Korrespondentbrevet denne uken er postlagt i Brussel.
Hør brevet i lydversjon:
– Hvis dere ennå ikke har fått dere en barnepike, kan jeg anbefale vår, sa min nye nabo i Brussel forleden dag - tydelig litt bekymret over at vi ikke har noen ekstrahjelp i huset.
Hun har sikkert nok å gjøre, svarte jeg, vel vitende om at tvillingguttene til naboen krever sitt. To sprelske fireåringer med turboenergi, som er blitt en del av vår hverdag først og fremst gjennom lyden av dunking, hyling, hopping og krangling som tyter gjennom den porøse veggen som skiller husene våre i tomannsboligen.
– Hun snakker greit fransk, men ikke noe særlig engelsk, la naboen til om barnepiken.
Noen ganger, på vei inn eller ut av døra treffer jeg denne barnepiken i oppkjørselen. En hyggelig jente fra Brasil.
At hun er purung, er ulovlig i Belgia og jobber svart, synes ikke å bry naboene våre noe særlig, som begge er EU-diplomater og jobber med menneskerettighetsspørsmål i EU.
Det er i det hele tatt ganske vanlig med brasilianske barnepiker i Brussel.
– Alle gjør det
Europas politiske elite synes ikke å ha noe i mot å benytte seg av to hender, såkalte ulovlige hender, til å passe på barna deres, hjelpe dem i huset eller stusse de veltrimmede hekkene deres.
For svart arbeid er så utbredt i Belgia at ingen hever øyenbrynene over det.
– Svart arbeid er en slags belgisk nasjonalsport, sa min belgiske fotograf, Stijn utilslørt. Alle gjør det, og alle har en eller annen gang jobbet svart, sa Stjin.
Men belgiere er ikke snauere enn at de erkjenner at de ikke står øverst på pallen i europeisk sammenheng. Der antas italienerne å trone, og så er Belgia kanskje på andre eller tredjeplass, i hvert fall, ifølge folkemunne.
Noe klar statistikk finnes som kjent ikke. Alle slags tjenester utveksles uten at det nødvendigvis skattes av det. Gartnerens fingre er ikke bare grønne, og renholdsbransjen er en skitten bransje, også her i Brussel.
– Hva skal man gjøre?
Da jeg forleden dag kjørte taxi fikk jeg innblikk i et velkjent system for skattesnusk i taxibransjen.
Hva skal man gjøre, når man sliter med å tjene til livets opphold, sa taxisjåføren til meg, som selv kjørte på taksameter og bedyret at hans taxifirma ikke hadde mulighetene til å trikse seg unna skattemyndighetene, uansett om de skulle ville det.
Men mulighet til triksing har de fleste andre. I stedet for at sjåførene betaler bileierne penger ut fra taksameterinntjening, avtales en fast pris.
Resten av det som sjåførene kjører inn av penger i løpet av en dag, går rett i lomma på dem selv. Noen taxisjåfører jobber med mellommenn som har kontakt med hoteller og restauranter som ringer dem direkte for å kjøre svart.
Og slik tjener både sjåfør og bileier mer, skatter mindre og alle er fornøyde. Bortsett fra den belgiske staten selvfølgelig.
Paradoksalt
Belgia har et av de høyeste skattenivåene i Europa, og det må kanskje til med mye svinn. Det er ikke uvanlig at belgiere sper på en sjutimers arbeidsdag med litt kveldsjobbing hvor lønna går rett i lomma på arbeidstakeren.
Det kan virke litt paradoksalt. Brussel er byen for blankpolerte BMW-er med sotede vinduer, for lekre, minimalistiske restauranter og dresskledte karrieremennesker. Store deler av EUs maktelite er samlet her.
Og belgiere flest utviser en høyt utviklet ordenssans som blant annet reflekteres i et bybilde preget av kvadratiske blomsterbed og hekker og trær som er mer veltrimmet enn mitt eget hår.
I et slikt veldrevet samfunn skulle en tro at skattemyndighetene holdt streng kontroll. I stedet har den vært så godt som fraværende inntil for noen år siden.
Det svarte arbeidsmarkedet i Belgia har fått gro og blomstre i fred. Som en ugressplante har den vokst seg sterk i skyggen. Men nå har det belgiske arbeidstilsynet våknet - og travle inspektører luker ut skattesnyltere og svarte arbeidstakere i høyt tempo.
Kreative løsninger
I 2009 ble det utført nær 40 000 inspeksjoner i Belgia og 500 millioner kroner ble inndratt tilbake til statskassa.
Belgiske myndigheter bruker ikke bare pisken for å få bukt med svart arbeid. Også kreative løsninger tas i bruk.
For å innlemme svarte arbeidere inn i samfunnshjulet, har regjeringen funnet opp en såkalt "tjenestesjekk".
Trenger du hjelp i huset kan du bestille et sjekkhefte med sjekker som du betaler arbeideren med. Det dreier seg om arbeidsoppgaver som stryking, vasking, hjelp til handling, stelling i hagen osv, tjenester som i stort omfang gjøres svart. For hver arbeidstime betaler du en sjekk på 60 kroner. Med sjekken kan arbeidsgiveren gå til staten og få tilbakebetalt 100 kroner i subsidier.
Sånn holder regjeringen kontroll på det svarte arbeidsmarkedet og får pyntet på statistikken over arbeidsledige. Men ordningen er nesten blitt for suksessrik for regjeringen.
I forrige måned passerte man over én million solgte tjenestesjekker på en måned bare i Brussel. Og nylig ble det avslørt at mange arbeidsgivere jukser og trikser med sjekkene, og dermed er ringen sluttet.
Svart eneste mulighet
– Får du ikke dårlig samvittighet hvis du hadde leid noen til å vaske huset ditt, eller rydde i hagen din svart, spurte jeg min belgiske fotograf Stijn. Nei, hvorfor skulle jeg det, svarte han, som om han ikke riktig skjønte spørsmålet.
Muligens må man være fra rikinglandet Norge for å moralisere over sånt.
I et land med lav arbeidsledighet, høye lønninger og et velfungerende velferdsssystem har vi råd til å la oss sjokkere at folk jobber svart.
Men med finanskrise og voksende arbeidsledighetskøer over hele Europa er svart arbeid blitt eneste mulighet for mange som er i ferd med å skvises ut av samfunnshjulet.
Pengene strekker ikke til
Før jul var jeg i Madrid hvor jeg traff Sara Lopez - en 32 år gammel jente som hadde lett etter jobb i 2 år. To år er grensen for hvor lenge man kan heve arbeidsledighetstrygd i Spania. Etter det må man over på sosialtrygd, og det betyr enda mindre kroner i kassa for mange langtidsledige spanjoler.
I en alder av 32 år måtte Sara nå flytte hjem til foreldrene sine. For selv om hun sper på med å ta seg småjobber svart, strekker ikke pengene til.
Og Sara hadde ikke lenger råd til å bo i toromsleiligheten hun leide i Madrid.
Men samtidig som køene foran arbeidskontorene i Spania vokser seg lengre, er det arbeidsboom på det parallelle skyggemarkedet.
Jurister bak bardisken
Blant Spanias unge, hvor svimlende 40 prosent står uten jobb i offisielle registre, jobbes det likevel. En gang i måneden hever de trygd- og resten av tiden jobber de på barer, restauranter og med adhoc-tjenester.
Folk trør til der hvor de kan, for å karre til seg noe ekstra som kan spe på en sparsommelig månedstrygd. En arbeidsledig journalist overlever med å jobbe på bar og skrive artikler svart for dem som vil trykke dem.
Derfor finnes det en betraktelig andel med nyutdannede jurister, eller samfunnsvitere som står bak bardiskene eller i restaurantene.
Jobber gratis
Situasjonen er blitt så vanskelig at folk nå tilbyr seg å jobbe gratis for bedrifter en viss periode i håp om at dette kan skaffe dem et bein innenfor firmaet og gi utsikter til å få seg en jobb.
Uten dette skyggemarkedet hadde det spanske velferdssamfunnet risikert å klappe sammen under gjeldskrisens blytunge bør.
Og sånn sett er svart arbeid positivt for samfunnet. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.