Stjal barn fra hundretusener i Spania

En mor leter etter en sønn eller datter. Noen leter etter broren eller søsteren sin, en annen har mistet tvillingen. En forteller at han ble solgt for 5000 dollar. En annen får vite at han kostet 180.000 pesetas, det var prisen på en god leilighet i 1969.

Det som startet som en praksis under diktaturet til Francisco Franco på slutten av 1930-tallet, fortsatte med den katolske kirkens hjelp helt til slutten av 1980-årene.

Graviditeten var en pute på magen

– Jeg ble for tidlig født, så da kunne jeg vel kanskje ikke selges, sier Ines Madrigal med et skjevt smil i ett av de mange intervjuene hun har gitt siden hun gikk til sak mot gynekologen og fødselslegen Eduardo Vela.

Moren hennes, som nå er død, fortalte at hun mottok jenta fra Vela etter at han hadde instruert henne til å gå med pute på magen, slik at det så ut som hun var gravid.

Da barnet var født fikk hun den vesle jenta og en fødselsattest på at hun barnets biologiske mor.

Rettssaken mot Eduardo Vela startet i sommer, men ble avbrutt på grunn av 85-åringens sviktende helse. I begynnelsen av september ble den startet opp igjen og nå er dommen ventet om kort tid. Vela nekter for å ha solgt noen barn. Han sier han hjalp folk som ikke kunne eller ikke ønsket å beholde den lille.

Tok barn fra «tilbakestående marxister og kommunister»

Under Franco-regimet ble teoriene til psykiateren Antonio Vallejo førende. Ifølge ham var venstresidens forkjempere tilbakestående og ikke i stand til å ta seg av barn. Ungene ble hentet og satt i barnehjem, gjerne drevet av nonner, eller de ble gitt videre til borgerlige familier.

Så mange som 30.000 barn skal ha blitt fjernet fra sin biologiske familie mens Franco styrte.

Men det sluttet ikke med Franco. I årene etter hans død var det særlig enslige mødre og fattige familier som mistet barna sine.

– Da var det ikke lenger et spørsmål om politikk, men om penger, sier lederen for interesseorganisasjonen SOS Bebés Robados, Mari Cruz Rodrigo, til BBC Mundo.

En tom barnekiste

På en kirkegård i Andalucia sto Arturo Reyes foran graven til sønnen. Han og kona var blitt fortalt at barnet døde, men de fikk aldri sett ham. De dro hjem fra sykehuset med en forseglet kiste og i alle år hadde de satt blomster på gravstedet, helt til kirkegården skulle renoveres.

Reyes forteller i en fransk TV-dokumentar at kona hans hadde brodert sønnens navn på en liten, hvit pose som de skulle legge levningene i, da kisten ble åpnet. Men så viste det seg at den var tom.

– Kanskje jeg har en 42 år gammel sønn som går rundt ett eller annet sted her i verden, sier Reyes.

Ble vist et annet dødt barn

Ekteparet Agustina Fuentes og Eusebio Caballero fødte en sønn ved La Milagrosa-sykehuset i Madrid i 1981. De forteller til BBC at gutten hadde vært syk i tre dager da de fikk beskjed om at han var død.

– Jeg så ham i kuvøsen gjennom vinduet hver dag, han var ikke koblet til noen ledninger. Den tredje dagen jeg kom, sa de han hadde dødd for en halv time side, sier Eusebio Caballero.

Han forteller at de måtte kjempe for å få se det døde barnet. Da de til slutt fikk det, sa han:

– Dette er ikke min sønn. Jeg har sett på ham i tre dager.

I etterkant har paret funnet ut at det ikke finnes noen papirer på at sønnen deres virkelig døde den dagen.

Et dødt barn i et skap

Det var mange som aldri trodde på budskapet om at barnet var dødt og forlangte å få se barnet sitt. I 1982 fikk fotografen Germán Gallego et tips om å avlegge San Ramón-klinikken i Madrid et besøk. I kjelleren på klinikken fant han et dødt barn inne i et skap. Sammen med journalisten María Antonia Iglesias snakket han med ansatte som hadde reagert på det som foregikk der.

De ansatte forklarte at det døde barnet ble hentet fram og at de tidligere hadde hatt et barn liggende på kjøl i over ett år.

Dette er trolig også en forklaring på hvorfor mange kvinner sier at de ikke kjente igjen sitt eget barn, når de fikk det lagt i armene.

Det var nettopp ved San Ramón-klinikken i Madrid doktor Eduardo Vela arbeidet i mange år. Men det var ikke bare her barnløse ektepar kunne hente en nyfødt. Over hele landet var det katolske mødrehjem og kvinneklinikker som finansierte driften ved å selge barn.

Innrømmet på dødsleiet

I 2010 fikk to menn vite at de var blitt kjøpt av en nonne i Zaragoza.

Da faren til Juan Luis Moreno lå for døden, klarte han ikke ta med seg den store hemmeligheten i graven.

– Vi kjøpte deg i Zaragoza for 150.000 pesetas.

Han fortalte sønnen at han sammen med en nabo hadde kjøpt to guttebabyer i 1969. Det ene barnet, Antonio Barroso, har i dag grunnlagt en av de mange støttegruppene som hjelper familier som har vært utsatt.

– Mitt navn er ikke Antonio, heller ikke Barroso. Jeg vet ikke om jeg er født i Zaragoza. Mitt liv er en løgn, sa han til den spanske avisen El Pais i 2010 da denne saken ble kjent.

– Et «baby-supermarked»

Både han og nabosønnen tok DNA-tester som viste at de ikke hadde vokst opp hos sine biologiske foreldre, selv om begge familiene hadde fødselsattester.

– Spania var et baby-supermarked for resten av verden, har Barroso uttalt.

Det er avslørt at barn er solgt til USA, Tyskland og Sveits.

Et par tusen klager er levert inn til spanske myndigheter, men mange av sakene er henlagt. Siden det ikke finnes noen adopsjonspapirer, bare falske fødselsattester, er det vanskelig, for ikke si umulig, å vite hvor barna kommer fra.

Angel Nunez i det spanske justisdepartementet sier til BBC at det ikke er mulig å vite hvor mange barn som er blitt stjålet i løpet av alle disse årene. Advokater til interessegruppene har anslått at det kan dreie seg om så mange som 300.000.