I et eksklusivt intervju med NRK sier Stoltenberg at han ville ha tatt den samme beslutningen i dag som i 2011.
– Jeg er veldig trygg på vurderingene vi gjorde da, og jeg mener det samme i dag: Det norske soldater deltok i, er det man i dagligtale omtaler som krig. Det sa jeg også i Stortinget. Men jeg sa også at det ikke folkerettslig var å anse som deltagelse i krig, sier Jens Stoltenberg.
Den viktige forskjellen mellom «det man i dagligtale omtaler som krig» og å faktisk «delta i krig», dreier seg ifølge Stoltenberg om beskyttelse av de norske soldatene.
– Beslutningen om å delta i operasjonen i Libya, handlet om å gjennomføre et klart FN-vedtak. Alle land er forpliktet til å følge opp FN-vedtak, og da er selvfølgelig ikke soldatene som gjør det, legitime mål i en militær konflikt, sier han.
– Hadde ikke endret konklusjonen
Et utvalg ledet av tidligere utenriksminister og Høyre-leder Jan Petersen, la i går frem en rapport om Norges deltagelse i Libya-operasjonen i 2011. Norske jagerfly slapp om lag 600 bomber over Libya.
Stoltenberg er tidligere kritisert for at han ikke ville vedgå at Norge med sin Libya-bombing faktisk var i krig.
I 2011 uttalte daværende statsminister Jens Stoltenberg til Stortinget at Norge «ikke var i krig med Libya». Forsvarsdepartementet mente det motsatte, kommer det fram i den ferske rapporten.
– Hvorfor hørte du ikke på Forsvarsdepartementets vurderinger den gangen?
– Jeg mener norske soldater ikke var legitime mål i den væpnede konflikten. Det kan være ulike juridiske vurderinger, men jeg er helt sikker på at de ikke hadde endret hovedkonklusjonen, nemlig at vi skulle følge opp FN-vedtaket og beskytte sivile i Libya, sier Stoltenberg.
– Vi visste mer enn nok
Hovedkonklusjonen i Libya-rapporten er tydelig: Norske myndigheter hadde for liten selvstendig kunnskap om situasjonen i Libya før beslutningen om inngripen ble tatt.
Stoltenberg fastholder at regjeringen visste nok.
– Vi visste mer enn nok til å fatte de beslutningene vi gjorde og bidra til å stanse forfølgelse av og drap på sivile i Libya. Og vi visste at det å ikke ta en beslutning, også hadde vært en dramatisk beslutning, for da hadde vi risikert at verdenssamfunnet var passive vitner til at Gaddafi-regimet fortsatte overgrepene og drapene.
