NRK Meny
Normal

Til bords med fienden?

Presidenten og pressen skal i kveld spise sin årlige middag sammen, og hygge seg med mat og mye moro. Et kjendisfokusert show i strid med Den fjerde statsmakts oppgaver, mener kritikerne.

Én gang i året møtes USAs presidentpar og pressekorpset i Det hvite hus til fest. Årets utgave går av stabelen i kveld.

The White House Correspondents’ Dinner (WHCD) var i utgangspunktet, da den ble startet i 1920, en anledning der mediene hyllet seg selv ved blant annet å dele ut priser til de som hadde gjort seg bemerket, og stipendier til de som kanskje ville kunne komme til å gjøre det i fremtiden en gang.

Nå begivenheten blitt et av USAs fremste sosietetsshow, der glitter og glamour har fortrengt papir og blyant ifølge kritikerne.

Tungvektere i faget har advart mot utviklingen og mener den årlige middagen har fjernet seg så langt fra den opprinnelige ideen at den er blitt en parodi på seg selv.

Stand-up politikk

Det hele er ment å være en uformell og uhøytidelig sammenkomst – dog i smoking og lange kjoler.

Arrangementet finner sted på Hilton-hotellet i Washington D.C. den siste lørdagen i april hvert år.

Presidentparet og styret i White House Correspondents’ Association samt noen hedersgjester og den håndplukkede konferansieren sitter TV-vennlig til bords på en scene.

Seremonimesteren er som regel en talkshowvert, kjent for sine kvikke replikker eller med andre ord: en komiker med gode manusforfattere.

Hovedoppgaven er å være morsom på presidentens bekostning. Men det kan være en vanskelig balansegang. Bare spør de som har forsøkt.

Da Bush ble sur

Den syrlige, og sylskarpe, Stephen Colbert, kjent fra «Daily Show» og sitt eget program «The Colbert Report», var hyret inn som vert i 2006. Det gikk ikke så bra.

Stephen Colbert forteller ikke vitser med et sluttpoeng. Han spiller rollen som en konservativ programleder i et program som tilfeldigvis bærer hans navn, og som er en parodi på lignende – og virkelige – programlederdrevne talkshows.

Programlederen i «The Colbert Report» setter sin egen patriotiske dagsorden, kommenterer verdensbegivenhetene og gir som regel «sosialister» som Hillary Clinton og Barack Obama skylden for alt som går galt – og det er det meste.

Stephen Colbert er pent antrukket, kortklippet og med konservative briller. Det meste han sier er sant, ofte sitater fra virkeligheten, men fullstendig tatt ut av sin sammenheng.

Sarkasmene står i kø og satiren er drepende. Men – ifølge mange kommentatorer – upassende i hyggelig lag, hvilket WHCD er ment å være.

Det var i alle fall tydelig for alle at George W. Bush mislikte situasjonen og så mest av alt ut til å være i nærheten av å eksplodere. Mange av hans medarbeidere forlot da også salen i protest.

Monologen, som var hysterisk morsom for tilhengere av «The Colbert Report», falt med andre ord ikke i god jord hos Bush-leiren.

Førstedamens suksess

Da var det noe annet med førstedamen, som ufrivillig fikk oppgaven med å redde stemningen.

Ingen kan beskylde henne for å være anti-Bush, og selv om noen av hennes kommentarer var overraskende «slemme», så var responsen hjertelig og latteren runget .

– Tro det eller ei, jeg møtte George på et bibliotek, sa hun om mannen som (nærmest) har skrytt av at han ikke leser bøker.

Og hun spøkte med hans private vaner:

– Vanligvis er «Mister Excitement» her i seng ved 21-tiden, da ser jeg på Desperate Housewives, og jeg er en Desperate Housewife!, proklamerte Laura Bush.

Hun uttalte også:

– George sier alltid at han gleder seg til disse middagene, sludder og vås! – og mye tyder på at hun hadde rett.

President Bush tonet ned vitsingen i 2003 på grunn av invasjonen i Irak en måned tidligere, og han avsto fra morsomheter i 2007 etter at en student på Virginia Tech hadde massakrert 32 studenter og ansatte uken før middagen.

Høydepunkter fra White House Correspondents' Association (WHCA)

Pressens Oscar-aften

White House Correspondents Dinner varer nå i tre dager og omfatter etter hvert en rekke sammenkomster og måltider.

Det begynner med lunsj- og middagsinvitasjoner på fredag, forsetter med brunsjer og lunsjer både lørdag og søndag, samt høyprofilerte og offisielle vor- og nachspiels som de forskjellige avishusene, networks'ene og mediemogulene inviterer til.

Selve WHCD blir nå overført på fjernsynskanalen C-Span, med rød løper og lekre kjoler, kjendisintervjuer og poseringer.

De færreste bryr seg om vinnerne av de forskjellige journalistprisene, men prisvinnere fra andre kåringer og konkurranser står høyt i kurs, ikke minst stjerner fra serier som «House of Cards» og «West Wing» som befinner seg i skjæringspunktet mellom politikk og journalistikk.

Enkel, men eksklusiv forening

The White House Correspondents' Association er en beskjeden sammenslutning.

Pressefolk som er fast akkreditert til Det hvite hus kan være medlemmer, men WHCA er ingen interesseorganisasjon. Den skal gjøre sitt for at mediene har akseptable arbeidsforhold i Det hvite hus, og ledelsen i WHCA tar opp eventuelle problemer med presidentens stab.

WHCA er en sterk og innflytelsesrik forsamling, men som pressgruppe har den liten gjennomslagskraft.

Det er trangt og utrivelig i de beskjedne lokalene i 1600 Pennsylvania Avenue, men prestisjen er skyhøy. For de har «access».

Presidenten er på fornavn med dem og da forlanger man ikke hjørnekontor med sofa og utsikt.

Foreningen har én konkret oppgave: Å fordele sitteplasser til de faste og de viktige i brifingrommet.

Og det kan være en utfordring: Det er mange store egoer og alle kan ikke sitte på første rad.

Menyen

Ingen av de snaut 3000 deltagerne på den årlige middagen melder seg på eller møter opp på grunn av maten, selv om internasjonale chef’er har lagetden av førsteklasses råvarer.

En tverrfaglig komite har smakt seg gjennom tre forslag og kommet frem til en løsning av forrett, hovedrett og dessert.

Den kan ikke være spesielt eksotisk eller eksperimentell, og på ingen måte kulinarisk eller politisk krydret.

Det blir neppe norsk hvalkjøtt på tallerkenene for å si det slik!

Selv om bankettsalen er nærmere 3500 m², så blir det varmt. Menyen er derfor lett og vårlig. En chardonney og en Cabernet Sauvignon er valgt som drikke og det understrekes at måltidet alltid smaker godt.

Men mat har man hjemme. Det er tilstedeværelsen – og opplevelsen av å spise kirsebær med de store – som er målet med middagen.

Og kirsebær er jo både sunt og godt.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt