Korrespondentbrev

Tanker om klimaendringer

Det er så varmt ute at jeg ikke lenger orker å være der. Ekstremværet blir mer intenst, skjer oftere og det skjer så raskt at jeg kan kjenne det på kroppen.

Veronica Westhrin

TIDEN STREKKER IKKE TIL: «Nyhetenes tørste etter de mest spektakulære overskriftene og fokus på det som skjer akkurat nå gjør at tiden min ikke har strukket til for å kunne fokusere på årsaken», skriver USA-korrespondent Veronica Westhrin. Her på vei for å dekke orkanen Dorian utenfor Bahamas i 2019.

Foto: Lars Os / NRK

I skrivende stund er det 36 grader celsius ute. I skyggen. Jeg sitter i kjelleren min og forsøker å kjøle meg ned.

Svetten siler nedover kinnene mine og jeg befinner meg på det eneste møbelet vi har igjen i huset, en sovesofa fra IKEA.

Aircondition er skrudd på full styrke, men akkurat nå hjelper det lite. Jeg har nettopp kommet inn døra. Det er for varmt ute. Det er uutholdelig. Og det tar tid å komme til hektene igjen.

Svett i kjelleren

Høye temperaturer i kombinasjon med høy luftfuktighet gjør at ansiktet koker i lang tid etter en tur ut.

Foto: Veronica Westhrin / NRK

Rundt meg herjer en av de verste hetebølgene i Nord-Amerika noensinne.

Jeg leser nyheter om at juni måned aldri har vært varmere. I Canada har de registrert temperaturer så høye som 49,6 grader celsius.

Mange er døde. En hel by har brent ned og skogbrannsesongen i California er allerede godt i gang. I begynnelsen av juli måned jobbet brannmannskaper med å forsøke å få kontroll på tre branner i California. Et tegn på at dette års brannsesong kan bli enda mer ødeleggende enn de rekordstore ødeleggelsene i 2020.

Brannsesongen i California starter tidligere og slutter senere hvert eneste år. Klimaendringer blir sett på som hovedårsaken til det. Litt lenger sør, i Florida, forbereder de seg på at orkanen Elsa kan komme til å treffe dem.

Krise i heimen

Jeg orker ikke lenger være ute i Washington, D.C.

Våren har vært varm, men også våt. Jeg har sjelden opplevd så mye lyn og torden som det jeg har gjort på USAs østkyst denne våren.

De eneste turene ut de siste ukene har vært for å reise på et av de offentlige svømmebassengene eller vannparkene som holder åpent i sommersesongen. Slik kan folk kjøle seg ned.

Hetealarmen som sendes ut over det offentlige varslingssystemet har kommet jevnt og trutt. Det samme har varslingen av tordenvær.

Da airconditionen gikk i stykker for et par uker siden ble det krise i heimen. Reparatøren kom heldigvis på dagen og naboer stilte opp med vifter for å hjelpe oss.

Det føles greit å skulle forlate USA nå.

Spray parks

I Washington, D.C. åpner myndighetene blant annet vannparker og badebasseng for at folk kan komme og kjøle seg ned.

Foto: Veronica Westhrin / NRK

Mange naturkatastrofer

Som korrespondent for NRK har jeg rapportert om naturkatastrofer.

På Bahamas mistet titusenvis av mennesker hjemmene sine i 2019, i den sterkeste orkanen som har truffet øygruppa noensinne. Mange døde også. Flere andre orkaner i Florida og langs østkysten av USA har fått meg til å fly av gårde for å dekke herjingene og konsekvensene av den.

Men samtidig som jeg har rapportert om styrke på orkanen, hvor den er på vei, skadeomfanget og antall døde har jeg følt at det større perspektivet har manglet. Sammenhengen.

Nyhetenes tørste etter de mest spektakulære overskriftene og fokus på det som skjer akkurat nå gjør at tiden min ikke har strukket til for å kunne fokusere på årsaken.

Det er ikke mye man får sagt på 1 minutt og 30 sekunder, som oftest er den tilmålte tiden, på TV.

Og uka etter er det en annen nyhet som får all fokuset. Naturkatastrofen blir glemt. Før en ny orkan får all oppmerksomheten. Jeg glemmer imidlertid ikke. Møtene med folk som har mistet alt de eier og desperasjonen i ansiktene til folk som har mistet sine aller nærmeste er noe av det som sitter sterkest i minnet mitt fra tiden i USA.

Abaco island

Mange mennesker her på Abaco Island mistet sine kjære og titusenvis ble hjemløse etter orkanen Dorian i 2019.

Foto: Veronica Westhrin / NRK

Verden er i endring

Noe av det siste jeg gjør før jeg forlater USA er å ta en kaffe med en australsk kompis som plutselig dukker opp i DC. Vi er sånne som møtes litt tilfeldig hvert tredje år eller no, et eller annet sted i verden, fordi vi plutselig befinner oss på samme sted.

Vi traff hverandre da vi jobbet som frivillige på Galápagosøyene, der vi ryddet i nasjonalparken for å gjenopprette habitatet til de innfødte kjempeskilpaddene. På øyene der Charles Darwin fikk inspirasjon til «Artenes opprinnelse» er flere arter truet på grunn av klimaendringer.

Kjempeskilpadde

Når klimaet endrer seg, endrer også livsmiljøet til dyrene seg.

Foto: Veronica Westhrin / NRK

I dag er kompisen min, Owen, forskningsassistent ved Harvard University. Et døgn før jeg forlater USA forteller Owen meg om et nytt prosjekt han jobber med, et fond som gjør eiendomsinvesteringer basert på klimarisiko.

Temperatur i verden siden 1880 sammenlignet med snittet i perioden 1991-2020
−1
−0,5
0
+0,5°C
1880
1900
1920
1940
1960
1980
2000
2020
Kilde:

Dette er fordi alle årene nå sammenlignes med en ny normal, det vil si gjennomsnittet av vær i 30-årsperioden 1991-2020. Disse 30 årene har vært uvanlig varme. De fleste andre år blir derfor kaldere enn normalt.

Inntil nylig brukte forskerne en normalperiode som gikk fra 1961-1990. I disse årene var det relativt kaldt. Det begynner å bli en god stund siden 1960-tallet og den nye normalen gjør at vi kan sammenlignet været med klimaet (normalen) som folk faktisk opplever i dag.

Normal-perioden blir bestemt av Verdens meteorologiorganisasjon (WMO), og brukes i alle land. På den måten kan vi sammenligne været i Norge med andre land og vi kan måle endringer over hele kloden.

Dette tallet er resultat av et komplisert regnestykke.

Det gjøres målinger med termometre både på land og på havoverflaten (på havet er termometrene festet til bøyer). Noen steder står termometrene tett, ander steder er det langt mellom dem. Ved hjelp av statistisk metode klarer forskerne å gi målingene ulik vekt, slik at alle områder får like stor betydning:

Dataene som brukes i denne grafen kommer fra amerikanske NOAA. De har delt kloden inn i ruter på 5° x 5° og regner ut én temperatur for hver rute. Da kan de igjen regne seg frem til et globalt tall, for hver måned eller for hvert år. De kan også lage tall for temperaturen bare over havet eller bare over land, eller for den nordlige og sørlige halvkule. Rutene på polene er mindre enn langs ekvator på grunn av klodens krumming. Dette tar forskerne også hensyn til i regnestykket sitt.

Andre, som for eksempel NASA eller Hadley Centre, regner på litt andre måter enn NOAA. Derfor er det gjerne små forskjeller på de ulike datasettene. Trenden de viser er uansett den samme: Siden 1880 har verden blitt varmere.

Om 30 år vil det kanskje ikke lenger være Naples i Florida pensjonistene strømmer til. Kanskje vil de heller strømme til Michigan, forklarer han ivrig og peker på at de må ha et langsiktig perspektiv på investeringene. Jeg ser poenget hans.

Verden er i endring. Klimaet blir våtere, villere og varmere. Menneskeskapte klimagasser bidrar til det.

Forberedt på hatmail

Når jeg nå skriver dette korrespondentbrevet om klimaendringer er jeg forberedt på hatmail. Det er nemlig få ting som engasjerer mer enn klima og miljø. Hver gang jeg har omtalt temaet tidligere våkner jeg opp til masse hets i innboksen.

Det samme gjelder for øvrig omtale av tidligere president Donald Trump. Jeg undrer meg over hvorfor det er sånn.

På vei til Bahamas

På vei for å dekke nok en orkan for NRK. Tilbake i Norge er ambisjonen nå å fly mindre.

Foto: Veronica Westhrin / NRK

Men fakta taler sitt tydelige språk.

Ifølge FNs klimapanel vil temperaturen øke med mer enn 1,5 grader, men trolig ikke med mer enn 4 grader fram til 2100 (sammenlignet med 1850-1900).

Men for å holde oppvarmingen under disse fire gradene må vi redusere utslippene. For å få til det er mye som kreves, og det haster.

Innen 2030 må utslippene reduseres med 40–50 prosent i forhold til 2010. Landene i Parisavtalen har meldt inn sine nasjonale bidrag til kutt. Men selv om alt gjennomføres vil temperaturen fortsette å øke med 3 grader fram til 2100. I 2020 klarte ikke engang Norge å nå klimamålene.

Norge lever med et paradoks

Når jeg skriver «ikke engang Norge», er ikke det fordi jeg mener Norge er best i klassen, selv om vi kanskje skulle ønske det var sånn. Vi liker jo å være best, vi i Norge.

Men miljøindeksen Environmental Performance Index, som sammenligner miljøstandarden i 180 ulike land, viser at Norge kommer bak våre skandinaviske naboer på lista.

Jeg var i FNs hovedkvarter da verdens ledere møttes for å diskutere klima. Når jeg snakker med folk fra andre land kommer vi ofte inn på paradokset med at Norge, en oljenasjon, fremstiller seg som et land som gjør mye for miljøet.

Jeg må innrømme at jeg også forteller stolt om elbil-satsingen vår og vårt fantastiske velferdssystem. Jeg har et klart inntrykk av at Norges oljeparadoks er noe politikerne våre ikke ønsker å snakke så mye om.

Temperatur i Norge siden 1900 sammenlignet med snittet i perioden 1991-2020
−2
−1
0
+1°C
1900
1920
1940
1960
1980
2000
2020

Dette er fordi alle årene nå sammenlignes med en ny normal, det vil si gjennomsnittet av vær i 30-årsperioden 1991-2020. Disse 30 årene har vært uvanlig varme. De fleste andre år blir derfor kaldere enn normalt.

Inntil nylig brukte forskerne en normalperiode som gikk fra 1961-1990. I disse årene var det relativt kaldt. Det begynner å bli en god stund siden 1960-tallet og den nye normalen gjør at vi kan sammenlignet været med klimaet (normalen) som folk faktisk opplever i dag.

Normal-perioden blir bestemt av Verdens meteorologiorganisasjon (WMO), og brukes i alle land. På den måten kan vi sammenligne været i Norge med andre land og vi kan måle endringer over hele kloden.

Det finnes mange hundre termometre plassert rundt i Norge. Disse leses av til faste tider og samles opp og kontrolleres av Meteorologisk institutt.

Noen steder er det tett mellom målestasjonene, andre steder er det større avstand. Ved hjelp av statistisk metode klarer meteorologene å gi målingene ulik vekt, slik at alle deler av landet får like stor betydning:

Landet er delt inn i ruter på 1*1 kilometer og meteorologene regner deretter ut én temperatur for hver rute. Da kan de igjen regne seg frem til ett tall for hele landet, for et fylke, for en måned eller for et helt år.

Frisk luft i Norge

Det har gått en uke siden jeg startet på dette brevet, og jeg har nå forflyttet meg over Atlanteren. Den siste natta i huset i USA fikk jeg tre nødmeldinger på telefonen. Et tornadovarsel, et torden- og lyn varsel og et flomvarsel. Og ja, det var faktisk en tornado i DC den natta.

Første natta her i Norge ble også preget av tordenvær. Jeg fikk ikke noe varsel på telefonen, men jeg hørte smellene der jeg bekymret gjemte meg under dyna. Jeg er livredd i tordenvær.

På klimafronten skjer det ting blant de yngre generasjonene på begge sider av Atlanteren.

Unge klimaaktivister

Særlig unge i USA engasjerer seg i klimadebatten.

Foto: Veronica Westhrin / NRK

I postkassa hjemme lå «miljøagentene» sitt nyhetsbrev klart i postkassa til barna mine. Entusiastisk pakker de ut en tannbørste som ikke er laget av plast.

På mine reportasjereiser i USA har jeg møtt mange unge som sier at nettopp klima er den viktigste saken for dem når de skal avgi sin stemme. Jeg har møtt unge som vil få til endring. Noen av dem ser ut til å ha lykkes allerede, som gruppa «Sunrise movement», som for alvor har satt «Green New Deal»-politikken på agendaen.

Noe av det første president Joe Biden gjorde var å melde USA inn i Parisavtalen igjen. Og Biden ser ut til å ha store ambisjoner: Utslippene skal kuttes 50–52 prosent innen 2030, målt mot 2005.

Det blir spennende å se hva USA kan få til i klimaspørsmålet fremover.

Selv er jeg glad for at jeg endelig kan puste inn frisk norsk luft. Vi er heldige her i landet. Enn så lenge trenger jeg heller ikke aircondition. Vi får se hvor mange år det varer. Jeg tipper at Norge også vil være et bra investeringsobjekt for selskapet til Owen.

Jeg håper vi alle gjør vårt for at det ikke blir enda varmere i framtida. Selv har jeg byttet ut den bensindrevne amerikanske bilen med en europeisk EL-bil. Jeg har ambisjoner om å fly mindre. Det betyr kanskje ikke så mye i den store sammenhengen, men om vi alle gjør litt har jeg troa på at vi sammen kan få til noe stort.

SISTE NYTT

Siste nytt