Storpolitikken bak Bashar Al-Assads gjenerobring av Aleppo

Det er en iskald Gamleby i Aleppo. Soldater som varmer seg på planker de har funnet. Skudd som høres i det fjerne. Soldatene er grå av utmattelse og lange våkenetter. Regjeringssoldaten Ali leder oss gjennom de gamle, utbrente basargangene.

Ingen vet hvordan krigen vil ende.

Sivile overlatt til seg selv

Dette var i fjor vinter.

I går brøt Assads soldater og de mange sjiamuslimske militsene som slåss for ham gjennom motstandernes forsvarslinjer i nettopp Gamlebyen for første gang på fire år. De kontrollerer nå minst to tredeler av byen. Den opprørskontrollerte delen av byen har falt raskt, utmattet etter et halvt år med beleiring og årevis med krig.

De sivile i de opprørskontrollerte områdene har blitt overlatt til krigens krefter. Ingen assistanse har kommet utenfra, og det har allerede nesten to uker siden FNs nødhjelpskoordinator for Syria, Jan Egeland, advarte om at alle sykehus var bombet og at det var tomt for FN-mat.

Tomme ord fra Vesten

Imens har de russiske og syriske bombene fortsatt å falle, og sivile har fortsatt å

bli drept uten at det lenger skaper de store overskriftene. Det var ikke før en kjent barneklovn ble drept eller at Twitter-kontoen til en 7-år gammel jente forsvant, at verden igjen ble minnet på hva som skjer.

Innbyggerne der føler seg forlatt av verden og de har rett. De er ofre i et brutalt storpolitisk spill

.

– Det som skjer i Aleppo er en vanære, sa Tysklands forbundskansler Angela Merkel, men ord er til liten trøst når Russland dagen før nedla veto i FNs generalforsamling om våpenhvile.

Opprørernes vestlige støttespillere, med USA i spissen, har blitt utmanøvrert av Russland, Iran og Bashar Al-Assad. Gang på gang har de forsøkt å få til politiske prosesser, men har ikke villet bruke tilstrekkelig makt for å presse de fram.

Også opprørernes regionale hovedallierte, Tyrkia, holder en lav profil. De har plastret sammen forholdet til Russland og konsentrerer seg nå mer om å begrense kurdisk innflytelse i grenseområdet enn regimeskifte i Damaskus. Når det strammer seg til, er stater og politikere alltid seg selv nærmest.

Kanskje historikerne vil kunne fortelle oss om det skjedde av fri og bevisst vilje, eller om det var et resultat av utenrikspolitisk inkompetanse.

Obamas avgjørende beslutning

Spillet var egentlig over allerede for tre år siden da USAs president Barack Obama ikke fulgte opp sine utsagn om at bruk at av kjemiske våpen var en rød linje. Hundrevis av mennesker ble gasset i hjel utenfor Damaskus i det vestmaktene mener var et myndighetsangrep.

Men Obama trakk seg, og det gjorde at først Iran fikk spillerom til å bistå i reorganiseringen av kampen mot opprørerne med hjelp av sjiamuslimske militser fra både Irak og Libanon, i tillegg til lokale styrker.

• Les mer: Assad sier en seier i Aleppo vil være et skritt nærmere slutt på krigen

Det alene var ikke nok for å redde Assad. Regimet var så utrygt i fjor høst at Russland ikke lenger kunne begrense seg til diplomatisk støtte. Stormakten gikk tungt inn med jagerfly, rådgivere og soldater.

Russland får utvidet rolle og mer makt i Midtøsten

Resultatet ser vi i Aleppo i dag. Den utbombede byen faller nå på myndighetens hender, mens USA er spilt helt ut på sidelinjen. Russland arrangerte til og med nylig et separat møte med opprørsstyrkene i Istanbul uten amerikanerne.

Noe slikt ville vært utenkelig for kort tid siden, og resultatene har ikke latt vente på seg.

Regionens ledere, fra Israels statsminister Benjamin Netanyahu til Egypts president Abdel Fattah al-Sisi, valfarter nå til Moskva.

Der søker de politisk og militær støtte, og det gir russerne en mulighet til å forme Midtøsten som de ikke har hatt siden Sovjetunionens stormaktsdager.

Midtøsten har alltid hatt behov for en eller flere eksterne makter til å balansere situasjonen.

Siden andre verdenskrig har USA hatt den rollen alene. Nå er det slutt. Og det kommer til å koste å vinne den tilbake, hvis påtroppende president Donald Trump skulle ønske det. Signalene som kommer derfra tyder heller på at han ønsker å gjøre avtaler og kanskje finne en ny balanse, men hans valg av forsvarsminister kan også peke i retning av økt militær tilstedeværelse i regionen og skarpere konfrontasjon med Russland og Iran.

• Les mer: General James Mattis er Trumps valg som forsvarsminister

Ny strategisk situasjon i Midtøsten

Syria-krigen er ikke over selv om Aleppo nå faller, men den er på vei inn i en helt ny fase. Fra et revolusjonsforsøk som ble til en borgerkrig, er landet nå på vei inn i en geriljakrig på landsbygda nord og kanskje sør i landet.

Økonomien er ødelagt og myndighetene vil slite med å holde områder hvis militsene fra Irak og Libanon skulle trekke seg tilbake. Men det endrer ikke det faktum at etter snart seks år med konflikt sitter Bashar al-Assad fortsatt i presidentstolen.

Samtidig holder et nytt strategisk bilde holder på å tegne seg opp i Midtøsten med Iran som en svært tung aktør. Libanesiske Hizbollah står også sterkere nå. Det har fått varsellampene til å lyse i Israel, som i morgentimene angrep en militær flyplass i Damaskus.

IS er heller ikke slått ennå, og verdens terrorgrupper med denne og Al Qaida i spissen får ved på bålet når verden har overlatt de sunnimuslimske opprørsgruppene og sivilbefolkningen til seg selv, uten annet enn ord og en og annen krokodilletåre å trøste med.

• Les også: – Stor seier for Assad