Kommentar av politisk redaktør Bente E. Engesland
SV har ligget høyt lenge. Men det siste hoppet er nok drevet frem av George W. Bush og krigen mot Irak. SV er det partiet som sterkest har representert den massive krigsmotstanden i Norge.
I denne saken har SV gått i bresjen for et folkelig engasjement og partiets anti-amerikanisme har gitt full uttelling. Krigen mot Irak utløser helt andre følelser og politiske mekanismer enn tradisjonell utenrikspolitikk, der SV har fortonet seg mer som et akademisk seminar uten politisk gjennomslag.
Tidens nerve
På flere andre områder treffer også SV tidens nerve. Vi er inne i en tid med stor økonomisk uro, arbeidsledigheten stiger, og rundt i landet kjempes det for offentlige velferdsgoder.
Få kan slå SV her. Kristin Halvorsen vil ha billigere barnehager, pusse opp skolene og ruste opp eldreomsorgen. SVs popularitet handler ikke om sosialisme: SV er et parti for offentlig velferd. SV er også blitt et ganske snilt og litt ufarlig parti, som ikke provoserer. Vi ser på den siste målingen at partiet forsyner seg med velgere fra hele den politiske skalaen.
Kristin Halvorsen kommenterer suksessen veldig nøkternt, og det gjør hun klokt i. For selv om det er all grunn til å regne med et sterkt SV fremover, spørs det hvor lenge partiet holder seg så høyt oppe.
Moderne og moteriktig
Å si ja til SV er også blitt en politisk trend. SV er et moderne, moteriktig parti. Det er "in" å stemme SV nå. Men Kristin Halvorsen og andre politikere som har opplevd motgang før, vet at velgerne ikke er særlig lojale. Velgerne beveger seg stadig. Mye av den politiske kampen handler om å vinne folkemeningen til enhver tid. Her lykkes SV bedre enn noen akkurat nå, og tjener på et sammenfall av saker som opptar velgerne sterkt.
Kristin Halvorsens posisjon som leder av partiet skal ikke undervurderes. Hun er en sjelden sterk politisk kommunikator - frekk, frodig og fryktløs. Hun er en tydelig politiker. Kristin Halvorsen har også klart den store jobben med å løfte SV fra å være et lite protestparti til å bli et parti som søker makt. Slik erobrer også SV større troverdighet.
Likevel er det vel egentlig litt utrolig at SV er største parti i Norge. Men enda mer oppsiktsvekkende er det at Arbeiderparitet stadig får så lav oppslutning.
Alvorlig for Ap
Arbeiderpartiet har aldri klart å komme seg opp fra sin dype krise, selv om det er slutt på den interne lederkrigen, og selv om Jens Stoltenberg nå står hardt på med en aggressiv og synlig opposisjonspolitikk. Det ser ut til at ingenting nytter. Arbeiderpartiet forblir et middels stort parti.
Etter de gamle politiske lovene skulle det vært Jens Stoltenbergs tid nå. Før ville velgerne søkt Arbeiderpartiet i en tid med økonomisk uro. Arbeiderpartiet representerte trygghet og styring. Men nå presses Arbeiderpartiet fra venstre kant, fra et parti som i sosialdemokratiske kjernespørsmål kan slå litt hardere, være mer radikal og bruke mer penger. For Jens Stoltenberg er dette veldig alvorlig.
Politikk i fri flyt
Samtidig har regjeringspartiene også trøbbel. Statsminister Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti har tapt velgere hver dag i regjeringsposisjon.
Høyre klarer heller ikke å overbevise nå, og mange høyrefolk er usikre på om skattelettelsene går tapt når regjeringen skal slåss om pengene utover våren.
Når regjeringen sliter så tungt, er det også fordi det koster, og ofte straffer seg, å ta ansvar. Særlig gjelder det for mindretallsregjeringer, som må leve fra dag til dag. Velgerne vet ikke helt hva de får. Men det er ingen som står klare til å overta regjeringsmakten nå. Politikken og velgerne er i fri flyt.