For 20 år siden kuppet de «Det hvite hus» sammen, nå er de bitre fiender

Da tanksene ble rullet frem mot «Det hvite hus» 4. oktober 1993, adlød daværende forsvarsminister Pavel Gratsjov sin president Jeltsin motvillig.

– Da granatene slo inn i selve symbolbygget for det unge, postkommunistiske demokrati i Russland, ble så mye som 500 drept, sier daværende visepresident Aleksandr Rutskoj til NRK nå.

President og parlament var låst i en uforsonlig konflikt om utviklingen i det russiske samfunnet.

Nettopp i «Det hvite hus» slo Boris Jeltsin, hans visepresident i den russiske sovjetrepublikken Aleksandr Rutskoj og formann Ruslan Khazbulatov tilbake det kommunistiske statskuppet og forsøket på å stanse en demokratisk utvikling i Sovjetunionen 19. august 1991.

I lys av dette ble 4. oktober en tragedie for det unge demokrati etter kommunismen i Russland.

Avsatte Jeltsin

Da Boris Jeltsin oppløste nasjonalforsamlingen i september 1993, svarte de folkevalgte, med parlamentsformann Ruslan Khazbulatov i spissen, med å avsette Jeltsin og utnevne visepresident Aleksandr Rutskoj til president.

Det hele endte med blodbadet i oktober etter at Jeltsin hadde satt inn væpnede styrker mot parlamentet, og parlamentarikerne gav til slutt opp.

Om ettermiddagen 4. oktober 1993 stod Jeltisin igjen som seierherre og visepresidenten og parlamentsformannen ble ført ut av «Det hvite hus» som slagne menn og fraktet til KGBs fengsel Lefortovo.

– Dette var et forsøk på konstitusjonelt statskupp fra parlamentet og visepresidentens side, og en folkevalgt president må slå et slikt forsøk ned, sa nestleder for Jeltsins 7000 mann store stab, Vjatsjeslav Volkov, til NRK etter stormingen.

NRK forhørt i 5 timer

I dagene etter ble denne signatur, som NRKs korrespondent i Moskva, forhørt i fem timer av etterforskere i Riksadvokatens hovedkvarter fordi visepresident Aleksander Rutskoj ga sitt siste intervju før stormen til NRK:

– Ingen er skadet så langt, men det gjøres et forsøk på å innføre fascisme og diktatur en gang for alle i Russland, sa Rutskoj til NRK den gangen og insisterte på at han var Russlands fungerende president, med fullmakt fra parlamentet.

Men Boris Jeltsin var valgt av folket sammen med Rutskoj. Så etter stormen på «Det hvite hus», skjønte jeg at etterforskerne var på jakt etter bevis for at presidenten hadde prøvd seg på maktusurpering eller maktran.

Etterforskerne spurte hva Rutskoj hadde sagt til oss inne i «Det hvite hus» før stormen. Jeg svarte, at det var sendt på luften for lengst. Men da de ville se rå-opptakene aktiviserte de prinsippet i mitt stille sinn om at pressen skal beskytte sine kilder.

Jeg løy og sa at kassettene alt var i Oslo, og at de bare ved en midlertidig forføyning gjennom sin ambassade i Oslo byrett hadde en teoretisk sjanse til å få utlevert råopptakene, «kladdeboken». Den gikk forhørslederen på, og slapp meg fri.

I nattens mulm og mørke brakte jeg kassettene med råopptakene og mulige bevis for forsøk på maktran til et trygt sted dit lovens lange arm ikke kunne rekke dem.

Etterpåklokskapens klarsyn

I dag sier daværende parlamentsformann, at det var en feil av Rutskoj å entre det beleirete hvite huset, at visepresidenten med dette bare gjorde situasjonen mer uforsonlig, og at Ruslan Khazbulatov i dag har et dårlig forhold til Aleksandr Rutskoj.

Men i fengsel gikk de sammen for tjue år siden.

– Da jeg satt i politibussen og fengselsportene lukket seg bak meg, hadde jeg mørke tanker. Jeg er jo fra Tsjetsjenia og kan bare sammenlikne minnene med barndommens minner da min familie var deportert til Sibir under Stalin, sier Khazbulatov på sitt kontor på Plekhanov-universitetet, der han er professor i økonomi og samtidig korresponderende medlem av det meget prestisjetunge vitenskapsakademiet.

Overfor NRK hevder han, at den dødbringende konflikten hadde rot i at Jeltsin ratifiserte lovene fra parlamentet på løpende bånd, men sendte straks ut president-ukaz’er eller instrukser som slo lovene i hjel.

– Selvfølgelig var det privatiseringen av økonomien eller piratiseringen som vi sier, som førte til denne konflikten, men viktigst var den store nøden som privatiseringen påførte samfunnet, sier Khazbulatov til NRK i dag.

– Det foregikk en kynisk og frekk rundstjeling av landet under dekke av privatiseringen, sier den tidligere visepresidenten i Russland og pensjonerte generalen Aleksandr Rutskoj til NRK.

De fikk rett av dagens patriark

«La oss huske på hva vi gjennomgikk på 1990-tallet her i Russland, det var ville år, det var uår», sa overhodet for den russisk-ortodokse kirken, Patriark Kirill 2 til Vladimir Putin i februar 2012.

Han brukte det samme uttrykket som forgjengeren Patriark Aleksej hadde brukt 1. September 1991 da NRK ba ham fortelle hva 74 år med sovjetmakt hadde betydd for kirken, og svarte med ett ord «likholjètie» eller uår.

I 2012 sammenlignet Kirill 2 90-tallet med de største katastrofer i russisk historie: Napoleon-krigen, Borgerkrigen og Den andre verdenskrig.

På 1990-tallet mistet Russland en demografisk tilvekst av menn på 10 millioner i tillegg til utvandring.

Så patriarken, Vladimir Putin og historien ga taperne av den tragiske tvekampen som kulminerte i stormen på det hvite hus for 20 år siden rett i deres kapitalismekritikk av det som Boris Jeltsin hadde sluppet løs.

Fortsatt har ikke Russland funnet formen på demokrati i det langdistanseløp en slik utvikling er, etter at demokratiseringsprosessen falt så tragisk på den første 100-meteren 4. oktober 1993.

Daværende ministerråd ved den norske ambassaden, Leidulf Namtvedt som nettopp tiltrådte som Norges nye ambassadør i Moskva, sier til NRK:

– Vi trodde ikke det vi hørte først den morgenen, mandag 4. oktober 1993 her i Moskva, at den russiske hæren drev og skjøt på nasjonalforsamlinga i det hvite huset.

Aleksandr Ruitskoj legger til:

– Det var en unik hendelse i europeisk historie i fredstid. Russland var tross alt et sivilisert land. Men alt den gangen forsto vi, at noe slikt aldri hadde hendt og aldri ville hende i et sivilisert samfunn siden, og jeg hadde aldri trodd at Boris Jeltsin ville gitt ordre til å åpne ild med tanks mot «Det hvite hus».