NRK Meny
Normal

Døden i Griseungekløften – striden rundt Russlands siste tsar fortsetter

MOSKVA (NRK): Den russisk ortodokse kirken nekter å akseptere at man har funnet levningene av tsarfamilien, og har bygget opp sin alternative kult rundt Nikolaj 2. og hans familie.

Tsarfamiliens gravsted

Her, gjemt under noen jernbanesviller, lå tsar Nikolaj 2 og hans familie begravet fra 1918 til 1991

Foto: Morten Jentoft

– Jeg tror jeg venter utenfor. De er ikke så glad i meg der inne.

Det var en fin forsommerdag i Ganina Jama, et idyllisk sted inne i skogen litt utenfor Jekaterinburg, hovedstaden i Ural en drøy dags togreise øst for Moskva. Vår guide og kjentmann Vadim hadde tatt oss, en liten gruppe norske turister på dannelsesreise, med ut hit, til det store komplekset av kirker som den mektige russisk-ortodokse kirken har bygd opp for å minnes tsar Nikolaj 2. og hans familie.

Men Vadim hadde allerede fortalt oss annen historie, om at den ortodokse kirken her på sett og vis hadde tatt seg til rette og definert sannheten, og at det ikke var her i Ganina Jama levningene etter tsarfamilien ble funnet for snart 30 år siden.

Ganina Jama

Tsarfamilien ble først forsøkt gravlagt her i Ganina Jama, men seinere flyttet. Likevel har den russisk-ortodokse kirken gjort dette til et hellig sted

Foto: Morten Jentoft

Kulten rundt tsar Nikolaj

På samme måte som for mange russere så er mordet på tsarfamilien en historie som det er vanskelig for meg å bli ferdig med. Midt på natten 17. juli 1918 ble tsar Nikolaj 2. myrdet sammen med sin kone Aleksandra og sine fem barn og fire tjenere og medhjelpere, i en kjeller i et hus i Jekaterinburg i Ural.

I dag, snart 100 år seinere, vet vi det meste om hva som skjedde, men likevel er dette en sak som splitter og vekker til live sterke følelser. I sommer var jeg tilbake i Jekaterinburg, nesten 20 år etter at jeg besøkte byen for første gang.

Ipatjev-huset

Slik så det ut i rommet der tsarfamilien ble myrdet, i kjelleren på Ipatjev-huset i Jekaterinburg

Den gangen, høsten 1998, var det bare satt opp et lite tre-kapell på stedet der Ipatjev-huset lå, og der tsarfamilien ble myrdet. Nå er alt annerledes.

Nå står den gigantiske nye «Kirken på blodet» på henrettelsesstedet, og rundt den er det bygd opp flere kirker og museer til minne om tsarfamilien.

Jeg går inn i kjelleren under «Kirken på blodet», inn til det stedet der man mener rommet hvor selve henrettelsene foregikk lå. Her er det fullt av bilder av den keiserlige familie. Om deres liv før revolusjonen, fram mot katastrofen 1. verdenskrig, som kulminerte med revolusjonen i 1917.

Overalt henger det ikoner og levende lys er tent. Ingen kan ta fra den russisk – ortodokse kirkens evne til å skape en sakral stemning.

Kirken på blodet

Korrespondent Morten Jentoft i «Kirken på blodet», på stedet der man mener tsarfamilien ble myrdet i 1918

Foto: Morten Jentoft

Tsaren var en velutdannet mann

På museet i nabobygningen er det en egen utstilling som er viet det som skjedde da tsar Nikolaj 2 valgte å abdisere 15. mars 1917, i en jernbanevogn på stasjonen i Pskov noen hundre kilometer sørvest for hovedstaden Petrograd.

Blindgaten Pskov er satt som tilttel på utstillingen, og det skinner gjennom at de som har laget utstillingen mener at Nikolaj den gangen ble forrådt av sine egne Den lokale guiden Jelena viser oss bilder av den lykkelige tsarfamilien og forteller at Nikolaj var en velutdannet mann som snakket mange språk.

– Mye kunne vært annerledes om han hadde fortsatt å lede det store Russland sier hun.

Slik skulle det altså ikke gå, og i august 1917 ble hele tsarfamilien flyttet fra sitt palass i Tsarskoje Selo til byen Tobolsk bak Uralfjellene. Så kom revolusjonen og bolsjevikene, og de flyttet i april 1918 familien til Jekaterinburg og Ipatjevhuset.

Blingaten Pskov

«Blindgaten Pskov» er en av utstillingen på stedet der tsarfamilien ble myrdet i 1918

Foto: Morten Jentoft

Hvem ga ordren?

Under trussel fra framrykkende fiender av bolsjevikene valgte så den lokale kommandanten Jakov Jurovskij å henrette tsarfamilien. Om den egentlige ordren kom helt fra Moskva og revolusjonslederen Vladimir Lenin og hans medarbeider Jakov Sverdlov, er noe som det fremdeles er strid om.

For Nikolaj og hans familie spilte det liten rolle. De ble brutalt henrettet, flere av dem måtte stikkes med bajonetter før de døde. Barna Olga, Tatjana, Maria, Anastasia, den sykelige tsararvingen Aleksej sammen med de fire medhjelperne, ble så fraktet ut av Jekaterinburg til den nedlagte gruven i Ganina Jama 16 kilometer nordøst for Jekaterinburg.

tsar-familien

Tsar Nikolaj 2 og hans familie fotografert i 1913. Fra venstre Olga, Maria, Nikolaj, Aleksandra, Anastasia, Aleksej og Tatjana

Foto: Levitsky Studio, Livadiya

Og det er nå kampen om historien egentlig begynner.

I 1998 hadde jeg avtalt møte med lokalhistorikeren Aleksander Avdonin. Han kan neppe helt ha ant konsekvensene av det funnet som han gjorde på slutten av 1970-tallet, ved et veikryss noen kilometer unna Ganina Jama.

Under noen råtne tresviller fant han restene av levninger av flere mennesker, som han ut fra andre opplysninger forsto var den henrettede tsarfamilien. Avdonin og journalisten og regissøren Geli Rjabov hadde da snakket med en av etterkommerne etter de som hadde vært med på henrettelsen av tsarfamilien, og dette hadde ledet dem til stedet hvor de var begravet.

Aleksander Avdonin

Aleksander Avdonin foran graven der han fant levninger etter tsarfamilien

Foto: romanov-memorial.com

En av dem som mer enn gjerne fortalte om det som han hadde vært med på var Pjotr Jermakov, som til og med lot seg fotografere på stedet der tsarfamilien ble begravet, uten at det i første omgang vakte stor oppmerksomhet.

For det var ikke i Ganina Jama tsarfamilien ble gravlagt, etter henrettelsen inne i Jekaterinburg. Etter at de ble skutt ble de riktig nok først fraktet dit, og slik planen var hevet ned i det som hadde vært noen gruvesjakter, eller mer korrekte, noen hull i bakken.

Pjotr Jeremakov

Pjotr Jermakov var en av dem som var mer å henrette tsarfamilien 17. juli 1918. Noen år seinere lot han seg fotografere på stedet der de ble begravet

Likrøveri og diamanter

Rapportene om hvordan fulle revolusjonssoldater kledde av likene på jakt etter diamanter og edelsteiner, er på en måte groteske, samtidig et eksempel på hvordan det gamle korrupte regimet inn til det siste trodde at de skulle klare å kjøpe seg ut av den situasjonen de var havnet i.

Men allerede samme dag, altså 17. juli 1918, begynte ryktene å gå om hva som hadde skjedd med tsarfamilien, og Jakov Jurovskij og hans overordnede i det hemmelige politiet Tsjekaen fikk kalde føtter. Likene måtte flyttes til et bedre sted.

Tsar-barna

Alle de fem barna til tsar Nikolaj 2 ble drept natt til 17. juli 1917. Dette minnesmerke er satt opp av den ortodokse kirken i Ganina Jama

Foto: Morten Jentoft

En Fiat lastebil ble rekvirert, likene gravd opp igjen, og kursen satt for det nye stedet. Men etter noen kilometer brøt bilen sammen, og nå begynte panikken å melde seg blant Jurovskij og hans menn. I full fart ble det laget et hull i bakken, en og en halv ganger to og en halv meter og så ble ni av likene lagt nede.

Jord ble skuffet over og så ble det lagt noen jernbaneskinner på toppen. Noe titalls meter unna ble så de to gjenværende likene, av tsararvingen Aleksej og hans søster Maria gravd ned, for å forsøke å forvirre de som eventuelt en gang skulle finne på å lete etter de drepte på stedet som på folkemunne kalles Porosjenkov Log, «Griseungekløften», like ved Kopjakovskaja-veien.

Selv trodde Jurovskij at det var tjenestejenten Anna Davidova han gravla, men likene var så mishandlet og ødelagt at han tok feil, og altså gravla Maria sammen med sin bror. Disse to likene ble både brent og hakket opp, noe som gjorde at de ikke ble funnet før i 2007.

Den ortodokse kirken valgte sin versjon

Historien er grotesk, men den var ikke slutt med at Aleksander Avdonin oppdagelse i 1979. For bare en uke etter at tsarfamilien var skutt og begravet, så tok de hvite styrkene, som sloss mot bolsjevikene om makten i Russland i 1918, kontroll over Jekaterinburg. Og naturlig nok prøvde de å finne ut hva som hadde skjedd med tsarfamilien.

En egen kommisjon ble satt ned, og lederen for den, Nikolaj Sokolov konkluderte med at tsarfamilien var gravlagt i gruvene i Ganina Jama, selv om han ikke fant noen lik der, bare en del eiendeler og klær fra de drepte.

Under sovjetstyret var den ortodokse kirken redusert til en seremonimester uten politisk makt, men etter at regimet falt sammen i 1990, ble alt annerledes. Og den ortodokse kirken holdt fast ved konklusjonen til Sokolov, at det var i Ganina Jama tsarfamilien ble begravet. I 2000 ble Nikolaj 2. og hans familie erklært for helgener, og nå satte kultdyrkingen av den siste russiske tsar i gang for alvor.

Maria og Aleksejs grav

Graven til Aleksej og Maria ble først funnet i 2007

Foto: Morten Jentoft

Men samtidig hadde den ortodokse kirken bygd opp så mange myter om det som skjedde at det var vanskelig for dem å akseptere at det virkelig var levningene av tsarfamilien som var funnet i «Griseungekløften».

Den ortodokse kirken var skeptisk til at Nikolaj den 2 i 1998 sammen med størsteparten av familien ble gravlagt i St. Paul-festningen i St. Petersburg og nekter fortsatt å gravlegge levningene av Aleksej og Maria, som i 10 år nå har ligget på et kjølerom i Moskva.

For seint å snu?

– Det er egentlig helt vanvittig sier Vadim, som tar oss med inn i skogen ved «Griseungekløften», som sammenlignet med det gigantiske anlegget som den ortodokse kirken har bygd opp ved Ganina Jama, framstår som et svært beskjedent minnesmerke, med et par enkle kors og nesten ingen markeringer fra hovedveien.

– Jeg tror at den ortodokse kirken rett og slett har investert så mye penger og prestisje i sin tolkning av denne historien at de ikke kan gå tilbake og si at vi har tatt feil, at det virkelig var levningene av tsarfamilien som er funnet nettopp her langs denne lille veien i skogen sier Vadim.

Vadim Ovtsjinnikov

Vadim Ovtsjinnikov mener det er rart at den ortodokse kirken ikke kan akseptere at man har funnet levningene etter tsarfamilien

Foto: Morten Jentoft

Han forteller at han har kontakt med Aleksander Avdonin, som nå er blitt en gammel og bitter mann på 85 år, og som føler han aldri fikk skikkelig anerkjennelse for at det var han som avslørte den endelige sannhet rundt drapene på tsarfamilien i 1918.

Og nå må han altså se at mens han i mange tiår ikke kunne snakke høyt om dette traumet i russisk historie, så er det igjen blitt slik at sannheten og tolkningen av historien er i fri flyt. Og mens selve byen Jekaterinburg i 1991 fikk tilbake sitt gamle navn, så heter fylket – eller oblasten – den ligger i fremdeles Sverdlov-fylket, oppkalt etter en av dem som sørget for å myrde Russlands siste tsar.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt