Tét-feiring i Vietnam

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Vietnam.

Landsbyen er pyntet til vietnamesisk nyttår, Tét. Gårdsplassene foran husene feiet og utenfor hver inngang står minst to store potter bugnende med gule krysantemum – selve symbolet på nyttårsfeiringen her i den sørlige delen av landet – omtrent som vårt grantre til jul.

Litt for bokstavelig engelsk

Vår tolk og kjentkvinne, Linh, peker på et blått nummerskilt på det nærmeste huset.

– Familien som bor her har oppført seg bra, forteller hun, med stemmen sydende av stolthet.

På skiltet, ved siden av selve husnummeret, står en setning i klare, hvite bokstaver mot den blå bunnen. «Try to keep good behaviour family», oversetter Linh til litt for bokstavelig engelsk.

Skiltet er delt ut av de lokale myndighetene, for å vise at familien som befolker huset er av særlig god moralsk kvalitet.

Den lokale folkekomiteen har også utstyrt nummerskiltet med den kommunistiske statens røde flagg som er prydet med en stor, gul stjerne i midten.

Ingen drikking og ingen konebanking

Landsbyen ligger midt i det enorme, fruktbare Mekong-deltaet helt sør i Vietnam. Her er landskapet gjennomstrømmet på langs av denne veldige elvens ni armer ut mot havet, og på tvers av de hundrevis av kanaler som bringer elveløpene i kontakt med hverandre og fungerer som hovedveier i denne delen av landet. Vi har kommet hit med båt og steget i land ved den lokale bryggen som knapt er mer enn en plankebit festet til et par stolper langs elvebredden.

Langs hovedveien – om man kan kalle den det – ligger flere hus med blått nummerskilt.

Linh forklarer hva det kreves for å få tildelt et slikt gjevt skilt:

– Faren i denne familien drikker ikke, og han slår heller ikke kona! De har ikke mer enn to barn, og begge barna går på skolen.

I Vietnam er det ingen ettbarnspolitikk som i Kina, men det forventes at alle «gode» familier ikke har mer enn to barn. Er mann eller hustru ansatt i det offentlige kan man skyte en hvit pil etter videre karrieremuligheter dersom det settes mer enn to barn til verden.

Slangebrennevin

Slett ikke alle familier får blått nummerskilt på husene sine.

– Her i området er mannfolkene late. Minst halvparten av dem bruker dagene til bare å sitte og drikke og slarve med hverandre, klager Linh.

Det er sterke saker de tyller i seg, disse mannfolkene: Risvin – eller brennevin som vi ville kalle det – med 40 prosent alkohol. Minst én liter om dagen går med til hver av disse ubrukelige og unyttige mannfolkene, etter vår tolks formening. Ekstra mye konsumeres nå under nyttårsuken når mange tar seg fri fra jobben og reiser hjem til den landsbyen der foreldrene bor.

Enda mer populært enn vanlig risvin er såkalt slangevin. En stor glassbolle fylles med døde slanger, og sprit helles over dem. Ett år seinere har spriten fått en brunsvart farge, og er ferdig til å drikkes. Slangevin er dyrere enn vanlig risvin, men mye mer ettertraktet på grunn av sin påstått potente virkning på mannfolkene. Så spørs det da, hvor mye de er tess etter å ha sittet med spritglassene sine hele dagen.

Huset med det blå nummerskiltet har en flott fasade, med søyler, vakkert dekorerte murvegger i sterke farger og marmorfliser på golvet. Det ser skikkelig elegant og kostbart ut.

– Men så har da også familien spart i 25 år for å få råd til å bygge det, forteller Linh.

«Are you a party member?»

Å ta opp lån for å bygge hus har ikke vært aktuelt for denne familien. Renten er på 20 prosent i Vietnam for tida. Og når prisen på huset beløper seg til 1,5 milliarder – hvem tør da ta opp lån?

Heldigvis er de 1,5 milliardene i vietnamesiske dong, ikke i kroner, og når man omgjør til vår valuta blir husprisen på ca. 400.000 kroner. Men det er også veldig kostbart i et land hvor en god lønn ofte ikke er mer enn 7–800 kroner måneden.

Linh forklarer at det er den lokale folkekomiteen – «peoples committee» – altså kommunistpartiets avdeling i landsbyen som belønner folk med blå skilt på husene. Jeg lurer på om hun, som tolk og omviser, også må være medlem av kommunistpartiet.

Are you a party member? spør jeg på engelsk.

– Nei, nei, nei, svarer hun leende. Hun er ikke noe «party member»!

– Jeg drikker verken øl eller vin eller noen annen form for alkohol. Jeg er allergisk, understreker hun.

Er svaret et subtilt politisk budskap? Eller har hun ikke lært annen betydning av det engelske ordet «party» enn at det innebærer festligheter med drikk og annet skjørlevnet?

Jeg smiler og sier at jeg ikke mener selskapeligheter, men medlemskap i et politisk parti – «communist party». Men ordet kommunist har hun heller ikke hørt om – eller ønsker ikke å snakke om. Politikk er ikke noe favorittema hos de vietnameserne vi møter.

Husene i landsbyen ligger omgitt av tett skog med tropisk vegetasjon. Her vokser frukttrærne nærmest vilt, med bananer, mango, papaya og den kjempesvære brødfrukten. Innimellom trærne er det kanaler og små dammer med vann, noen av dem fulle av oppdrettsfisk. Høyden over havet er om lag én meter, så når Mekong-elven går flomstor én gang i året ligger mesteparten av dette landskapet under vann.

Gravplass

Denne årlige flommen er avgjørende for gjødsling og vanning av rismarkene som ligger rett bak landsbyen. Nå står åkrene tett fylt av snart modent korn, bølgende utover mot horisonten. Vietnam er verdens nest største eksportør av ris, etter Thailand. I den sørlige delen av landet kan man så ris og høste den tre ganger i året. Her trenger man ikke engang å plante ut risen. Såkornet spres direkte ut på åkeren og spirer etter 3 dager. Når det har gått hundre dager til er risen gyllen og ferdig til å høstes.

Akkurat nå er rismarkene fortsatt irrgrønne, og midt ute i åkeren ser vi en pagodeliknende bygning. Åpen, med søyler og vakkert tak. Fylt med et par avlange, klosseliknende gjenstander. Vi står såpass langt unna at vi ikke helt kan se hva det er, men Linh forklarer:

– Det er kistene til våre avdøde. Vi liker å ha forfedrene nær oss, så vi kan se dem også etter at de har gått bort. Og de kan se oss.

Den åpne bygningen er altså en gravplass, en særdeles fin sådan. Ofte er det ikke bygget tak over graven, de innmurte kistene står bare på betongplattinger ute i rismarken. Jo finere gravplasser, jo bedre. Gilde farger og bilder av de avdøde innmurt på kisten gir et pluss til de overlevende. Selvsagt må gravene stelles regelmessig.

– De barna som ikke steller graven til foreldrene sine blir sett ned på og unngått av skikkelige folk, slår Linh fast. Og særlig nå under Tét-feiringen er det viktig å ære forfedrene – både med matoffer og rengjorte og pyntete gravplasser.

Gravpleie er heller ikke noe som avtar med tiden.

– Etter 25 år åpnes graven. Beinrestene tas ut og flyttes til en mindre, kvadratisk grav.

Denne mindre murklossen er også malt i sterke farger og har en innstøpt lotusblomst på toppen – for å markere at etter 25 år ute i åkeren har nå de avdøde forfedrene reist til himmelen.

Spritisme

I det kommunistiske Vietnam er det mye religion. Her ute på landsbygda er bøndene buddhister. I storbyen Ho Chi Minh, slik Saigon ble omdøpt etter Amerika-krigen – som Vietnamkrigen kalles her – er de fleste katolikker. En arv etter det franske kolonistyret.

Både buddhister og katolikker blander gjerne sin tro med dyrking av forfedrene og andre mer animistiske skikker. Noen rører i hop mer enn andre.

Ved elvebredden står et gyllent tempel med intrikate utskjæringer på taket og ornamenter på veggene. Det tilhører Cao Dai-sekten, en relativt ny religion i Vietnam.

– Men Cao Dai har 3 millioner tilhengere her i den sørlige delen av Vietnam, forteller Linh. Læren deres bygger mye på buddhismen, men har også tatt opp i seg kinesisk taoisme og konfutsianisme, vietnamesisk spiritualisme, vestlig kristendom og islam.

I tillegg holder Cao Dai-religionen også nøye kontakt – via spiritisme – med store, avdøde åndsmennesker fra den vestlige verden som Jeanne d’Arc, Shakespeare, Lenin og den franske dikteren Victor Hugo. Noe for enhver smak, altså.

Det store flertallet i Vietnam heller nok likevel mot ren buddhisme, selv om staten offisielt er ateistisk og myndighetene hevder at over 80 prosent av befolkningen er uten gudstro. Etter hvert har det blitt slik i det kommunistiske landet at å ytre seg religiøst er uproblematisk – så lenge man ikke utfordrer partiets maktmonopol. Å ytre seg om politikk derimot, er det svært få som tør – heller ikke overfor slekt og venner man ellers stoler på. Og i alle fall ikke om man har tatt en tur til nærbutikken for å kjøpe et par nødvendige varer. Der går praten livlig, men aldri om politikk. For ingen kan jo vite sikkert hvem som lytter og rapporterer.

Da er det tryggere å holde tann for tunge, oppføre seg pent, pynte graven til forfedrene og satse på å få tildelt ett blått nummerskilt til huset. Hvis man klarer å unngå for mye slangebrennevin, da. Vi har jo nettopp gått inn i slangens år.