Tanker i terrorens tid

Tårene kommer først på flyet hjem.

Frem til da har jeg skjøvet dem foran meg av arbeid døgnet rundt med deadlines, research, direkterapporter, opptak, intervjuer, redigeringer, oppdateringer, leveringer til radio, tv, nett og sosiale medier, logistikkutfordringer med fly, leiebil, offentlig transport, geografi og hotell, passeringer av politikontroller, administrering av eposter og telefoner fra NRKs mange programmer og desker.

Kort sagt alt som må gjøres i løpet av noen hektiske døgn i felt, i løpet av et rykk til et breaking news område.

Igjen og igjen

Men, nå er jeg på vei hjem fra enda noen terrorangrep i Europa, denne gangen i Cambrils og Barcelona, og har tid til å sette meg ned og tenke en sammenhengende tanke.

Etter altfor mange slike erfaringer, har jeg dessverre blitt kjent med eget reaksjonsmønster.

Når trykket har lagt seg, må jeg først gråte ut. Deretter sjekke at det står bra til med mine aller nærmeste og gi beskjed til dem om at jeg er glad i dem, i tilfelle jeg plutselig skulle miste dem.

Så må jeg ha en dag å pusle hjemme på med å rydde i huset, slik at jeg også får ryddet opp i hodet. Og så, gjøre den alltid halvpakkede kofferten klar igjen. Klar til neste rykk og neste angrep.

Uønskede erfaringer

Det er erfaringer jeg skulle ønske vi og jeg ikke hadde hatt.

For dessverre har disse angrepene blitt rutine nå. Ikke bare for oss journalister som jobber i nyhetsmediene, men også for folk flest.

– Det skjer jo hele tida. Er nesten blitt en del av hverdagen, sier mange jeg kjenner.

Før kunne jeg bli veldig lei meg over denne holdningen. Stå midt oppi tragedien selv, og så slå opp på Facebook og se at etter noen dager bryr folk seg om helt andre ting.

Føle at det man fortalte om, ikke nådde frem. At folk ikke forstod alvoret.

Nå derimot, slik verden har blitt, setter jeg pris på at det finnes fristeder med fjas i fokus. For folk forstår. Men livet må gå videre.

Så også denne gangen. Samtidig som jeg rapporterte fra Spania, dukket det plutselig opp en tullete diskusjon om bruk av oppvaskhansker på snapchatgruppa til vennegjengen.

Totalt trivielt, men gi meg heller tusen slike tullediskusjoner, enn nok et meningsløst angrep på uskyldige sivile.

Dagligdags

For terror har, dessverre, nærmest blitt en selvfølge de siste årene. Noe man må regne med at kan ramme når som helst, hvor som helst og hvemsomhelst.

Siden 2015 har det vært 17 større terrorangrep i europeiske storbyer. I tillegg til flere mindre angrep.

Ukentlig kommer det meldinger om hvordan angrep er avverget. Samtidig som jeg skriver dette, kommer det hastemeldinger om at politisamarbeid på tvers av landegrensene har avverget et bombeangrep på en konsert i Nederland.

Dramaturgien når terrorangrepene skjer er, dessverre, blitt drillet inn i redaksjonene. Først ekstrasendinger når de første og alltid motstridende meldingene tikker inn, som senere må tilbakevises og korrigeres.

Kritikk på Twitter når vi i timevis ikke har noe nytt å komme med, men likevel holder sendingene gående, fordi vi vet at hvis vi ikke gjør det, så får vi kritikk for at vi ikke dekket det nok. Og med stadig flere nordmenn på reisefot i Europa, har mange behov for å vite hva som har skjedd.

Deretter jakten med å kartlegge hendelsesforløpet, hvem som står bak, hvem som er ofrene, er det nordmenn blant dem? Ring ambassaden, ring UD.

Senere, øyenvitner som forteller, pårørende som får sitt livs verste beskjed, lys- og blomsterhavene som vokser der angrepene skjedde, støtteerklæringer og fordømmelser fra andre statsledere, offisielle som kommer sørgende til åstedene i sorte biler, sorte klær, saker om hvordan sikkerheten er nå, hva er trusselnivået. Minnegudstjenester. Begravelser.

Selfiestang

Jeg får ofte spørsmål om jeg er redd, når jeg i all hast reiser ut for å dekke disse sakene.

Ikke ofte, men av og til har jeg kjent på en viss uro. Som da jeg satt i taxi til terrorangrepet mot julemarkedet i Berlin 19. desember 2016, og det kom klare meldinger på radioen om at politiet ba alle holde seg inne, fordi situasjonen var uavklart.

Eller under terrorangrepene i Paris 13. november 2015, der IS terrorister slo til på seks forskjellige steder og drepte 130 mennesker.

Politiets jakt på terrornettverket drøyde. I dagene etter angrepet ble det mange togturer tur/retur Brussel- Paris, for å henge med i etterforskningen.

I det fotografen og jeg skal gå av på jernbanestasjonen i Brussel, ser jeg plutselig at mannen foran meg gjør en brå håndbevegelse.

Jeg hopper opp. Slår armen ut foran fotografen og gisper: – LØP!

I samme sekund, ser jeg at de som går foran meg er et japansk par. Og at det som jeg trodde var et våpen, er en selfiestang ...

Sorgen

Men, mest av alt er det verken redsel eller arbeidspresset som er det vanskelige.

Det aller tøffeste er å møte mennesker i bunnløs sorg. Se fortvilelsen i øynene. Kjenne på det samme sinne og maktesløsheten, og de samme spørsmålene om og om igjen:

– Hvorfor oss? Og når skal dette totale vanviddet en gang ta slutt?

Men, paradoksalt nok, er det også dekningen av disse angrepene som har gitt meg mest tro på menneskeheten igjen.

At når alt kommer til alt, så finnes det tross alt mer kjærlighet enn hat der ute.

Som for eksempel etter terrorangrepet i Barcelona nå, der drosjesjåførene kjørte folk gratis hjem etter hendelsen.

Eller de over 8000 barcelonerne som hadde meldt seg på Facebook for å frivillig bistå med alt fra husly, tolke- og psykologtjenester.

Eller alle dem som sto på La Rambla i dagene etterpå, med skilt om at de ga ut gratis klemmer. 80-åringen som begynte å storgråte da jeg intervjuet henne, og etterpå tok hendene mine og takket.

Takket for at jeg ville lytte. Selv om det er jeg som burde ha takket, for at hun ville dele.

Lekebil

Eller etter terrorangrepet i Nice 14. juli 2016, der 86 mennesker bl e drept på strandpromenaden.

Møtene og samtalene med dem som nå i ettertid fortsatt sliter med dårlig samvittighet, fordi de ikke klarte å hjelpe folk rundt seg å overleve.

Selv om det ikke er noe noen kan forvente av et menneske, som blir utsatt for et slikt angrep.

Faren som hadde tatt med seg sin fem år gamle sønn på strandpromenaden to dager etter angrepet, for å vise ham at det var trygt igjen nå.

At folk flest vil hverandre vel. I hendene holdt femåringen en hvit lekevarebil. En miniatyrutgave som liknet på bilen som ble brukt under angrepet.

Femåringen fortalte at når han ble stor, så ville han bruke bilen til å bli brannmann. For da kunne han redde liv.

Vi er mange, de er få

Det er som en mann jeg snakket med utenfor minnegudstjenesten i Sagrada Familia, oppsummerte det:

– De som gjør dette er veldig få. De er veldig onde. Men vi er veldig mange flere som ønsker fred og som ønsker å leve i ro.

Og det er dette ene som står igjen, etter alle disse angrepene og som vi aldri må glemme: vi er flere som vil ha fred. Vi er mange, de er få.

Men like sikkert som at jeg vet det, vet jeg dessverre også at jeg ganske sikkert snart kommer til å sitte på flyet igjen.

For å dekke et nytt angrep i Europa.