Den spørsmålsstilling er fortsatt aktuell, men den må suppleres med: Stenger EU døren for Serbia?
I hvert fall er det flere medlemsland som har mistet tålmodigheten med serberne, først og fremst Nederland. Det nederlandske veto mot å undertegne assosieringsavtalen begrunnes med at Serbia ikke har utlevert de viktigste, etterlyste krigsforbrytere.
Hollendernes holdning bunner muligens i dårlig samvittighet, siden det var deres soldater som sviktet i Srebrenica. Bilder av nederlandske offiserer som skålte med general Mladic og hans menn like før massakrene vil for alltid stå som en skamplett i Europas historie.
Slovenias meglerrolle lyktes ikke
Dermed lyktes det ikke for formannskapslandet, Slovenia, å gjennomføre den kompromisslinje det la opp til for å støtte president Tadic mot den mer ekstremt nasjonalistiske Nikolic. Slovenerne var de første til å bryte ut av Jugoslavia og ble etter kortvarige kamper latt i fred av de serbiske nasjonalister som ikke så noen avgjørende interesser i denne republikken. Slovenerne er ikke ”balkanesere”, men mer østerrikere i sin historie og legning, men de forstår Balkan bedre enn de fleste.
Det rike Slovenia
Jeg hadde i sin tid mye kontakt med en slovener som var innenriksminister i den jugoslaviske føderasjonsregjering, Stane Dolanc. Han var rasjonell og fornuftig, blottet for den nasjonalisme som man fant i Serbia og Kroatia. I de to største republikkene og blant serberne i Bosnia-Hercegovina var det mye mer uforsonlige holdninger.
På den annen side mistet slovenerne tålmodigheten med det som var igjen av Titos rike og de gadd ikke lenger betale for fattige og tilbakeliggende republikker og provinser. Offisielt var bruttonasjonalproduktet i Kosovo bare en sjettedel av Slovenias, men Dolanc fortalte meg at det var mye, mye verre. Når Tito ikke lenger var der og opprettholdt solidariteten, ble slovenerne seg selv nok. Den jugoslaviske ide var død.
Kruttønne som kan eksplodere igjen
Men med sin historie og innsikt burde Slovenia ha vært mer lyttet til av de andre EU-land. Slovenerne mener man måtte få en slutt på den langvarige strid som begynte med den jugoslaviske hærs angrep på dem, fortsatte med blodbadet i kroatiske Vukovar, førte til den fryktelige krigen i Bosnia-Hersegovina, medførte fordrivelsen av serberne i Kroatia og endte med Kosovokrigen.
Uten et kompromiss der EU bruker all sin innflytelse og sin pengesekk til å bygge en ny og bedre fremtid, vil folkene i de tidligere Jugoslavia fortsette å hakke hverandre i hjel. Et Balkan der Serbia holdes utenfor Europa, der Makedonia undergraves av både grekere og albanere og der det snart kan blusse opp igjen i Bosnia, er som en kruttønne.
Kosovo er gnisten
Kosovo kan bli gnisten som tenner alt sammen. Riktig nok mener også slovenerne at Kosovo nå må få en form for selvstyre. Båndene med Serbia er for lengst brutt på grunn av den demografiske utvikling, serbernes selvødeleggende politikk og kosovoalbansk uforsonlighet.
Slovenerne legger stor vekt på at de få serbere som blir igjen skal beskyttes og at EU må sørge for at de ortodokse kirker og klostre med uerstattelige kunstskatter blir beskyttet. Mye er allerede ødelagt. Hatet til serberne er så stort at bare en stor internasjonal politistyrke vil kunne forhindre det.
Flere politifolk
Etter planen skal EU stille med 16.000 politifolk eller soldater når ansvaret for sikkerheten i Kosovo nå overtas fra FN. Slovenerne mener det er alt for lite. De som virkelig kan situasjonen i Kosovo, sier at det trenges en langt større styrke. Men EU og de europeiske NATO-land er allerede overbelastet i Afghanistan; i hvert fall mener de det selv.
Det er typisk at tyskerne stritter imot. De ville i sin tid ikke sende landsstyrkeri i Kosovokrigen, bare angripe fra lufta. Wehrmacht og Waffen SS slåss i sin tid mot de jugoslaviske partisaner, og Berlin ønsker ikke å få gjenoppvekket den slags minner.
Gerhard Schröder sa den gang direkte til den amerikanske utsending i Bonn at tyskerne ville trekke seg fra alt og at NATO kunne gå i oppløsning, dersom det kom til en landkrig i Jugoslavia.
Tvil om tyske soldater
Tyskerne har 2800 soldater i Kosovo i dag, men de har ikke vært i nærheten av de alvorlige problemer som kan oppstå når provinsen erklærer seg selvstendig og blir anerkjent av USA og EU. Riktignok har forfatningsdomstolen i Karlsruhe sagt at det ikke er i strid med grunnloven å anvende tyske soldater i Kosovo, slik flyangrepene på Jugoslavia også ble akseptert av dommerne i sin tid.
Utenriksminister Frank-Walter Steinmeier vil i likhet med forbundskansler Angela Merkel anerkjenne Kosovo så snart presidentvalget i Serbia er over, og de to mener at Tyskland da må stille med de nødvendige styrker. Men i Forbundsdagen er det stor skepsis, ikke bare fra venstrefløyen i SPD, men også hos Fridemokratene. Opposisjonen i SPD insisterer på et FN-mandat. I tillegg kommer altså at Bundeswehr er overbelastet på grunn av Afghanistan.
Alt er åpent
EUs opprinnelige tilbud til Serbia var ment som en gulrot som skulle friste velgerne til å gå inn for Tadic i andre valgomgang. Nå eksisterer ikke den gulroten lenger. Men spørsmålet er om ikke serberne er blitt så sinte at de ikke lenger ville bry seg om hva EU sier og gjør.
De et folk som aldri har likt å bli diktert, verken fra Wien eller Moskva, og de vil heller ikke ta imot noe diktat fra Brüssel. Når de først går i baklås, lytter de ikke til appeller om at Serbias eneste håp er å slutte seg til Europa. Det er Kosovo som er katalysatoren, selv om enkelte valgeksperter mener at økonomiske og sosiale problemer spiller en større rolle. Nå er i hvert fall alt åpent.