– Jeg tror at vestlige styrker vil kunne påregne betydelige tap

– Jeg tror at vestlige styrker vil kunne påregne betydelige tap, i motsetning til det man erfarte i Libya, sier kommandørkaptein Per Christian Gundersen ved Forsvarets høgskoles mediegruppe til NRK.no.

Han peker på at situasjonen i Syria er helt annerledes enn den var da NATO gikk til aksjon i Libya i fjor.

I tillegg til at Syrian har tre og en halv ganger så mange innbyggere som Libya (22 mot 6,5 millioner), så er også de geografiske rammene helt annerledes i Syria.

I Libya foregikk det meste av kampene i og utenfor byene langs hovedveien som følger kysten, mens det i hovedsak var folketomme områder lenger inne i landet.

Syria er bare en tidel av Libya i omfang, og regimets bakkestyrker vil derfor ikke utgjøre like opplagte mål for vestlige flyangrep.

– En militær intervensjon i Syria må bli i større skala enn operasjonen i Libya var. Syria har en mer oppegående militærmakt. De har mer materiell, flere fly og mer luftvern, sier Ståle Ulriksen ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi) til NRK.no.

Mer avanserte våpen

Det syriske forsvaret er også langt bedre utrustet enn tilfellet var for Libya.

– Det blir helt feil å sammenligne de militære kapabilitetene i Syria med Libya. Syria har et omfattende og avansert luftvern, som primært består av russiske bakke-til-luft raketter, sier kommandørkaptein Gundersen.

Syria har også de siste årene kjøpt moderne jagerfly fra Russland.

– De har også et relativt potent flyvåpen, med blant annet det russiske jagerflyet MIG 29 som kan nyttegjøres primært luft til luft, sier Per Christian Gundersen ved Forsvarets høgskole til NRK.

MIG 29 er noe av det mest moderne russerne selv har i sitt flyvåpen. Det har god manøvrerbarhet, men redusert kapasitet når det gjelder våpen og sensorer sammenlignet med vestlige fly som F-16.

Dette gjør at kommandørkaptein Gundersen tror at det kan bli kostbart for Vesten dersom den prøver å gripe inn militært i Syria.

– En internasjonal militær intervensjon i Syria vil bli svært utfordrende. Det krever luftherredømme, det vil si en omfattende luftkampanje for nøytralisere syriske luftkapabiliteter, herunder K2-systemer, luftvern og flystyrker. I tillegg er den syriske hæren stor, lojal og relativt sterk. Jeg tror at vestlige styrker vil kunne påregne betydelige tap, i motsetning til det man erfarte i Libya, sier Per Christian Gundersen

Artikkelen fortsetter under bildet.

Mangler våpen til å angripe

Samtidig er det heller ikke klart om de europeiske landene har tilstrekkelig kapasitet til å gå til aksjon i Syria.

– Operasjonen i Libya avslørte store mangler i de europeiske landenes forsvar. De hadde få fly å sette inn og våpenlagrene gikk fort tomme, i tillegg til at det var mangler på etterretning på bakken, sier Ståle Ulriksen ved Nupi til NRK.no.

Han mener at manglene i materiell og etterretning hos de europeiske landene gjør at USA må engasjere seg i større grad enn de gjorde i Libya-operasjonen.

I tillegg har den økonomiske krisen i Europa også fått konsekvenser for mulighetene til å sette inn militæret. Mange av de bombelagrene som ble tømt under operasjonen i Libya, er ikke fylt opp igjen på grunn av pengemangel.

– Bare siden i fjor at det vært store kutt i forsvarsbudsjettene i flere europeiske land. Det gjør at de er i dårligere stand enn i fjor til å sette i gang en større operasjon, sier Ståle Ulriksen.

Ber om våpen

Syriske opposisjonelle var tirsdag i i Strasbourg for å overbevise EU-parlamentarikere om at de skal hjelpe til med å opprette trygge soner for sivile, samt at de skal sende våpen til Den frie syriske hæren.

Lederen for de liberale i EU-parlamentet, den tidligere belgiske statsministeren Guy Verhofstadt, sier at Europa bør sende våpen.

– Det beste Europa kan gjøre nå er å bistå med materiell og teknisk hjelp. Det kan være våpen eller kommunikasjonsutstyr, sa Verhofstadt onsdag morgen.

Uklart hvor man skal sende våpen

– Det er flere problemer ved sende våpen til opposisjonen, sier leder for senteret for Midt-Østen-studier ved University of Oklahoma, Joshua Landis, til BBC.

Han peker på at opposisjonen er fragmentert og at den ikke har noen enhetlig kommandostruktur.

– Det kan lett føre til at enkelte land som Tyrkia, Saudi-Arabia og Irak, sender våpen til de grupper som de støtter. Europa ville sende våpen til de sekulære, Saudi-Arabia ville støttet Det muslimske brorskapet, mens Tyrkia ville støttet andre muslimske grupper, sier Joshua Landis.

• Les også: Al-Qaida ber muslimer kjempe mot Assad-regimet

Ståle Ulriksen ved Nupi peker også på spredningsfaren hvis man sender våpen til opprørsstyrkene.

– Det er en fare med å sende inn store mengder våpen. Man vet ikke hvor de ender opp. I Afghanistan ble det sendt inn mange skulderholdte luftvernraketter på 1980-tallet som endte opp i feil hender, sier Ståle Ulriksen til NRK.no.

Han viser også til at dersom man ønsker å sende inn mer avanserte våpen enn vanlige håndvåpen, så krever det at man også sender inn egne folk.

– Skal man sende inn våpen og annet materiell så må man også sende inn folk for å drive opplæring, sier Ståle UIriksen.

Fransk støtte for inngripen

Så langt er Frankrike det av de vestlige landene som har vist størst appetitt på en vestlig inngripen i Syria.

Frankrike har en historisk interesse i Syria, etter at både Syria og Libanon var franske protektorater i mellomkrigstiden.

Den franske utenriksministeren, Alain Juppé, tok onsdag til orde for at Sikkerhetsrådet skal diskutere å opprette egne «humanitære korridorer» i Syria.

Juppé har også støtte i sin egen befolkning. Det viste en meningsmåling fredag der et knapt flertall støtter en FN-godkjent militær inngripen.

51 prosent sier at de støtter en militær inngripen. Det er flere enn det som støttet den NATO-ledede aksjonen mot Libyas leder Muammar Gaddafi, skriver Reuters.

I en tilsvarende meningsmåling før aksjonen mot Libya sa bare 36 prosent av franskmennene at de støttet en aksjon.

Kan lykkes med å slå ned opprøret

Samtidig skriver tidsskriftet The Economist i sitt siste nummer at Midt-Østens nyere historie har flere eksempler på at Assad-regimet kan lykkes med å slå ned opprøret.

Saddam Hussein beholdt makten i Irak i over ett tiår etter han brutalt slo ned et opprør sør i landet etter den første Gulf-krigen.

Den tyrkiske hæren har for det meste klart å kontrollere de kurdiske separatistene, og Israel har lykkes med å slå ned to palestinske intifadaer i løpet av de to siste tiårene.

Og Bashar Assads far, Hafez, lyktes med sin blodige undertrykkelse av opprøret i Hama i 1982.

• Les også: Frykter Bashar Assad går i pappa Hafez' blodspor

Artikkelen fortsetter under bildet.

Har støtte i militæret

Hvordan de reelle styrkeforholdene mellom regimet og opprørsstyrkene er inne i Syria er vanskelig å si med noen grad av sikkerhet.

– Det er vanskelig å få et objektivt bilde av situasjonen i Syria. Kampen om virkeligheten er nesten like viktig som kampen i gatene. Både det syriske regimet og opprørerne/opposisjonen forsøker å gi sitt bilde av situasjonen. Eksempelvis er det vanskelig å få godt overslag på antall deserteringer, sier kommandørkaptein Per Christian Gundersen.

Det er noen få journalister som har muligheten til å reise rundt og rapportere til det internasjonale samfunnet.

Det er imidlertid ingen tvil om at den syriske hæren støtter regimet. De fleste av offiserene er alawitter, eller de har interesser i at regimet holder seg ved makten.

Selv om det har vært en del soldater som har desertert fra den syriske hæren, så mener kommandørkaptein Gundersen det er verdt å merke seg hvem som uttaler seg på vegne av opprørerne.

– Det at den øverste ledelsen i den frie syriske hær som uttaler seg er en oberst sier noe om ledelsesnivået blant opprørerne og hvor fragmentert de virker å være. I en syriske hæren på rundt 200.000 soldater er det trolig flere tusen oberster. De fleste velger å være lojale og at ikke noen av høyere grad har hoppet av regimet sier mye om hvor offiserenes lojalitet ligger, sier han til NRK.

Han viser også til at for opprørsstyrkene er det vanskelig å holde områder med kun lette håndvåpen og panservern til rådighet.

– Så lenge de kan drive nålestikkoperasjoner, gjemme seg blant befolkningen og angripe regimets styrker virker taktikken, men når de, som i Homs, prøver å holde deler av byen så blir de statiske. De har ingenting å svare med når den syriske hæren driver bombardement med artilleri og rakettsystemer, sier kommandørkaptein Per Christian Gundersen ved Forsvarets høgskoles mediegruppe til NRK.no.