Korrespondentbrev

Tenk om de fattige i Brasil hadde samme muligheter som oss

Brasil er et av de land i verden der forskjellene mellom fattig og rike er størst. Og med fattigdommen følger kriminalitet og dopmisbruk.

TOPSHOT-BRAZIL-CRIME-DRUGS-MILITARY

Millioner av brasilianere bor i favelaer, der fattigdom, vold og dop er en stor del av hverdagen,

Foto: CARL DE SOUZA / AFP

Jeg vil kalle henne Ana, selv om hun heter noe annet. Hun er 23 år og bor i Rio de Janeiro.

Ana jobber på et gatekjøkken, en såkalt suco-bar, der det viktigste produktet er nypresset saft fra Brasils utallige frukter – mange av dem fra Amazonas, og ukjente for norske ganer.

Jeg setter stor pris på denne baren, som ligger like ved min bolig, og jeg hadde vært fast gjest der i mange år da Ana en dag dukket opp bak disken – en hyggelig, pen, mørkhudet jente, med en kjapp replikk og – slo jeg etter hvert fast – et meget klokt hode.

Trodde på Bolsonaro

BRAZIL-POLITICS/

Mange fattige brasilianere stemte på høyrepopulisten Jair Bolsonaro under valget i fjor høst. Nå har han falt mye på meningsmålingene og folk er skuffet.

Foto: STRINGER / Reuters

– Du skriver vel mye dritt om presidenten vår, sier hun, da jeg forteller henne at jeg er en utenlandsk journalist.

– Hvorfor tror du det? spør jeg, litt forbløffet.

– Leser du utenlandske aviser?

– Nei, ler hun.

– Jeg kan bare portugisisk. Men jeg har hørt fra andre at utenlandske journalister bare skriver stygge ting om Bolsonaro. Og det liker jeg ikke, sier hun, og ser sint ut.

– Hvorfor ikke? spør jeg.

– Fordi jeg stemte på ham, og fordi jeg tror at han kan gjøre mye bra for Brasil, svarer hun.

Det kommer nye kunder til baren, og vi må avbryte diskusjonen. Men det blir ikke siste gang vi snakker om Jair Bolsonaro, den omstridte høyrepopulisten som ble valgt til president i Brasil i fjor høst.

Død og narkotika

Ana kommer fra en favela, en av Rio de Janeiros fattige bydeler, og sin historie deler hun med tusener av andre fattige i det brasilianske klassesamfunnet. Hennes mor har vært gift to ganger, har til sammen født åtte barn og er nå skilt. Og det har på ingen måte gått bare bra med den store søskenflokken.

Jente i favela

Det er vanskelig og farlig å vokse opp i en favela, og mange ender som dopmisbrukere og yrkeskriminelle.

Foto: Arnt Stefansen / NRK

Jeg hadde sett at Ana har tatovert et navn, Lucas, på underarmen, men regnet med at det var en tidligere eller nåværende kjæreste, og ville ikke spørre. Men en dag jeg satt i baren med min fruktjuice sa hun: – Du lurer kanskje på hvem Lucas er?

– Nei, løy jeg.

– Jeg har ikke tenkt noe på det.

– Lucas var broren min, sier hun, mer alvorlig enn jeg noen gang har sett henne.

– Han var to år eldre enn meg, og han var min beste venn. Men han ble drept i en trafikkulykke da han var atten år. Hun tar en pause, og kjemper med tårene.

– Han brukte narkotika, og jeg var alltid redd når han satte seg på mopeden, fortsetter hun.

– Og denne dagen gikk det fryktelig galt. Det blir stille mellom oss, og hun fortsetter med sine gjøremål.

Tenk om de hadde våre muligheter

Jeg tenker på alt som hadde vært annerledes dersom Brasils fattige hadde fått de samme mulighetene som vi nordmenn. Dersom de hadde fått muligheter til en god utdanning, en skikkelig jobb og en anstendig inntekt. Da hadde tusener av flotte ungdommer sluppet å ta til takke med det eneste jobbtilbudet de får: å bli selgere for narkogjengene.

For derfra er veien kort til dopmisbruk og yrkeskriminalitet. Flere av Anas søsken har lidd denne skjebnen. Hennes søster er tung heroinmisbruker og har vært uteligger i flere år. To av brødrene sitter bak murene, og to andre har gått inn og ut av fengsel de siste årene.

– Jeg har sikkert bare vært heldig, sier hun.

– Jeg bruker jo marihuana, og jeg har også prøvd annet dop, men jeg har greid meg brukbart, sikkert fordi jeg har hatt en jobb. Men det er helt tiden en kamp – for hele familien. Vi prøver å hjelpe hverandre, men vi mangler alltid penger.

BRAZIL-POLITICS/

Jair Bolsonaro former hånden som en pistol – det faste tegnet blant tilhengerne. Her fra presidentinnsettelsen i januar i år.

Foto: RICARDO MORAES / Reuters

Skuffet over Bolsonaro

Anas mor lever av «Bolsa familia», den lille sosialhjelpen som holder liv i flere titalls millioner brasilianere. Dette forteller Ana meg etter at vi har kjent hverandre i noen måneder, og har snakket om mye forskjellig.

– I det minste har ikke Bolsonaro greid å ta fra oss dette, sier hun skarpt.

Jeg ser forbauset på henne.

– Jeg trodde du likte Bolsonaro.

– Ja, jeg gjorde det, men jeg tok feil, svarer hun.

– Han får jo ikke til noe som helst. I hvert fall ikke for oss fattige. Alle jeg kjenner er skuffet. Også har han endret våpenlovene. Mange i favelaen vår sier de vil kjøpe våpen, slik at det blir lettere å forsvare seg mot de kriminelle. Tenk deg det, med alle de konfliktene vi har. De som hittil har gitt hverandre et blått øye, kommer nå til å ta fram pistolen.

Dårligere tilbud

– For ikke å snakke om det som har skjedd med kultur- og fritidstilbudene i favelaen vår. Vi hadde tross alt en del aktiviteter, som fotball, samba, diskotek og språkundervisning. Men alt dette er nå borte, og dermed har de unge enda mindre å ta seg til, og enda mer tid å til å gjøre gale ting.

Rio kontraster

Favelaen Cantagalo ligger like ved de rike boligområdene i bydelen Ipanema i Rio de Janeiro.

Foto: Arnt Stefansen / NRK

– Slik er det altså Bolsonaro vil bekjempe kriminalitet og skape et bedre Brasil. Og denne mannen stemte jeg på. Hun skjærer en grimase.

– Så dum går det an å være.

Jeg ser ingen grunn til å si henne imot. Meningsmålingene viser at troen på presidenten har falt som en stein de siste månedene. Ikke det at vi journalister ikke advarte. Men jeg har ikke behov for å minne om det. Jeg føler bare tristhet, for millioner av fattige brasilianere fortjener så mye bedre.

Lite håp for dem aller nederst

Brasil er et av de land i verden der det er største forskjeller mellom fattig og rik. Mellom de populære turistområdene Copacabana og Ipanema og de nærmeste fattigkvartalene, er det bare noen få hundre meter – en av de skarpeste fattigdomsgrenser på kloden.

I de nærmere 15 årene jeg har bodd i Brasil er det ingen ting som gjør meg mer opprørt og sørgmodig enn denne uretten.

Og dessverre er det lite eller ingen ting i denne regjeringens program som tyder på at det skal satses på dem som befinner seg nederst på samfunnsstigen, som Ana og familien hennes i Rio de Janeiro.

SISTE NYTT

Siste nytt