Taliban har tatt Kabul: Hvordan kunne det skje så raskt?

Islamistenes offensiv skjedde i et voldsomt tempo. En hel verden kunne lamslått konstatere at de tok kontroll over Afghanistan i løpet av noen uker. Det skjedde uten at de møtte noen særlig form for motstand. Talibans fremmarsj minner om det vi kan kalle en lynkrig.

Dette er en velkjent militær strategi. Det handler om å angripe en fiende raskt, effektivt og med stor kraft.

En slik taktikk er risikabel. Den kan likevel fungere godt mot en antatt svakere motstander som ikke tidsnok etablerer et godt forsvar. Det fører igjen til handlingslammelse, overgivelse, flukt eller massedød.

Taktikken ble brukt av USA i Irak våren 2003 og av tyskerne under angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941. Et annet eksempel er Israels fremrykking i Egypt, Syria og Jordan sommeren 1967. I alle tilfellene var taktikken vellykket.

Det er det samme som har skjedd i Afghanistan nå.

Kom raskt til Kabul

Det så ut til at Taliban ikke ville gå til angrep på hovedstaden Kabul. Blant kommentatorer og analytikere var vurderingen at Taliban ikke ønsket kamp der, og ville holde seg på avstand.

I stedet ønsket Taliban å omringe byen slik at den ble isolert. Da ville ikke regjeringen ha mulighet til å forflytte styrker eller forsyninger ut i landet, annet enn ved lufttransport. Samtidig ville Kabul fylles opp av flyktninger og trengende. Det kom til å skje samtidig som regjeringens samarbeidspartnere evakuerte sine borgere.

Myndighetene ville dermed merke slitasjen og mangel på mat- og vannforsyninger. Regimet ville sakte kveles og dras mot sin undergang.

Men dette var en ikke en riktig vurdering. Fredag ettermiddag kom de første signalene på at et angrep mot Kabul var i emning. En rekke ambassader valgte å evakuere sine ansatte. Sannsynligvis var de klar over at risikoen for et angrep var stor. Taliban sto da noen mil utenfor byen.

Søndag trengte Taliban seg inn i de ytre områdene av Kabul. Foreløpig er det ikke meldt om kamper, men vitner melder om «sporadiske skudd». Det skal nå pågå forhandlinger om en fredelig maktovertakelse.

Abdul Sattar Mirzakwal, Afghanistans fungerende innenriksminister, sier makten vil bli overført til en overgangsregjering på fredelig vis.

Kan det skje uten at liv går tapt? En talsmann for Taliban sa søndag formiddag at Taliban-krigerne hadde ordre om ikke å gå inn i sentrum av byen. De skulle foreløpig holde seg i ro ved byportene.

Noen timer senere kom det meldinger om at Taliban ville sende krigere inn til Kabul sentrum for å forhindre plyndring. Politiet i byen har flyktet.

Videoer som er lagt ut på sosiale medier skal vise hvordan store folkemengder tar imot Taliban-krigerne. Det hevdes at de ønskes velkommen.

Talibans ledere gjør alt de kan for å fremstå som ansvarlige og humane. I en uttalelse har de lovet at Kabul ikke skal tas med makt. Ifølge Taliban skal det ikke bli gjort skade verken på personer, eiendom eller innbyggernes verdighet.

• Les også: Norge hastetrekker ut ambassadeansatte fra Afghanistan

Talibans lynkrig har vært sjokkerende effektiv. Det er overraskende at islamistene ikke har fått mer motstand. Regjeringsstyrkene har virket nærmest paralysert. Det må være et pinlig nederlag for den afghanske militære toppledelsen. Det fremstår også forsmedelig for Nato-styrkene.

De har brukt 20 år på å trene og ruste opp de afghanske regjeringsstyrkene. Det har kostet milliardbeløp. Den afghanske hæren bestod av nærmere 350.000 soldater. Det er nesten fire ganger så mange som Taliban-militsen. Likevel ser det ut til å gå mot kollaps.

Taliban ble undervurdert

Det er flere forklaringer på at Talibans voldsomme fremrykning kunne få skje. Det ser ut til at Talibans militære kapasiteter ble undervurdert. Det var særlig tilfelle i det nordlige Afghanistan. Der har Taliban opprinnelig stått svakt. Det har endret seg.

Bill Roggio er militæranalytiker. Han er også direktør for nettstedet Long War Journal. Roggio peker på at Taliban har etablert allianser med militsgrupper fra nabolandene. Disse kommer i all hovedsak fra Usbekistan, Tadsjikistan og Turkmenistan.

I de tidligere sovjetrepublikkene har det vært en oppblomstring av islamistiske miljøer og grupperinger med tilknytning til terrornettverket Al Qaida. Flere av disse har nå alliert seg med Taliban. De har vært viktige for erobringskrigen i nord som Taliban ikke maktet alene.

Tok kontroll på landsbygda

En annen årsak til at Taliban har vokst seg sterke er at de over flere år har hatt kontroll over avsidesliggende områder i Afghanistan. Dette var en bevisst taktikk fra Talibans side.

Det startet for alvor da de afghanske sikkerhetsstyrkene skulle ta over den militære styringen i Afghanistan i 2014. Ugjestmilde fjellområder og steder med få innbyggere ble avskrevet som lite interessante. Det kostet for mange ressurser å etablere seg der.

I stedet konsentrerte Nato og sikkerhetsstyrkene seg om å holde kontroll over større byer, hovedstaden Kabul og provinshovedstedene. Den strategien kan ha vært en fatal feilvurdering.

I det stille bygget Taliban seg opp i de grisgrendte områdene. De etablerte gode forsyningslinjer. I øde landsbyer organiserte de depoter og sanitetstjenester.

Der de tok over kontrollen fungerte Taliban snart som ansvarlige myndigheter. De drev skoler, helsestasjoner og sørget for ro og orden ute på landsbygda. Krigerne sørget for innbyggernes sikkerhet.

Det ser ut til at det har gitt dem støtte i befolkningen. Det har vært helt nødvendig for Taliban. For å gjennomføre så store militæroperasjoner som Taliban har gjort de siste månedene er gruppen avhengige av å være etablert. De må ha tilhold i nærheten av områdene de skal angripe.

Manglende etterretning fra Nato-styrkene spiller også inn. Over tid har Taliban fått bygge seg opp uten at de forsto omfanget. Talibans militære lederne planla og forberedte en storoffensiv. Krigere har blitt rekruttert, fått trening og klargjort for krig. Styrker er fraktet til sine oppmarsjområder. Våpen og utstyr smuglet inn. Det har skjedd over dårlig bevoktede grenseoverganger mot Pakistan og de tidligere sovjetrepublikkene i nord.

USA har anklaget Russland for å stå bak salg av høyteknologisk militært utstyr som nattkikkerter og lasersikter. Det skal ha havnet hos Talibans elitesoldater, de beryktede Sara Kheta.

Alt har foregått rett foran nesen på verdens mest avanserte etterretningstjenester. Det virker nærmest utrolig at det ikke har blitt oppdaget.

Samtidig som Taliban bygget seg opp holdt gruppen seg forholdsvis i ro. På det viset avslørte de ikke sin egentlige styrke. Oppbyggingen skjedde mens det i Nato ble snakket om hvor raskt de kunne trekke sine soldater ut av Afghanistan.

I regjeringskontorene i Kabul må det ha samtidig ha spredt seg en holdning om at de med fortsatt flystøtte og pengebistand kunne ta seg av Taliban alene. Alternativet var en varig fredsavtale. Det håpet har vært holdt i live. Gjennom de siste to årene har det pågått fredssamtaler mellom Taliban og afghanske myndigheter.

Gjennom sin storoffensiv viser Taliban at fredssamtalene kan ha vært et spill. Det er for tidlig å slå dette fast, men hvis Taliban aldri hadde til hensikt å oppnå fred gjennom forhandlinger, men i stedet skape forventninger slik at Nato forlot Afghanistan, så lyktes de med det.

Taliban trengte deretter bare å vente på at Nato-styrkene startet sin uttrekning. Så kunne de slå til.

Det var også det som skjedde.

Ventet til Nato dro ut

Det er viktig ikke å overvurdere Nato-styrkenes militære kapasiteter i perioden før de startet sin tilbaketrekning i mai i år. Noen få tusen Nato-soldater ville heller ikke hatt mulighet til å slå tilbake en landsomfattende Taliban-offensiv av det omfanget vi har sett nå.

Den amerikanske flystøtten kunne riktig nok da blitt mer omfattende, men regjeringsstyrkene har fått bombestøtte under offensiven uten at den har gitt ønsket effekt.

Så lenge Taliban har kommet seg inn i sivile områder ville også bombeangrep mot dem kostet store sivile tap. Det kunne derfor ha blitt vurdert som for risikabelt og ikke blitt gjennomført.

Samtidig er det verdt å merke seg at offensiven ble startet først da Nato-styrkene dro ut av Afghanistan. Da Nato sto i landet holdt Taliban seg mer i ro.

Ikke forberedt

Under Talibans offensiv har det vist seg at de afghanske hæravdelingene som har vært stasjonert ute i provinsene har vært for dårlig forberedt. Det virker nærmest som om de ikke har trodd på at de Nato-allierte virkelig ville trekke seg ut. Sikkerhetsstyrkene har riktig nok ikke manglet våpen, ammunisjon og utstyr.

• LES OGSÅ: Kvinnen som leder an i kampen mot Taliban

Mobilvideoene Taliban-krigerne legger ut viser store mengder krigsmateriell som regjeringsstyrkene forlot da de flyktet. Videoene viser også soldater som gir fra seg våpen og kjøretøy til Taliban-krigerne.

I tillegg til å være lite forberedt har de regjeringskontrollerte militærbasene og kontrollpostene vært for dårlig bemannet. I mange tilfeller har soldatene overgitt seg uten kamp. Det hadde neppe blitt gjort hvis regjeringssoldatene var Taliban-angriperne tallmessig overlegne.

Andrew Watkins er analytiker ved International Crisis Group og ekspert på Afghanistan. Han forteller at manglende motivasjon og illojalitet blant regjeringsstyrkene også har vært en utfordring.

Det verserer flere historier om soldater og politimannskaper som har blitt oppsøkt av små grupper Taliban-krigere på sine tjenestesteder. Der har de blitt bedt om å legge ned våpnene. Deretter fikk de beskjed om å reise hjem eller skifte side. Hvis ikke dette ble gjort truet islamistene med et større angrep.

Taktikken førte frem i en rekke tilfeller. Regjeringssoldatene var klar over at de ikke ville greie å stå imot et angrep. Årsaken var at Taliban kontrollerte landområdene der myndighetene måtte frakte inn forsyninger og forsterkninger. Soldatene ga derfor opp uten kamp. På denne måten tok Taliban enkelt over byer og landsbyer uten at et skudd ble avfyrt.

Taktisk tilbaketrekning

Det er sannsynlig at regjeringen i Kabul i en del tilfeller har beordret såkalt taktisk tilbaketrekking. Det innebærer at sikkerhetsstyrkene lar Taliban ta over områder og selv rygger bakover. Senere kan de samle forsterkninger og gå til motangrep.

Dette har ennå ikke skjedd, men er noe som ikke kan utelukkes. Regjeringsstyrkene har nok soldater, kompetente spesialstyrker, flystøtte, utrustning og våpen til å kunne gjøre det.

Likevel er dette en manøver som sannsynligvis burde vært gjort langt tidligere. En rolig og kontrollert omgruppering inn mot viktige områder kunne unngått panikk. Det kunne også ført til at styrkene ville fått med seg enorme mengder militært utstyr som nå har blitt overtatt av Taliban.

Dette ville igjen gitt afghanske styrker bedre muligheter til å forsvare områder de virkelig ønsket å beskytte. Taliban hadde hatt større vanskeligheter med å ta grenseoverganger, provinshovedsteder, flyplasser og innfartsveier.

I stedet levde afghanske ledere i troen på at det var mulig å forsvare større deler av landet. De mente en tilbaketrekning ville tolkes som svakhet. Ressursene ble dermed tynt fordelt utover. Resultatet ses nå.

Det ser også ut til at regjeringens kontroll i mange av provinsene har vært langt dårligere enn det de selv har opplyst. I flere byer har politimannskaper og soldater holdt seg i ro i sine bygninger. De har ikke vist særlig tilstedeværelse utover det. På oversiktskartene har byer og landområder likevel blitt registrert som regjeringskontrollerte. I realiteten var det Taliban som styrte, men ingen var klar over det før det var for sent.

Støtte i befolkningen

Den voldsomme militære fremgangen til Taliban forklares også med at islamistene kan ha hatt sterkere støtte ute i befolkningen enn tidligere antatt. Dette er det foreløpig liten kunnskap om. Hundretusener av afghanere har blitt drevet på flukt gjennom de siste månedene.

• LES OGSÅ – Vi rømte hals over hode

At de rømmer fra krigshandlingene er opplagt, men det er noe uklart hvor sterk frykten for Taliban egentlig er. Minnene om Talibans terrorregime er der fortsatt, men organisasjonen bedyrer at de er blitt lang mer moderate. De kan ha blitt trodd på det.

Det som er ganske sikkert er at Taliban aldri hadde greid å bygge seg opp over så lang tid uten hjelp av den afghanske sivilbefolkningen. Om det har skjedd ved tvang er vanskelig å slå fast.

Intern uenighet

Splittelse internt i det afghanske regimet er også en årsak til Talibans suksess. Det har vært bred enighet om at Taliban er deres fiende, men der stopper samholdet. I flere av provinsene har lokale myndigheter hatt konflikter med regjeringen.

Når Taliban har kommet har det vært enklere å velge samarbeid med islamistene fremfor motstand. Enkelte militsgrupper og krigsherrer som har vært lojale overfor myndighetene, ser også ut til å ha skiftet side.

Det må heller ikke undervurderes at Taliban kan ha lyktes med sin strategi om å fremstille de internasjonale styrkene som okkupanter og inntrengere.

Den afghanske regjeringen har de omtalt som landssvikere. Det kan ha bidratt til at deler av befolkningen ser på Taliban som frigjørere. Det fører igjen til at offensiven kan ha vært enklere å gjennomføre.

Regjeringen mangler støtte

Manglende støtte til regjeringen ute i provinsene kan ha påvirket Talibans fremrykning. Afghanistan er svært sentralisert. Mye av makten er konsentrert rundt presidenten og hans omgangskrets i Kabul. Utenfor hovedstaden merkes det lite til nasjonale myndigheter. Det fører til manglende lojalitet, særlig på landsbygda.

Det er ikke et ukjent fenomen. I land som Syria, Irak og Mali har vi sett det samme. Regjeringen manglet støtte ute i folket. Når inntrengerne kom, var forsvarsviljen skjør.

Det har en enkel forklaring. I små lokalsamfunn og ute på landsbygda ser ikke befolkningen noen grunn til å kjempe med livet som innsats for noen de føler aldri har brydd seg noe om dem. For dem kan et annet alternativ være like greit.

Slik er det også i Afghanistan. Folket er utpint. De har levd med krig i over 40 år. Sist de opplevde en form for fredstilstand var da Taliban hadde makten fra 1996 til 2001. For dem som fulgte Talibans ekstreme lover var livet muligens greit.

Deres håp er kanskje at det kan skje igjen.

• LES OGSÅ: Åtte spørsmål og svar om Afghanistan
• LES OGSÅ: Døde de norske soldatene forgjeves?