To brødres flukt

– Jeg er ikke sikker på om jeg overlever. Men jeg har bestemt meg. For jeg har bare to muligheter: Enten reise tilbake til Syria og tønnebombene, eller smugle meg inn i Europa og til Norge.

44 år gamle Nidal tørker en tåre med skjelvende hånd. Han sitter midt i et skall av et hus; nakne murvegger, stuen er uten vinduer, en kraftig vinden blåser rett inn i rommet. Langs veggen sitter storfamilien. Nidals kone, deres fem barn og to barnebarn. Det er trykket stemning.

– Noen dager spiser vi ikke

Det er tre år siden Nidal og broren Salah flyktet med sine familier fra hjembyen Rastan i Syria. Rett over grensen, i nabolandet Libanon, søkte de tilflukt. Nå bor de med hver sine familier i to falleferdige hus 50 meter unna hverandre. Livet som flyktning i Libanon er knapt bedre enn døden hjemme i Syria.

– Noen dager spiser vi ikke, noen dager spiser vi om morgenen og kanskje en gang senere på kvelden. Det er en vanskelige situasjon. I tillegg vokser gjelden vår. Jeg må betale for mat og husleie. Akkurat nå har jeg mer enn 1800 dollar i gjeld, sier Nidal.

• Les også: Hjelpeorganisasjoner ber om 3 milliarder til Syria

Han forteller at det var bedre i starten, da de kom til Libanon.

– Da var det organisasjoner som hjalp oss. Vi klarte å holde oss i live uten å sulte. I det siste har flere organisasjoner stoppet hjelpen. Før ga FN 30 dollar per person, nå gir de 13 dollar i måneden. En katt trenger mer en 13 dollar i mat per måned for å overleve.

I dag forteller NRK historien om de to brødrene i temadagen «Flukten til Europa».

• Se mer om Salah og Nidal i Urix Spesial på NRK1 klokka 21.45

Dokumenterte regimets løgner

49 år gamle Salah jobbet som fotograf med eget studio da krigen brøt ut i byen Rastan. President Bashar Al-Assads hær beleiret byen. På innsiden brøt helvete løs.

– Folk så muligheten til å si deres mening da den arabiske våren kom. De øynet en sjanse til endring. Mine naboer gikk i gatene og ba om frihet og ære. Bare det. De ble møtt av hæren og sikkerhetsstyrker med kuler. De drepte borgere som ba om frihet, ikke noe mer. Vi som jobbet med film eller fotografering, begynte å dokumentere demonstrasjonene. Regimet løy og hevdet det ikke fantes demonstrasjoner, men vi tok bilder og la dem ut på sosiale medier.

Nidal og Salah flyktet med sine familier til Libanon. Men Syria er fortsatt så nære, og det er også minnene om alt som tok slutt med krigen:

– Mine barn på fem, seks og ti år så hvordan deres naboer ble delt i biter av bomber. De så en tønnebombe treffe huset til vår 70 år gammel nabo. Hun satt utenfor huset sitt og solte seg da bomben traff. Barna som så dette, hvordan skal de glemme det? Hvordan?

– En langsom død

Salah tar oss med bak huset. Noen få kilometer opp i åsen, ligger Syria. En liten by skimtes i det fjerne. Ukentlig høres skuddvekslinger og bomber.

– Det er farlig her. Hvis de ser oss med kamera, skyter de på oss, sier Salah.

Han føler seg ikke trygg i Libanon. Den spinkle mannen har blitt enda tynnere. Her er det ikke jobber, ingen muligheter, ingen hjelp som monner.

På kjøkkenet står kona Ansaf og lager dagens kveldsmat: Poteter i brød. Fire sultne unger venter på mat. De har ikke spist siden morgenen.

– Vi rømte fra døden hjemme. Men her er det bare en annen død, en langsommere, sier hun.

Libanon på randen av kollaps

Vesle Libanon, på størrelse med Rogaland fylke og fire millioner innbyggere, er i ferd med å kollapse. Siden krigen startet, har halvannen million flyktninger fra Syria kommet til Libanon. Landet har hatt den største befolkningsveksten i moderne tid.

Mer enn hver fjerde innbygger er nå en flyktning fra Syria. De bor overalt, i dårlige hus, garasjer eller provisoriske telt.

Men verden er i ferd med å glemme Syrias fordrevne. Og mens nøden vokser blant flyktningene, har FN kuttet hjelpen de får. Over 70 prosent av flyktningene lever nå under fattigdomsgrensen.

13 dollar måneden

– De kan ikke leve på 13 dollar i måneden og flyktningene trenger desperat hjelp fra det internasjonale samfunnet, sier Tatiana Audi i UNHCR i Libanon.

Hun forklarer at årsaken til kuttet er enkel: FN-systemet mangler penger.

– Til nå har vi bare fått inn 25 prosent av det som har blitt lovet, sier hun og er klar på at europeiske land både må bidra med penger i nærområdene og ta imot flyktninger i Europa.

– Internasjonal hjelp i nærområdene er like viktig som la flyktningene kunne komme til en tredje land og starte ett nytt liv der, sier Audi.

Drømmen om Ringebu

Bare en liten andel får reise. De mest sårbare plukkes ut av FNs høykommissær til å bosettes i et annet land og plutselig kan livet ta en ny vending. Familien til Salah er blitt valgt ut av FN og UDI til å flytte til Norge.

– Det er akkurat som om et menneske har vært dødt og våkner til liv igjen, sier Salah.

Han fisker frem mobilen og viser frem bildene han har lagret på den. En stavkirke, bilder av en grønn dal: Gudbrandsdalen. Ringebu kommune skal bli deres nye hjem.

– For først gang mine barn vil oppleve trygghet og sikkerhet. At vi skal sove uten å være redde…. eller tenke på å skaffe mat, og at barna skal gå på skolen…..

Men gleden over en ny sjanse er blandet med sorgen over dem som blir igjen. Broren Nidal er ikke valgt ut av FN. Hvorfor kan de ikke forstå. De har alltid vært sammen. Nå skal deres veier skilles.

Broren fikk ikke opphold

Men Nidal vil ikke bli værende i Libanon alene. Han har tatt en viktig avgjørelse.

– Min bror har alltid hjulpet meg. Hvis jeg hadde stort press på meg, lente jeg meg på ham.

Nidals øyne fylles med tårer. Stemmen bærer ikke lenger. Han tar en lang pause.

– Han pleide å hjelpe meg. Hvis jeg trengte brød gikk jeg til min bror og han hjalp med å låne penger fra folk han kjente. Det sammen gjorde jeg hvis han trengte hjelp. Nå har Norge valgt ut min bror. Nå har jeg ingen annen mulighet enn å smugle meg til Norge. Det vil si dødsveien. Min kone og barna er ikke enige i det jeg skal gjøre.

Nidal har allerede en avtale med en smugler. Samme dag som Salah og familien skal sette seg på et fly i Beirut, med kurs for Istanbul og deretter Gardermoen, skal Nidal reise til Tyrkia og derfra over havet til Hellas, før han reiser videre mot Norge. Han vet at han setter livet på spill.

NRK følger Nidals reise fra Tyrkia, over havet til Hellas og videre nordover: