NRK Meny
Normal

Stanser du – eller går du videre?

ISTANBUL (NRK): Du går forbi et barn som er i ferd med å drukne i en grunn dam. Du kan enkelt vasse uti og redde barnet, men det vil ødelegge dine nye, dyre sko. Vil du redde barnet?

Syriske flyktninger ved Taksim i Istanbul

TIGGER: En kvinne og hennes barn på Taksim i Istanbul. Det har vært en stor økning i antallet syriske flyktninger som tigger.

Foto: BULENT KILIC / Afp

Han ligger på fortauet i en altfor tynn jakke, sent om kvelden, når andre barn er hjemme. Folk i Istanbul haster forbi ham. Vi er nabolaget Karaköy, det hippe og kule, og grupper med venner er på vei fra restaurantene, kanskje hjem, kanskje til en bar. Taxiene tuter, plukker opp familier, slipper av unge par.

Kroppen til gutten på fortauet er liten og spinkel, han er neppe mer enn åtte-ti år. Han ligger på en tynn papp-plate som røper at han har vært her en stund. En plastkopp med noen få mynter i, står ved siden av ham. Øynene er lukket, han ser ut som han sover, med ryggen inntil en vegg og ansiktet mot gaten, bilene og menneskene. Det slår meg at han har ansiktet rettet mot verden, mens verden har ryggen vendt mot ham.

Slike som ham er kommet til de siste årene til Istanbul, mitt nye hjem. Det er syriske flyktningbarn som tigger i gatene, og de var ikke her for fire år siden.

Da var de hjemme i Syria, trolig gikk de på skolen, sannsynligvis hadde de aldri opplevd død på nært hold. Nå skal de aldri glemme det, der de tigger mellom bilene som venter i køene ved trafikklysene, der de borer blikket inn menneskene bak rattet. Eller der de sitter på gatehjørner med utstrakt hånd i en by som ikke er deres og som aldri vil bli det.

Det er forresten ikke bare her de er.

I Beirut, i Amman, i flyktningleirene i Sør-Tyrkia og Nord-Jordan. Og de er flere der. Millioner av syrere. Millioner av syriske barn, uten et hjem, uten en skole å gå til. Men med vonde minner, med fattigdom, med sko som er gått opp i sømmene og tær som stikker ut.

Syriske flyktninger i Sanliurfa

PÅ FLUKT: Millioner av syriske barn er uten et hjem på grunn av borgerkrigen i landet.

Foto: BULENT KILIC / Afp

Om å lukke øynene

Jeg går forbi ham, gutten som sover på fortauet, for jeg er på vei et sted, et sted som er viktig, noe fyller min sosiale kalender i kveld. Etter et par meter stanser jeg, det er som om jeg plutselig ser at gutten en kopp foran seg, men jeg handler automatisk, ikke gjennomtenkt.

Jeg går et skritt tilbake, og stikker hånden i lommen for å hente myntene som ligger der fra den siste taxituren. Mynter med bilder av Ataturk på, som likevel er så store og upraktiske, som blir så mange at lommeboken etter hvert ikke vil lukke seg, og som jeg bruker enhver anledning til å bli kvitt.

Det klinger i koppen når de få myntene mine treffer de få myntene andre har gitt før meg. Men det klinger som det gjør i en kopp som er nesten tom – det er en hul lyd.

Gutten våkner ikke. Jeg går videre.

Noen meter senere går det stygge i det som skjedde, opp for meg. Jeg blir varm av skam. For dette er ingen god følelse av å ha gitt penger til en som trenger det, men heller en vond følelse av å anerkjenne et sår som blør, uten å gjøre noe med det. Hvis gutten hadde vært våken, ville jeg ikke ha kunnet se ham i øynene.

Syrisk flyktning i Istanbul

MAT FRA SØPPELKASSEN: En syrisk baby får mat som moren har plukket opp fra søppeldunken ved Eminonu i Istanbul.

Foto: BULENT KILIC / Afp

For i hvilken verden er det ok å etterlate et barn sovende alene på asfalten? I hvilken verden er det greit å gi noen stusslige mynter, for så å gå videre? Jeg som voksen, som ser et barn som lider, jeg burde ha plukket ham opp. Jeg burde ha funnet foreldrene – hvis han da har noen igjen – eller andre familiemedlemmer. Jeg burde ha gitt ham penger til skolegang, leid et sted for ham å bo med sin familie. Men jeg gjorde ingen ting. Jeg ga noen mynter og gikk videre. Jeg lukket øynene.

«Hva tenker du egentlig å gjøre nå?»

Inn og ut av krig og fred

Jeg møter ofte på slike som ham, de som blir værende i sinnet, som dukker opp der igjen fra tid til annen. I Den sentralafrikanske republikk har jeg møtt Grace a Diu – et navn som betyr Guds gave. Han ble forlatt av sin far i en kanal etter at moren stakk av, og han ble funnet av en forbipasserende som hørte hans skrik gjennom regnet. Fire måneder gammel veide han kun 2,4 kilo. Men blikket hans var klart. Han så meg rett inn i øynene der han lå under et teppe på et overfylt barnesykehus, som om han ville si: Hva tenker du egentlig å gjøre nå?

Eller jeg møter den lille gutten på fire år etter en naturkatastrofe i Bangladesh. Han tviholder på en tom sigarettpakke, og når jeg spør hvorfor, svarer moren at det er fordi hans far har blitt drept i syklonen som rammet. Den tok også huset deres, og alle deres eiendeler. Og nå har de ikke lenger et sted å bo, ei heller har de en forsørger, og de vet ikke hvor de skal få sitt neste måltid. Den lille gutten røykpakken på bakken, og det er samme merke som hans far pleide å røyke. I mangel på sin far eller på noen fysiske minner av ham, plukket han opp pakken og han nekter å slippe den.

Det er en rar jobb å være korrespondent i denne delen av verden, den medfører at man går inn og ut av krig og fred, fattigdom og velstand, katastrofe og normalitet, noen ganger bare i løpet av minutter. Noen ganger så raskt at man mister balansen.

Om å redde barn fra å drukne

Det får meg til å tenke. Noen ganger på at jeg har valgt feil yrke. Som journalister – hva gjør vi? Vi skriver om dem. Vi forteller om dem i radioen eller lager et TV-innslag til Dagsrevyen. Men hva hjelper det egentlig dem?

Hva gjør det for den lille syriske gutten på bakken, at jeg forteller hans historie i et korrespondentbrev?

Helst burde jeg ha vært lege, hjelpearbeider, fredsmekler.

Men aller først må jeg være medmenneske. I slike situasjoner tenker jeg gjerne på tankeeksperimentet til den australske moralfilosofen Peter Singer. Det lyder slik:

Tenk deg at du går forbi et barn som er i ferd med å drukne i en grunn dam. Du kan enkelt vasse uti og redde barnet – det innebærer ingen fare for deg, for dammen er såpass grunn – men du har på deg dine nye, dyre sko. De vil bli ødelagte hvis du vasser i vannet. Vil du ofre skoene og redde barnet?

Ja, svarer de aller, aller fleste. Utvilsomt. Gi nå blaffen i skoene, det viktigste er barnet. Hva slags menneske ville ikke ha reddet det fra drukningsdøden?

Så spør Singer: hva hvis det var andre til stede ved dammen, som også kunne ha reddet barnet, men som ikke gjør det. Har du likevel en moralsk plikt til å vasse uti?

Ja, svarer de fleste igjen. Plikten er fortsatt min, det spiller ingen rolle hva andre velger å gjøre eller ikke gjøre.

Singer fortsetter: Hva hvis du reddet et annet barn fra dammen på vei til jobb i forrige uke. Har du da et ansvar for å redde det barnet du ser foran deg nå?

Og svaret er – i Singers eksperimenter – like tydelig: Så klart er ansvaret der fremdeles. Ethvert barn som drukner må reddes, det spiller ingen rolle om andre barn er reddet før.

Men hva hvis barnet ikke var i dammen foran deg, men druknet et annet sted der du også kunne hjelpe, hva da?

Igjen vil de fleste svare at de har en plikt til å gjøre det de kan. Geografisk avstand skal egentlig ikke spille noen rolle.

Flyktninger i båt ankommer Hellas

REDDET: En flyktning fra Afghanistan bærer på en baby ved Lesbos i Hellas.

Foto: SOEREN BIDSTRUP / Afp

Passerer dammen

Men vil du da ofre et par sko?

For prisen av at par sko – riktignok av den dyrere sorten – kan mange barn reddes. De kan reddes på sykehuset i Den sentralafrikanske republikk, de kan reddes etter en naturkatastrofe, de kan reddes fra asfalten i byer i Midtøsten.

Men slik er det ikke i praksis. Igjen og igjen går vi forbi dammen og lar barnet dø. Altfor ofte tar vi det vi i Singers eksperiment ville ha omtalt som moralsk uforsvarlige valg.

Men noen stanser: Jeg har møtt dem. Jeg har møtt kvinnen som driver et hjem for mishandlede jenter på flukt. Jeg har møtt den fattige gutten fra Etiopia som møtte et tysk turistpar som barn – og som forteller at livet hans ble et helt annet etter at de besluttet å sponse skolegangen hans og dermed reddet ham fra slummen.

Eller kvinnen som reddet Grace a Diu fra en kanal i regnet i Den sentralafrikanske republikk, etter å ha hørt ham skrike.

Disse menneskene, de driver verden fremover og er et eksempel for oss alle.

Det er for sent å gjøre noe for den syriske gutten som sov alene på asfalten. Denne uken gikk jeg nok en gang forbi stedet der han lå. Han var ikke lenger der. Jeg lurer på hva som skjedde med ham, hvor han er nå. Kanskje sover han på bakken i et annet nabolag. Kanskje, bare kanskje, var det noen som stanset.

Og når jeg går forbi den tomme plassen på fortauet, lover jeg meg selv at en dag, en dag, skal jeg også bli en av dem som stanser.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt