President George W. Bush appellerte innstendig til representantene på Capitol Hill og han mobiliserte den nåværende og seks tidligere utenriksministere for å forhindre at utenrikskomiteen i Representanthuset vedtok en resolusjon som betegnet massakrene på armenerne i 1915 som et folkemord.
Bush benektet ikke at massakrene hadde funnet sted, men han ville ikke at Kongressen skulle kalle det folkemord (genocide) eller holocaust, som i dag brukes generelt om folkemord og ikke bare om Shoa, som er den hebraiske betegnelse på det jødiske holocaust.
Selv opplevde jeg sterke reaksjoner fra enkelte jødiske hold fordi jeg hadde brukt betegnelsen holocaust på folkemordet på sigøynerne (boken "Sigøynernes Holocaust" med Elie Wiesels forord). Vi ser altså hvordan ord og betegnelser fortrenger realiteter.
Reell bekymring
Presidenten Bush begrunnet sin advarsel mot å kalle massakrene på armenerne for folkemord med at Tyrkia da ville slå tilbake å ramme amerikanerne på det hardeste. Denne bekymring er reell.
Tyrkerne satset alt på at utenrikskomiteen og senere Representanthuset ikke skulle fatte et slikt vedtak. Da ville de ikke lenger tillate amerikanerne å bruke de viktige baser i Tyrkia, fly over tyrkisk territorium og benytte tyrkiske landeveier til å bringe frem våpen og utstyr. Ingen har trukket i tvil forsvarsminister Robert Gates opplysninger om at 70 prosent av all lufttransport til Irak går via Tyrkia. 30 prosent av alt drivstoff og transporten av pansrede kjøretøyer går også over tyrkisk territorium.
Amerikanske liv i fare
Dette vil utvilsomt skade den amerikanske innsatsen i Irak, og det står til troende når representanter for Bush-administrasjonen advarte om at dette ville sette amerikanske liv i fare. Dette argument brukte de republikanske representanter som stemte imot.
Ja, selv veteranen Tom Lantos, som er formannen i Utenrikskomiteen, vedgikk dette, men stemte likevel for resolusjonen. For mange er dette en samvittighetssak og ikke hensynet til gjenvalg i distrikter der det er mange armenskamerikanere. Denne gruppe er tross alt ikke så stor, og representanter for valgdistrikter der det nesten ikke bor armenere, stemte også for resolusjonen.
Tyrkia ikke lenger strategisk partner
De tyrkiske reaksjoner kommer helt sikkert til å bli skarpe, selv om de ikke gjennomfører alle de straffetiltak de har truet med. Statsminister Recep Erodgan har gjort det klart at USA og NATO ikke lenger kan regne med Tyrkia som trofast allierte og strategisk partner etter dette.
Men dette er en utvikling vi så allerede før vedtaket i Representanthuset, nemlig i de tyrkiske trusler om å bringe krigen mot kurdiske opprørere inn på irakisk område. Både i dette spørsmål og når det gjelder folkemordet på armenerne står statsministeren og hans regjering under sterkt press fra en stadig mer nasjonalistisk og til dels islamittisk opinion.
Det frie Kurdistan
Amerikanerne bekymring for dette er like vel begrunnet som frykten for å miste Tyrkia som transittland. De kurdiske områder har lenge vært de mest fredelige i Irak. I realiteten eksisterer det et selvstendig Kurdistan, selv om kurderne har fulgt amerikanske henstillinger om ikke å proklamere en uavhengig kurdisk stat.
Kurderne var meget viktige allierte i kampen mot Saddam, og de betyr også meget for balansen overfor shiaflertallet og sunnittene. USA kan vanskelig svikte en så trofast allierte uten at det får alvorlige konsekvenser for hele Irak. En tyrkisk invasjon vil true stabiliteten i enda større områder.
USA ikke alene
Utenrikskomiteen i det amerikanske Representanthuset er ikke de eneste som har fattet et vedtak der massakrene på armenerne omtales om et folkemord. Den franske nasjonalforsamling gjorde det samme, med den følge at Tyrkia avbrøt alt militær samarbeid med Frankrike. I Sveits er det forbudt etter forfatningen å benekte at dette var et folkemord, og en tyrker som gjorde det, ble stilt for retten og dømt.
Tilsvarende gjelder det jødiske Holocaust. Det er også andre land der massakrene på armenerne offisielt omtales som folkemord, men Norge er ikke blant dem. Det norske utenriksdepartement har opphøyd seg selv til historiske eksperter, antagelig fordi vi har en meget dyktig ambassadør i i Ankara, og han kjemper drabelig for tyrkernes sak.
Historikernes dom
De aller fleste historikere i dag er enig om at det virkelig var et folkemord, ikke bare massakrer som skyldtes den første verdenskrig og de kaotiske tilstander den gang. Det er etter hvert også blitt en del tyrkere som mener dette, men de gjør det med fare for sitt liv.
Nobelprisvinneren Orhan Pamuk måtte forlate sitt fedreland, for ellers risikerte han å bli drept. De tyrkiske myndigheter vil ikke høre på uavhengige historikere eller sine egne forfattere og intellektuelle. De står bak en skitten kampanje der de bruker sin ettertretningstjeneste og diplomati og tilhengere i utlandet. Disse nekter seg ingen ting, ikke engang trusler mot oss som kaller det et folkemord.
Mordet på Hrant Dink
Som medlem Bjørnsonsakademiets styre var jeg med på å gi den armensktyrkiske forfatteren Hrant Dink Bjørnsonprisen for 2006. Jeg hadde lange og gode samtaler med ham og kom ham nær også rent menneskelig. Hrant Dink var ingen fanatiker. Han arbeidet for en armensktyrkisk dialog og ville slett ikke skade Tyrkias anseelse i utlandet.
For oss var sjokket over drapet ekstra stort. Det positive var at titusener fulgte begravelsen, de fleste av dem tyrkere, og de bar plakater med innskriften "Vi er alle Hrant Dink". Men i de rettslige undersøkelser etter på er det kommet frem at drapsmannen hadde forbindelser med politiet og sikkerhetstjenesten, og disse har sabotert etterforskingen.
Et folkelig trauma
I forbindelse med prisutdelingen skrev den kjente norske forfatter og menneskerettighetsaktivist for den internasjonale PEN-klubben, Eugene Schoulgin, et hefte der han på en saklig og historisk vel begrunnet måte redegjør for armenernes vanskelige historie og for folkemordet i 1915. Jeg siterer ham:
"Uansett om vi velger benevnelsen folkemord eller bruker tyrkernes benevnelse massaker er hendelsen en av de grusomste ugjerningene som er begått mot noen folkegruppe, og har kommet til å sette så dype spor, ikke bare hos dem som overlevde og deres etterkommere, men hos hele den armenske diasporaen og i det senere Armenia at vi kan snakke om et folkelig trauma nærmest i paritet med jødenes opplevelse av holocaust".
