Hopp til innhold
Kommentar

Stakkars Beirut

Beirut var allerede på knærne. Eksplosjonen i havna var det siste byen og Libanon trengte.

Et helikopter forsøker å slukke brannene på havna i Beirut

DESPERAT: Slukningsarbeidet etter eksplosjonen i Beirut var vanskelig og farlig.

Foto: STR

Jeg har sett mange eksplosjoner i Beirut, men ingen som denne: Så voldsom, så ødeleggende. Et helt havneområde ligger i ruiner.

I flere bydeler er ødeleggelsene store: Den nyoppbygde shoppingbydelen i sentrum. Den gamle kristne bydelen Gemayzé, kjent for sine gamle bygårder og yrende uteliv. Selv flyplassen som ligger på den andre siden byen har ikke kommet uskadd unna.

Vi vet ennå ikke hvor mange liv som har gått tapt, bare at det er ufattelig mange. Vi vet ennå ikke sikkert hva eksplosjon skyldes.

Det eneste som er sikkert er at Libanon står foran en skjebnetid.

Skjebnetid

For det første er havnen ødelagt. Den var landets største og viktigste. Libanon er avhengig av import av så mange varer for å overleve. Det er vanskelig å forstå hvordan det skal la seg gjøre nå.

De store hvite tårnene vi kan se bli ødelagt på de mange videoene av eksplosjonen, er hvetesiloer. Det er mange sultne mager som skulle føs på innholdet som enten var lagret eller skulle bli lagret der.

An injured man stands after a massive explosion in Beirut, Lebanon, Tuesday, Aug. 4, 2020.

SKJEBNETID: Nok en gang må Libanon slåss for å overleve.

Foto: Hassan Ammar / AP

Og så, kanskje det viktigste: Libanon stod allerede oppe i sin vanskeligste periode siden de verste årene av borgerkrigen på 1970- og 80-tallet. Landets økonomi klarte seg på et vis gjennom både denne krigen og så den ødeleggende konflikten mellom Israel og Hizbollah i 2006.

Siden krigen i nabolandet Syria brøt ut har de tatt i tatt imot over en million flyktninger derfra. De har klart det. Den libanesiske valutaen har vært en stabil størrelse fra krise til krise, fram til i år.

Krisen var allerede dyp

Vårt reportasjeteam traff tidligere i uka Amal Bachour Fares, som nå bare ønsker å dra fra Libanon. Hun elsker landet, har holdt ut i krig og usikkerhet, men nå var det nok.

Avisa New York Times forteller om TV-kokken Antoine El Hajj som har kuttet ut biff fra sine programmer. Han forteller at middelklassen har blitt de fattige, mens de fattige er blitt fullstendig tomhendte. De rike fortsetter bare å være rike.

Allerede i fjor begynte uroen. Folk trakk til gatene. De protesterte mot økte levekostnader. Det var en skatt på meldingstjenesten WhatsApp som utløste det hele, men det var selvfølgelig ikke selve årsaken. Grunnen var at folk hadde fått nok av et politisk system som ikke evnet å fornye seg selv, ikke evnet å bruke Libanons mange talenter og gode hoder.

Så kom koronaen.

Libanon stengte ned fort. Det gjorde at de så langt har klart å holde pandemien under kontroll, men konsekvensen for folks økonomi har vært knusende. For alle som ikke kan kan tjene til livets opphold gjennom en godt betalt kontorjobb eller som sitter på store bankkontoer i utlandet, ble det nær sagt umulig å holde ut. Og det gjelder de aller fleste innbyggerne.

Uløste konflikter

Ingen av Libanons eksistensielle konflikter er heller løst. Det har bygget seg opp ny spenning mellom den sjiamuslimske gruppen Hizbollah og Israel den siste tiden. Hizbollah har vokst seg sterkere gjennom å være den vinnende siden i krigen i Syria.

De har også nær kontakt med Iran som har erklært seg som Israels store fiende. Israel bomber jevnlig mål inne i Syria.

Libanons indre politiske problemer er også de samme. De sitter fast i et politisk system som frøs fast heller enn å løse konflikten fra borgerkrigen – og med Hizbollah som en stadig mer dominerende aktør.

Mange libanesere må ha blitt minnet på den gigantiske bilbomben som drepte landets tidligere sunnimuslimske statsminister Rafiq Hariri i 2005. Denne uka skulle en FN-domstol kunngjøre dommen mot fire Hizbollah-medlemmer som er anklaget for å stå bak.

Så kom eksplosjonen som gjør at Libanon igjen ser ut som en krigssone. En eksplosjon så ødeleggende at det nesten ikke er til å fatte når man ser bildene.

Som så mange Midtøsten-journalister har jeg elsket Beirut. Elsket byen for dens pågangsmot, for dens eleganse, sjarm og evne til alltid å starte på nytt.

Denne gangen kommer byen og landet til å trenge oss andre for å klare seg.

SISTE NYTT

Siste nytt