Angrepet på Syria – fikk Putin det som han ville?

Da den amerikanske presidenten Donald Trump kjørte ut sine twitter-meldinger om fantastiske raketter på vei mot Syria, var det mange som fryktet at en direkte konfrontasjon med Russland var uunngåelig.

Ikke minst ble mange mildt sagt urolige etter at den russiske ambassadøren i Libanon gjentok det som den russiske generalstabssjefen Valerij Gerasimov sa i mars: Russland kommer til å svare på en trussel mot de russiske styrkene i Syria med å angripe både eventuelle raketter og de fartøyene og flyene som skyter dem ut.

Frykt for atomkrig

I Russland skapte dette en nervøs stemning, ikke minst etter at man på statlig TV diskuterte hva befolkningen kunne gjøre i tilfelle et atomangrep og militære eksperter og nasjonalister sa at nå var det ingen vei tilbake.

Russland må svare på et amerikansk angrep, ellers vil vårt rykte blir ødelagt, som den militære eksperten Mikhail Khodarenok sa det i et program på TV-kanalen Rossija. «Amerika, gjør dere klar for våre pålitelige 10-megaton atombomber», sa han, og fikk støtte av mange på sosiale medier.

Til slutt endte den akutte krisen med at USA støttet av Frankrike og Storbritannia gjennomførte et relativt begrenset angrep, etter å ha vært i kontakt med russiske militære i god tid for å hindre uønskede tap.

De russiske styrkene holdt seg i ro, men det russiske forsvarsdepartementet sa at det syriske luftforsvaret, opprustet av Russland, gjorde god motstand og hadde ødelagt to av tre innkomne raketter.

Hva visste russerne om angrepet?

Hva var det som hadde skjedd? Hvorfor valgte USA å gjennomføre et såpass begrenset angrep, og hvorfor holdt de russiske styrkene i Syria seg i ro? Trolig ble mye av grunnlaget for at dette tross alt gikk relativt bra lagt i den samtalen som president Vladimir Putin fredag hadde med den franske presidenten Emmanuel Macron.

Ifølge Macrons kontor ble ikke angrepsplanene direkte berørt i samtalene, det kunne bli feiloppfattet blant annet av amerikanerne. Men det var ifølge begge parter en forståelse om ikke å provosere hverandre til et punkt som kunne føre til konfrontasjon.

Det har hele den siste uken vært direkte kontakter mellom russiske og amerikanske militære før angrepet, noe som gjorde det mulig å unngå større menneskelige skader, og viktigst; unngå at russiske militære ble rammet.

Det russiske forsvarsdepartementet var da også raskt ute lørdag morgen med å opplyse at ingen raketter hadde vært i nærheten av de russiske hovedbasene i havnebyen Tartus og flybasen utenfor Latakia.

Nasjonalister: Putin er feig

De samme nasjonalistiske kreftene i Russland, som har vært sentrale også i støtten til prorussiske separatister i Ukraina, var raskt ute med å fordømme Putin og den russiske ledelsen for ikke å gjøre nok for å forsvare Bashar al-Assad mot angrepet fra USA og dets allierte.

Men det er neppe tvil om at Putin har bred støtte i Russland for at han på denne måten unngikk en direkte konfrontasjon, samtidig som den verbale fordømmelsen, blant annet gjennom FNs sikkerhetsråd, har vært knallhard. Det er ingen folkebevegelse i Russland til støtte for det syriske folk, på samme måte som det var i 2014 til støtte for de mange så på som undertrykkelse av russiskspråklige i Ukraina.

Ekspert: Maktkamp innad i Russland

Men helt til topps i den russiske eliten er det strid om hvor tøff landet skal være overfor USA.

– Vi har vårt eget krigsparti, sier den kjente forsvarsanalytikeren Pavel Felgenhauer i et intervju med NRK.

–Disse kreftene ønsker å vise at vi står overfor en reell trussel fra Vesten, og at det derfor er nødvendig med en fortsatt voldsom satsing på forsvaret. Mot disse står så de mer moderate kreftene med mange av de rike oligarkene i spissen, som mener det nå er langt viktige å konsentrere seg om indre strukturelle problemer i det russiske samfunnet, som korrupsjon og mangel på innovasjon og nytenkning.

– Det er med denne bakgrunn vi også må se det som skjer i Syria, sier Pavel Felgenhauer, som frykter at det kan oppstå en farlig situasjon i Syria om bomber og raketter fra USA og Vesten rammer anlegg der det er russisk personell.

– Jeg mener likevel at det som skjer i Syria er relativt perifert, i alle fall når vi snakker om storpolitikk. Egentlig er det mindre viktig enn mordet på erkehertug Ferdinand i Sarajevo i 1914, som utløste 1. verdenskrig. Hva er det vi slåss for i Syria, spør Pavel Felgenhauer, som mener konflikten er blitt tilspisset av indre maktkamper, ikke bare i Moskva, men også i Washington.

• Stoltenberg: Kjemiske våpen truer vår sikkerhet

Nytt angrep uten støtte fra FN

Russiske myndigheter kommer nå trolig til å bruke det at USA ledet angrepet mot Syria uten et vedtak i FNs sikkerhetsråd i ryggen, for alt det er verdt. Russiske myndigheter viser til at det samme skjedde i 2003 under angrepet på Irak, da med støtte fra blant annet Norge, og med katastrofale følger for det irakiske folk.

I dag vet vi at beslutningen om angrepet ble tatt på feil grunnlag. Det var ikke kjemiske våpen i Irak. I Syria er det ingen tvil om at det har vært kjemiske våpen, som helt sikkert ble brukt så seint som i 2013, og trolig også i 2017.

• Tryggingsrådet ville ikkje fordømme Syria-angrep

Angrep før OPCW var på plass

Men russiske myndigheter holder fast ved at det ikke finnes konkrete bevis for at det var den syriske hæren som gjennomførte et angrep med bruk av giftgass 7. april, og at det er et paradoks at den USA-ledede koalisjonen gjennomfører et angrep natten før en ekspertgruppe fra Organisasjonen for forbud av kjemiske våpen OPCW etter planen skulle inn i Douma.

Det store spørsmålet er hva Russland nå kommer til å gjøre videre i Syria. President Vladimir Putin sa under sitt korte besøk på den russiske Hmeimim-basen i desember at den russiske militære operasjonen i Syria i hovedsak var over, og at en stor del av de russiske styrkene skulle hjem.

Men etter dette har de russiske styrkene lidd betydelige tap, selv om det også er en seier at opprørerne nå har forlatt Douma og øst-Ghouta og nå stort sett er konsentrert i Idlib-provinsen i nordvest.

Faren over?

Den akutte faren for en konfrontasjon med USA er altså foreløpig over, men utfordringene står nå i kø for Putin og den russiske ledelsen. De nye amerikanske sanksjonene, målrettet mot rike oligarker og deres bedrifter, biter og truer den veksten som var ventet i russisk økonomi i 2018.

Hva kan Russland oppnå med å engasjere seg videre i Syria, og hvordan kommer Putin til å møte et eventuelt nytt vestlig angrep, hvis det igjen skulle bli brukt giftgass i Syria?

Faren er over, men det kan være midlertidig. Ingen vet når alarmen og faren for en ny konfrontasjon igjen dukker opp. Da er det bare å håpe at diplomatiet og ikke minst fornuften vinner fram, slik som det tross alt gjorde denne gangen.

• Eksperter skal finne sannheten om gassangrepet i Douma