En soldat passer på under en streikemarkering i Caracas i dag. (Foto: Kimberly White/Reuters)
Den kontroversielle statssjefen på sin side svarer at det ikke kommer på tale. Situasjonen er fastlåst og internasjonale meklingsforsøk har ikke ført frem.
Partene var enige om at tallene var 80/20 på streikens første dag. Men der opposisjonen inkasserte en suksess og hevdet at 80 prosent hadde sluttet opp om streiken og bare 20 prosent jobbet, sa arbeidsminister Maria Cristina Iglesias at streiken var en fiasko. Bare 20 prosent av arbeidstagerne hadde lagt ned arbeidet, mens 80 prosent hadde møtt frem på arbeidsplassen som vanlig, sa hun.
Større trafikk
I morgentimene i dag meldes det om noe større trafikk på hovedveiene inn mot Caracas enn i går, men det er ikke de vanlige køene. Busser og T-baner går som vanlig, og i enkelte sentrumsgater er trafikkmengden nesten som vanlig.
Det er imidlertid vanskelig å si om det skyldes motstand mot streiken, eller det faktum at siden enkelte gater er stengt så blir trafikken omdirigert, noe som skaper kunstig høyt kaos i andre gater. I noen bydeler er butikkene stengt, mens andre strøk fungerer nærmest upåvirket av oppfordringen om arbeidsnedleggelse.
Hugo Chavez er uhyre omstridt i \Venezuela.
Avisene kommer ikke ut i papirutgave i Caracas i dag, så det er vanskelig å få full oversikt over omfanget av gårsdagens aksjoner, men nettutgavene melder om relativt rolige forhold i hovedstaden Caracas. Det var særlig frykt for lange bensinkøer da lagrene snart er tomme, men i følge El Nacional har privatbilistene ennå ikke begynt å hamstre drivstoff. Og det er nettopp Venezuelas posisjon som verdens femte største oljeeksportør som bringer den lokale konflikten opp på et internasjonalt nivå.
Stabilitet
I en verden der USA må regne med mulig reduksjon i oljeleveranser fra Midtøsten er det maktpåliggende for Det hvite hus med stabile og vennlige regimer i regionen.
Slik forholdene har utviklet seg i det - tradisjonelt - forholdsvis rolige Venezuela under president Chavez er denne viktige oljeleverandør ingen av delene. Chavez, som beundrer Fidel Castro, lefler med Saddam Hussein, og verken fordømmer eller bekjemper venstre-terroristene i nabolandet Colombia, er en kilde til irritasjon og uro for president George Bush. Samt for de rike og konservative i hjemlandet.
Nå er fattigdom og vanstyre ikke noe nytt i dette landet. Venezuela, en av stifterne av OPEC, har ikke klart å forvalte petroleumsformuen på en måte som har kommet hele folket til gode. Snarere tvert i mot - det store flertall lever i fattigdom, mens en velstående middelklasse og noen uanstendig rike har nytt godt av oljeinntektene.
Stadig flere venezuelanere reagerte på urettferdigheten og mange støttet oberst Chavez mislykkede kuppforsøk i 1992. Han satt inne et par år, ble benådet og slo inn på den demokratiske vei. Han utfordret de to etablerte politiske partiene som stort sett hadde delt makten seg i mellom de siste 40 år.
Det var stengte butikker over alt i Caracas i dag. (Foto: Kimberly White/Reuters)
Han representerte noe friskt og nytt, mange håpet på endring og forbedring og ved valget i 1998 ble han med stort flertall feid inn på en stemningsbølge - sin uortodokse og spesielle lederstil til tross. Eller kanskje nettopp på grunn av den alternative måten han opptrådte på. I 2000 ble han gjenvalgt etter en ny grunnlov og nye valglover.
Markedskrefter
De økonomiske problemene kom ikke til Venezuela med Chavez. Landet er i likhet med større nabostater som Brasil og Argentina en del av internasjonal økonomi og underlagt markedets lover. Mange land i Latin-Amerika opplever krise og nedgangstider, og til tross for løftene om kamp mot korrupsjon og mer rettferdig fordeling - Chavez klarte ikke å snu strømmen.
Mange angret på sin støtte til den fargerike baseballentusiasten. Populariteten dalte i takt med bolivarens verdi. Arbeidsledigheten og misnøyen økte. Hans revolusjonære retorikk medførte rykter om at Chavez ville etablere et nytt Cuba på fastlandet. De priviligerte fryktet de ville miste sine fordeler, mens andre bare ble desillusjonerte over det de så som Chavez` anti-demokratiske metoder og diktatoriske tendenser.
Så sterk ble motstanden mot Chavez at den organiserte opposisjonen ønsket nyvalg. I følge grunnloven er det anledning til det, og mer enn 2 millioner underskrifter ble samlet inn. President Chavez, som er mannen bak grunnloven, motsetter seg ikke en folkeavstemming, men hevder det bare er anledning til å gjennomføre en slik i presidentperiodens annen halvdel, hvilket betyr etter august 2003.
Når opposisjonen nå streiker er det for å avholde en folkeavstemming den 2. februar. Det nasjonale valgråd godkjente i forrige uke opposisjonens initiativ, men avgjørelsen ble senere satt til side av Høyesterett da valgrådet ikke var fulltallig.
Rådgivende
En eventuell folkeavstemming i februar vil bare bli rådgivende, og presidenten har uttalt at han ikke vil følge flertallets råd dersom det skulle vise seg at opposisjonen får folket med seg i sitt krav om nyvalg.
Striden om 80/20 prosent eller 20/80 prosent - streikesuksess eller streikefiasko i går - symboliserer på en enkel måte hvor langt partene står fra hverandre.
Stemningen i Caracas er meget spent, og de internasjonale forhandlingsforsøkene har så langt slått feil. Selv om oppslutningen om Chavez - i følge meningsmålinger - nå er rekordlav, er problemet for den organiserte opposisjonen at den populistiske folketaleren appellerer til de fattige og arbeidsledige, til grasrotas uorganiserte og de marginaliserte millioner.
Hæren i Venezuela har flere ganger vist Chavez at de støtter ham. Her fra en markering i april i år.
Han står sterkt i den delen av befolkningen som aldri har fått noe verken i form av jordreformer eller oljevelferd. For dem er han fremdeles håpet. Og når hans ressursrike motstandere mobiliserer til streik og oppfrodrer til arbeidsnedleggelse, arrangerer presidenten folkefest i gatene med gratis matutdeling.
Hans særdeles usensurerte beskrivelser av overklassens og oljeadelens utsvevende liv på massenes bekostning faller i god jord, og for dem som intet har fra før, utgjør presidentens optimisme på folkets vegne fremdeles et lys i enden av tunnelen. Enn så lenge.
Referendum
Det er vanskelig å spå om fremtiden. Men rent juridisk arbeider tiden for opposisjonen og mot Chavez. Hvor lenge streiken varer er uklart, det er heller ikke sikkert det blir noe av ønsket om et referendum i februar.
Uansett så vil det da kunne avholdes en bindende folkeavstemming i august. Partene står langt fra hverandre, men om et drøyt halvår har tiden løst de formelle forhindringene for å avholde en folkeavstemming.
Det store spørsmålet er om Venezuela tåler å leve i kaos frem til august eller om situasjonen vil komme ut av kontroll og utvikle seg til en mer borgerkriglignende konflikt før den tid.