om jeg ikke hadde møtt den tyrkiske presidenten, så hadde jeg latt være å respektere mine forfedres røtter, forklarer Mesut Özil.
Han er en rik og berømt stjerne nå, men han har aldri glemt hvor familien kommer fra.
Gjestearbeiderne
På 1970-tallet brøt besteforeldrene opp fra Devrek, et lite sted ved Svartehavskysten nord i Tyrkia. Özils bestefar dro til Tyskland for å bli Gastarbeiter da Vest-Tyskland trengte arbeidskraft. Familien Özil flyttet til Gelsenkirchen, en del av industriområdet i Ruhr. Der ble Mesut født i beskjedne kår.
Moren lærte ham at han aldri måtte glemme røttene sine.
Gjestearbeidere het de, for tanken var nok at tyrkerne skulle dra tilbake til Tyrkia. Men de fleste ble værende. I dag er tre millioner ttyskere med tyrkisk bakgrunn Tysklands største minoritet. Mange har beholdt sitt tyrkiske pass. De er Tyrkias største diaspora.
Derfor har Tyrkia og Tyskland et sterkt, men komplisert forhold.
Mesut Özil mener at rasismen alltid har vært der, og at bildet med Erdoğan gav mange et påskudd til å hente den frem. Nå sa folk uten blygsel: «Ha deg vekk din tyrkiske dritt.»
– Jeg vil ikke lenger være syndebukken fordi vi gjorde det dårlig i Russland. Behandlingen jeg har fått fra folk, og også fra fotballtoppene, gjør at jeg ikke lenger ønsker å ta på meg den tyske landslagstrøya, skrev han på Twitter.
Han trakk seg fra landslaget.
Kritikk og støtte
I Istanbul er jeg med i et journalistfellesskap, der de andre jobber for tyske TV-kanaler. Dagen da Mesut Özil trakk seg fikk de det travelt. Dette var en svær sak i begge land.
– Han snakker dårlig tysk og har aldri virkelig integrert seg, sa tyskerne.
– Han er en helt. Han sto opp mot rasismen og gjorde det rette, sa tyrkerne.
Da jeg spurte tyrkiske fotballfans på vei til en Besiktas-kamp i Istanbul om hvor mange generasjoner det tar for en tyrker å bli tysk, skjønte de ikke helt hva jeg mente.
– Han er tyrker. Han kan ikke slutte å være tyrker, sa en av dem.
Hvorfor skulle han bli tysk?
– Selvsagt var det riktig å ta bildet med presidenten, for Erdoğan er Özils president også, svarte en tyrkisk kvinne som selv var født og oppvokst i Tyskland.
– Hvordan er det å være tyrkisk-tyrker nå? spurte jeg.
– Det var aldri vanskelig å være tyrker i Tyskland da jeg vokste opp, fortalte hun.
Men da Erdoğan kom til makten endret dette seg.
– Og nå, hver gang jeg treffer nye folk spør de: Støtter du Erdoğan? Om svaret er Ja, tar samtalen brått slutt.
– Når jeg er i Istanbul er jeg tysk, og når jeg er i Berlin er jeg tyrker. Du hører ikke til noen av samfunnene, sukket den tysk-tyrkiske kvinnen.
Men Özils balansegang var vanskelig også før Erdoğan-bildet.
For hvorfor sang han ikke nasjonalsangen på banen, før kampene? spurte folk.
Folk så at han mumlet noe i stedet for å synge.
– Jeg ber til Allah, forklarte han. Jeg må tenke på kampen. Da er det viktigere for meg å be enn å synge.
Mesut Özil faster under ramadan og har vært på hajj i Mekka. Han er overbevsit om at hetsen mot han er så strekt fordi han er muslim.
Gratulerer Afrika!
Da det franske landslaget vant VM, sa den sørafrikanske komikeren og programlederen for the Daily Show i USA, Trevor Noah:
Selv om nesten alle de franske spillerne hadde foreldre eller besteforeldre fra afrikanske land, fikk Trevor Noah raskt svar fra Frankrikes ambassadør i USA: De er franske!
– De fleste er født i Frankrike, de er utdannet i Frankrike og har lært å spille fotball i Frankrike. Ved å kalle dem et afrikansk lag, så tar du fra dem franskheten deres, skrev ambassadøren i et brev til Noah.
Noah minnet om immigranten fra Mali som i løpet av sekunder klatret opp en fire etasjers blokk i Paris for å redde et barn som hang fra en balkong. Etter bragden tok president Emmanuel Macron imot mannen og gav han statsborgerskap på dagen.
«Nå er du fransk», var beskjeden.
– Men tenk om han hadde mistet barnet, da hadde han vært afrikaner, kommenterte Noah tørt.
– Jeg er tysk når vi vinner, men innvandrer når vi taper, tvitret Özil
Skribent i The Guardian, Afua Hirsch, skriver at «Mesut Özil minner oss om hvorfor minoriteter har mer enn en identitet. Jeg glemmer aldri da Mo Farah, den britiske langdistanseløperen som vant to Olympiske gull i 2012, raskt ble til den somaliskfødte Farah, da treneren hans ble gransket for bruk av medikamenter. Ben Johnson, som holdt verdensrekorden på 100-meter var kanadisk, helt til han ble dømt for doping. Da ble han omtalt som den Jamaica-fødte Johnson. Den franskfødte tennisstjernen Yannich Noah, som en gang så ut til å nå verdenstoppen, ble kamerunsk da drømmen brast,» skriver Hirsch.
#MeTwo
Etter Özils oppgjør har mange delt historiene sine.
Ali Can er tyrkiskkurdisk og tysk. Han startet emneknaggen #MeTwo for at flere kunne dele erfaringer og tanker på Twitter.
– Hvorfor må de franske landslagspillerne bare være franske? spurte Trevor Noah.
– Hvorfor kan de ikke være begge dele? Både afrikanske og franske?
- Les også: 1968 forandret ikke Frankrike
Jeg er bare norsk, og det er enkelt og veldig ukomplisert.
Men det er kanskje litt kjedelig også, i en verden som stadig blir mer fargerik og sammensatt? For jeg må innrømme at jeg er litt misunnelig på kolleger og venner som har to kulturer. Hvor flott er det ikke å kunne snakke flytende arabisk, urdu, dari eller tyrkisk i tillegg til norsk? Og hvilken innsikt gir det ikke å kunne tilhøre to kulturer, kjenne til to land?
Men spørsmålet etter denne sommerens debatt er kanskje hvem har rett til å definere hvem og hva du er.