Det er kveld i Øst-Berlin, torsdag den 9. november 1989.
På denne tiden er det vanligvis stille i den østtyske hovedstaden. Folk flest skal tidlig på jobb, og pleier å tilbringe dagens siste timer hjemme.
Men om kvelden den 9. november er det helt annerledes.
Ved halv åtte tiden begynner folk å fylle gatene – til fots eller i sine små knatrende Trabi-er, den typiske, østtyske småbilen. Etter hvert blir det umulig å kjøre, og bilene blir satt igjen på gater og fortauer. Noen begynner å løpe. Folk huier og roper. Stemningen er opprømt, nesten opprørsk. Det er tydelig at mye står på spill.
Ved den forhatte Berlinmuren står grensevaktene som vanlig på post. De vokter det mest ugjennomtrengelige grenseanlegg i verden – en dobbel, mer enn 4 meter høy mur, med en såkalt ”dødssone” imellom. I ”dødssonen” patruljerer soldater med hunder, og det er satt opp selvskudd-anlegg.
Mer enn 135 mennesker er drept i forsøk på flukt til Vest-Berlin siden muren ble reist i 1961.
- Hør:
Det er mot denne muren menneskene i Øst-Berlin beveger seg om kvelden den 9. november. De har sett på TV at myndigheten har vedtatt nye reisebestemmelser, at det nå er mulig å forlate DDR-staten øyeblikkelig. Ingen av dem forstår hvordan det kan skje, men de vil under ingen omstendigheter la sjansen gå fra seg til å finne det ut…
Fri utreise
Klokka 18 den samme kvelden starter en internasjonal pressekonferanse i DDRs pressesenter i Mohrenstrasse i Øst-Berlin. Det er Günter Schabowski, medlem av Kommunistpartiets topporgan, Politbyrået, som leder pressekonferansen.
Schabowski er dødssliten, etter å ha sittet i sammenhengende møter i kommunistpartiets Sentralkomité i mer enn ett døgn.
Før han går til møtet med pressen har Egon Krenz, den nye østtyske topplederen, gitt ham et papir med viktige informasjoner - nye bestemmelser for utreise fra DDR-staten.
Den rutinerte Schabowski vet at dette blir den store nyheten, men for å unngå at den overskygger det andre han har å si, bestemmer han seg for å vente til slutten av pressekonferansen.
Ved 19-tiden kommer endelig temaet utreise på bordet. Schabowski tar frem papiret han har fått av Krenz, og leser:
- Privatreiser til utlandet kan tillates uten at det angis en spesiell grunn. Tillatelsene blir gitt på kort varsel. De ansvarlige avdelinger for pass og visum ved Folkepolitiet har ordre om å utstede visum for dem som ønsker å forlate landet, selv om de normale forutsetningene for slik utreise ikke er til stede.
- Utreise fra DDR kan skje over alle grenseoverganger mellom Øst-og Vest-Tyskland eller mellom Øst- og Vest-Berlin, sier Günter Schabowski.
Det blir dødsstille i salen. Ingen kan fatte den fulle rekkevidden av denne verdensnyheten. Etter en kort pause spør en av journalistene:
- Fra når gjelder dette? Krenz blir synlig usikker, og kikker ned på papiret med flakkende blikk:
- Så vidt jeg skjønner trer det i kraft straks. Øyeblikkelig.
- Se dokumentaren:
Til muren
Noen minutter senere er nyheten sendt ut på de vesttyske TV-senderne ARD og ZDF og på radiostasjonen RIAS i Vest-Berlin. Disse vest-mediene har millioner av seere og lyttere i DDR, og den dramatiske høsten 1989 er det enda flere enn vanlig.
Da øst-berlinerne hører en av regimets toppledere si at det nå er fri utreise fra landet, nøler de ikke. De kaster på seg ytterklærne og styrter avsted mot Berlin-muren.
Men da folk kommer frem til muren venter det dem en dyp skuffelse. Vaktene som står ved grenseovergangene har ingen ordre om å slippe folk gjennom.
«Gå hjem igjen. Her skjer det ingen ting», er beskjeden til den stadig voksende menneskemengden.
Men folk gir seg ikke.
«Schabowski har sagt på TV at vi kan dra over til Vest-Berlin», roper en av dem.
«Åpne grensen ellers blir det bråk. Det kommer folk bak oss med steiner i hendene», truer en annen.
Under normale omstendigheter ville DDRs grensevakter ha reagert resolutt på en slik uhørt oppførsel, og tilkalt de nødvendige mannskaper for å kneble opprøret. Men november 1989 var så langt fra det normale som vel mulig.
Alle visste at det kommunistiske regimet i DDR vaklet, og at det kanskje bare var et tidsspørsmål før det falt. Var det da lurt å bruke rå makt mot vanlige borgere som ville over til vesten?
Etter å ha ringt rundt til overordnede uten å få noen klar ordre, bestemmer kommandanten ved en av grenseovergangene, Bornholmer Strasse, seg for å ta saken i egne hender.
Han gir ordre om å åpne grensebommen og slippe folk gjennom. Klokka er 21.20, og den viktigste hending i etterkrigstidens Europa er et faktum.
Ti minutter senere forteller radiostasjonen RIAS i Vest-Berlin at muren er åpen og at de første østtyskerne er kommet til vesten. Ufattelige gledesscener utspiller seg.
Folk gråter og skriker av glede. Ukjente fra øst og vest kaster seg i armene på hverandre. Og overalt høres de samme ordene: «wahnsinn» – vannvidd, og «nicht zu fassen» – det er ikke til å fatte.
Berlin opplever den største folkefest noensinne, og først langt ut på morgenkvisten begir de siste besøkende seg tilbake mot øst.
- Hør:
- Hør:
- Hør:
En lykkelig tabbe
Åpningen av Berlin var et resultat av en tabbe. Egentlig skulle DDR-regimets nye regler for utreise gjelde fra klokka fire neste morgen, mens folk lå og sov.
Og før nyheten ble gjort kjent skulle grensevaktene få klare instrukser om hvordan de skulle håndheve disse bestemmelsene. Dermed regnet DDR-ledelsen med at det hele ville foregå rolig og disiplinert, slik man var vant til i den østtyske politistaten.
Med et slikt tiltak regnet regimet med å oppnå betydelig sympati og støtte fra en befolkning som var innesperret i sitt eget land. Men istedet for å spille ut et trumfkort som reddet DDR-staten og kommunismen, gravde regimet sin egen grav. Når muren først var åpnet var det umulig for regimet å vinne tilbake kontrollen og det politiske initiativet.
De neste dagene og ukene ble stadig nye grenseoverganger åpnet.
- Hør:
Allerede i begynnelsen i desember mistet den nye DDR-lederen Egon Krenz makten. Samtidig ble kommunistpartiet oppløst og erstattet av Partiet for Demokratisk Sosialisme.
Fra da av var det bare et spørsmål om tid før DDR-staten ville gå over i historien. Det skjedde den 3. oktober 1990, mindre enn ett år etter den ufattelige natten da Berlin-muren falt.
Den famøse fornakkelsen på pressekonferansen i Berlin er blitt spilt om og om igjen i tysk TV og radio i forbindelse med 20-års-jubileet nå i høst – og den har fått sitt navn: «Den lykkeligste tabbe i tysk historie».
- Se:
- Se:
- Se:
- Se: