Taliban sender en redselsfull melding til Kabul

Mandag tenkte en firebarnsmor i Kabul med gru på dagen da hennes eldste sønn ble født.

Det var samme dag som Taliban erobret Kabul. Hun tok seg til sykehus i folketomme gater, hovedstadens innbyggere skremt innendørs av byens nye, brutale herrer. Hun hørte lyden av skuddsalver og kamper utenfor sykehusveggen fra barselsengen.

Det er 19 år siden. Men mandag, da Taliban tok kontroll over Kunduz og heiste sitt hvite flagg på torget, virket dagen i 1996 nærmere enn på mange år, for henne og for mange andre i hovedstaden.

«Den dagen vil komme igjen,» sa hun, redselsfullt.

• Les også: Taliban erobra afghansk provinshovudstad

Stor seier

Kunduz er en stor strategisk seier for Taliban. Byen er landets femte største, et transportknutepunkt for Nord-Afghanistan, og utgangspunkt for opiumsmuglerruten gjennom Tadsjikistan.

Men seieren er likevel aller størst symbolsk og psykologisk. Kunduz var hovedsete for Taliban i nord da de styrte Afghanistan, men enda viktigere: Det er første gang på 14 år at Taliban har tatt kontroll over en større by; dette deres største seier siden de ble drevet fra makten i 2001.

Det sender en sterk melding til resten av landet, og det har fått det til å gå kaldt nedover ryggen på mang en innbygger i andre byer.

Afghanere husker altfor godt hva som skjedde på 1990-tallet, da Taliban erobret det meste av landet og innførte sitt brutale regime. Og de så med gru på hva som skjedde i Irak i fjor, da den irakske hæren rømte og IS rykket frem.

Irak er et land preget av en annen dynamikk og andre politiske problemer, men likheten mellom landene er også mange, hovedsakelig den amerikanske exit-strategien om å trene opp den lokale hæren til å kjempe mot opprørsstyrker i takt med at utenlandske styrker trakk seg ut.

Varslet

Kunduz har vært under press lenge: Taliban har hatt kontroll over landsbygden rundt, og har gjort flere forsøk på å erobre byen. Men det er ikke bare på den måten at Talibans angrep på byen var varslet.

Før NATO-styrkene trakk ut sine kampsoldater i slutten av fjoråret, og overlot ansvaret for sikkerheten i afghanske styrkers hender, sa mang en soldat og offiser, utenlandsk og afghansk, at noe slikt kunne komme til å skje.

Det var aldri del av offisielle uttalelser, og det ble aldri nevnt på pressekonferanser, der man var opptatt av å skryte av afghanske styrkers påståtte fremgang i kampen mot opprørerne. Men i mer private øyeblikk var det sterk skepsis til at de afghanske styrkene, som er dårligere trent og langt dårligere bevæpnet enn NATO-lands styrker, skulle klare en oppgave som NATO selv i så stor grad ikke hadde klart.

• Les også: Nato-styrker på plass i Kunduz for å kjempe mot Taliban

Pessimisme

Jeg snakket for eksempel med en pilot i det afghanske luftforsvaret, som sa at luftforsvaret var sterkere og bedre utrustet da sovjeterne trakk seg ut av Afghanistan i 1989. Luftforsvaret raknet i borgerkrigen som fulgte, en borgerkrig som banet vei for Taliban-regimet.

Jeg spurte hva han da trodde kom til å skje når NATO trakk seg ut, og han ristet oppgitt på hodet.

Jeg husker en samtale med brigadegeneral Noor Mohammed Hamid i Faryab, provinsen norske styrker hadde ansvaret for, seks måneder etter at nordmennene dro. Han sa at han manglet kritisk utstyr, han hadde ikke engang tilgang til helikoptre som kunne hente skadede soldater hjem fra frontlinjen.

«De fleste dør på veien,» sa han.

Og Taliban, de ble sterkere i provinsen dag for dag. Han kunne sette i gang en operasjon og drive dem ut fra en landsby, men de kom bare tilbake i en ny. Han kjempet en kamp han visste han tapte. Og han visste at problemet – og dermed også løsning – er vel så mye politisk som militært, akkurat som i Irak.

• Les også: Taliban storma fengsel – 350 på frifot

Kampen om Kunduz fortsetter

Utenlandske spesialstyrker er med i kampen om Kunduz nå – mye prestisje er på spill.

Den afghanske hæren har også sendt forsterkninger fra Kabul, men en del er blitt forsinket av veibomber og angrep langs veien dit, en vei Taliban kontrollerer.

Samtidig er det pause i fredssamtalene mellom afghanske myndigheter og Taliban, etter nyheten om Taliban-leder mullah Omars død i sommer og de påfølgende interne stridighetene under den nye lederen mullah Mansour.

Avgrunnen er et lite stykke unna ennå, men den har vært godt synlig lenge. Og for mange afghanere, har den rykket et stort steg nærmere denne uken.