NRK Meny
Normal

Stillheten mellom slagene

Krig er ofte mye stillere enn folk tror. Noen ganger er det i stillheten at krigens sanne drama finnes.

Qayyarah

Korrespondent Kristin Solberg ved fronten i Irak. Den siste uken har det vært harde kamper mellom IS og irakiske styrker.

Når han smiler, ser han ut som et barn: det er et smil helt uten forbehold, fullt av tillit. Men på T-skjorten står det Natural Born Killer. Han vet han snart skal drepe eller selv bli drept, og han vet hva han foretrekker.

Morens hånd rufser ham i håret. Hun har en siste kveld med ham nå, før han skal tilbake til frontlinjen og kjempe for Mosul, en kamp på liv og død for en soldat som ham. Hun vet hvor farlig det er, for gjennom månedene han har kriget, har han ringt og fortalt om det som skjer på frontlinjen. Han holder ingenting igjen, beskytter henne ikke, han må få det ut. Men han lytter ikke når hun ber ham komme hjem.

I kveld har hun laget maten han liker, den står på bordet i stuen. Alle tantene tar bilder av ham med mobilkamera.

Neste morgen setter han seg i en bil og kjører i retning i Mosul. Moren vinker fra fortauet. Det er ingen scene da han drar, ingen tårer, ingen rop. Hvis hun sier noe, bærer ikke stemmen hennes langt nok til at jeg hører det, der jeg sitter ved siden av sønnen hennes.

Og jeg tenker at krig, den er ofte mye stillere enn folk tror.

TV-bildene lyver ikke når de viser dramatikken i skuddene fra artilleri, eksplosjoner fra bombene. Men det er ofte i stillheten at krigens sanne drama viser seg.

Qayyarah3

De brennende oljefeltene i Qayyarah tyder på at også denne krigen kan bli langt verre og mer uoversiktlig enn noen forutser nå. FOTO: GEORGE KURIAN / NRK

En blank skjerm

Jeg skal skrive dette korrespondentbrevet om det pågående slaget om Mosul. Og lenge har jeg stirret på en blank skjerm, som om stillheten fra krigen har forfulgt meg hjem.

Jeg kunne ha skrevet om frokostsalen på hotellet i Irak. Hvordan den dagen før offensiven startet, var nesten tom. Morgenen etter satt folk med Gore-Tex sko og lommerike skjorter rundt nesten hvert bord. Journalistene var kommet, plutselig og i stort antall, slik de pleier å gjøre i krig – den vanlige gjengen fra Kabul, Bagdad, Syria, nå det neste store.

Jeg kunne ha skrevet om hvordan enhver store krig journalistene har rapportert om de siste 15 årene, og sikkert før det også, er blitt beskrevet som avgjørende, ikke bare for landet der den utkjempes, men også for verden. Et slag mot en inhuman fiende, en fiende som ikke kjenner noen grenser. En svart-hvitt skildring av en kamp mellom godt og ondt, mellom frihet og ufrihet. Så også denne.

Eller jeg kunne ha skrevet om de svarte sauene i Qayyarah, byen der IS har satt fyr på oljefelt som ingen klarer å slukke. Da brannene startet, var sauene hvite. Nå er ullen farget mørk av den giftige luften; fargen er så jevn og tett at jeg et øyeblikk ble usikker på om ikke dette kanskje er en type sau som naturlig er svart. Men det er det ikke, og den samme luften som har farget ullen svart, trenger seg inn i porer og lunger hos sivile, soldater og flyktninger. De brennende oljefeltene i Qayyarah tyder på at også denne krigen kan bli langt verre og mer uoversiktlig enn noen forutser nå.

Alt dette kunne ha fylt det tomme word-dokumentet foran meg. Men det er likevel ikke det som står igjen etter 12 dager i Irak. Det som står igjen er stillheten. Stillheten mellom kampene, stillheten fra Mosul og stillheten i en mors avskjed med en sønn.

Krigens stillhet

Alle kriger har en slik stillhet. For krig er ikke bare kuler og bomber; Krig er også tomme gater og stengte butikker. Krig er spøkelseslandsbyer der innbyggere har flyktet, sykehus der barna er for traumatisere til å snakke, soldater i taus bønn på frontlinjen.

Soldat2

Også på frontlinjen er det stille mellom slagene. Noen ganger er stillheten mer skremmende enn lyden av våpen. FOTO: KRISTIN SOLBERG / NRK

Noen ganger er stillheten så full av alvor at den er mer skremmende enn lyden av våpen.

Som når vi kjører i områder som IS hadde kontroll over to dager tidligere. Landsbyene er tomme og minebelagte, så også veiene. Det er ingen sivile her.

– Kjør i sporene etter bilen foran, sier vi til sjåføren.
– Ikke vik fra dem en tomme.

Og det er helt stille i bilen. Fra sjåføren, i dyp konsentrasjon, og fra oss andre, som har blikkene stivt festet fremover.

Alvorets stillhet

Eller senere samme dag, da vi kjører noen kilometer langs frontlinjen. Solen er gått ned, og alt ser annerledes ut enn da vi kjørte her noen timer tidligere.

Fjernlysene er på hele tiden. Sjåføren slår de ikke av når andre biler kommer oss i møte, for vi må se hva som er der fremme, vi må ha tid til å stanse og snu hvis noe ser truende ut.

De få andre bilene her ute rommer antakelig samme stillhet. De har i hvert fall også fjernlysene på. De blender oss, men jeg klandrer dem ikke.

Med ett deler grusveien seg i to, og stillheten blir brutt.

Tolken sier: «Ta til høyre.» Sjåføren tar til høyre, og vi blir tause igjen. Etter noen meter sier tolken: «Nei, forresten, det er til venstre.» Sjåføren stanser, rygger og snur.

Jeg ser hardt på tolken. Det finnes ikke nett-dekning her, ingen Google Maps. Solen kan ikke lenger gi en indikasjon på hva som er øst og vest, hvilken vei som vil lede oss til IS og hvilken som vil lede oss til irakske styrker. Alt jeg har er tolkens ord, og han har kapsen på bak-frem, bukser som sagger, et dun av et skjegg.

– Er du helt sikker på at det er riktig?
– Ja, sier han, jeg er sikker.

Og det blir stille igjen, for det finnes ikke mer å si.

Like der fremme ser vi en kontrollpost. Der står uniformerte menn, de er irakske styrker, og stillheten blir endelig brutt.

Taust fra Mosul

Det er ikke bare slike scener som gjør at jeg opplever denne krigen som stillere enn de fleste. Ei heller er det fordi en del av landsbyene irakske og kurdiske styrker til nå har gjenerobret, har vært tomme. Det er også fordi vi hører så lite fra dem dette egentlig dreier seg om: sivilbefolkningen i Mosul.

Det er opptil halvannen million mennesker der inne, og de holdes som levende skjold, sier amerikanske og irakske myndigheter.

Beskyldningen er vanlig å bruke om motstandere i en krig, men i dette tilfelle er det sannere enn i de fleste. En hel by blir brukt som levende skjold.

Eller blir de det?

Vi vet at mange som vil ut, ikke slipper ut. Vi vet at de befinner seg i en situasjon som er svært farlig.

Men hva vet vi ellers om dem, befolkningen i Mosul?

Ikke mye.

Ikke nok til å snakke på deres vegne.

Ikke nok til å beskrive hva en trebarnsmor i en leilighet vest i byen føler, når hun legger barna sine om kvelden til lyden av artilleri og luftangrep.

Ikke nok til å si hva gutten som er blitt vant til å se IS-krigere i gaten, tenker om de irakske styrkene som er på fremmarsj. IS forteller folk at det er sjiamilitser som kommer for å drepe dem alle.

Smuglet ut

Befolkningen i Mosul har knapt en stemme. Det lille som slipper ut, drukner i lyden av stridsvogner og skudd på frontlinjen. Det når ikke opp når overskrifter proklamerer at styrkene rykker nærmere. Det er stille fra Mosul. Journalister kan ikke reise inn.

Soldater

Det lille som slipper ut fra menneskene i Mosul, drukner i lyden av stridsvogner og skudd på frontlinjen. FOTO: GEORGE KURIAN / NRK

Men noe vet vi, fra dem som klarer å komme ut. De er slitne, de har betalt en menneskesmugler, ofte 100 eller 200 dollar per person, mye penger for mange her, for å komme trygt forbi IS sine kontrollposter og over minebelagte veier.

Da jeg møter dem, er også mange stille. De har gått til fots i ni timer. Barna stirrer fremfor seg med trette øyne. Mødre dekker ansiktene.

Stillheten på et likhus

Denne krigens stillhet minner meg litt om sin forløpers, da IS tok kontroll over Mosul og store deler av Nord- og Vest-Irak i 2014.

Da var jeg på likhuset i Bagdad, der drepte menn lå i en haug på gulvet.

Hendene var bundet bak ryggen. Føttene var bundet ved anklene. De hadde skuddsår i hodet, åpne øyne og åpen munn. Det var sommer, over 40 grader, og selv om de nettopp var drept, var de i ferd med å råtne. Snart ville ikke selv dere egen mor være i stand til å gjenkjenne dem.

– Soldater, sa mannen som jobbet på likhuset.
– IS.

Han kunne lite engelsk, men de to ordene han sa, var nok til å fortelle hva som var skjedd.

De drepte soldatene hadde ingen uniformer. De hadde tatt dem av og forsøkt å flykte da IS kom. De ble drept av IS i sivile klær, T-skjorter med diverse inskripsjoner på engelsk. En hadde en Barcelona fotball-T-skjorte, samme type som min sjuårige nevø, dog antakelig ikke ekte.

Lukten var overveldende, og jeg dekket ansiktet med skjerfet. Ingen sa noe.

Frontlinjen om kvelden

Kanskje er scener som denne en av grunnene til at soldatene rykker så bestemt og alvorstungt mot Mosul nå, over to år senere.

Mennene jeg møter ved frontlinjen en kveld, sier at de er rede til å dø.

Da jeg er her, er det stille også her, Det er ingen biltrafikk, og bare lave samtaler. En TV i et lite rom av sement viser bilder av Saddam Hussein og Bashar al Assad, men lyden er av.

Bare innimellom brytes stillheten av høye smell.

– Vi gir IS godnattønsker, sier lederen for de kurdiske styrkene som holder til her, og smiler.

De er omtrent tolv menn på basen, omringet av sandsekker og skyttergraver. De har nettopp kriget, men nå sitter de her, i stillheten mellom slagene. De gir meg te og viser bilder av koner og barn på mobiltelefonene.

Ved fronten

En stille kveld ved fronten. Bare innimellom brytes stillheten av høye smell. Men flere av mennene på basen har mistet familiemedlemmer i krigen. FOTO: GEORGE KURIAN / NRK

– Jeg har mistet en bror i denne krigen, sier en.
– Det har jeg også, sier en annen.

Så blir de igjen tause.

Soldatens avtale

Hva drømmer de om, disse mennene? Familiene der hjemme? Sine drepte brødre? Eller mennene de selv har drept?

– Det er greit hvis de dreper meg, sier én, på gebrokken engelsk.
– Jeg er soldat.

Det er avtalen. En soldat kan drepe, men han kan også bli drept. Og så lenge krigens regler følges – og som oftest også når de ikke gjør det – finnes ingen konsekvenser for hverken det ene eller andre. En soldat er fritt vilt i bytte mot å være aktiv deltaker i det krig er: Et kollektivt massedrap.

I det vanlige liv i en velfungerende stat vil et drap bli etterforsket. En domstol vil avgjøre et skyldspørsmål. Den skyldige vil straffes.

I krig er vanlig liv skjøvet til side, og det som vanligvis fordømmes, berømmes.

I denne krigen blir likene plyndret for ammunisjon, våpen og alt annet som kan være nyttig, fra begge sider. En soldat sier han engang spiste matpakken han fant på en død IS-kriger. Bilder av de drepte blir lagt ut i sosiale medier. Det er langt fra vanlig liv.

Idet vi skal forlate frontlinjen, kommer en av soldatene løpende etter oss, som om han har glemt noe viktig.

– Har du en penn jeg kan få? spør han.

Jeg rekker pennen min ut av bilvinduet og gir den til ham. Jeg vil spørre ham hva han skal med den, her ved frontlinjen med IS, men det er noe i innstendigheten i blikket hans som sier meg at spørsmålet bør forbli ustilt. Som om dette er et av øyeblikkene som fortjener stillhet.

Kanskje har han også en mor som har bedt ham komme hjem.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt