Hopp til innhold
Korrespondentbrev

Spørsmålet som stilles igjen og igjen og igjen

BERLIN/BRUSSEL (NRK): Mens jeg har reist i Europa på kryss og tvers de siste fire årene, er det ett spørsmål jeg som nordmann ofte har fått fra folk.

FILES-BRITAIN-EDUCATION-BREXIT-REFERENDUM-POLITICS

Fortsatt er det i løse luften hva som vil skje med Brexit etter over to år med forhandlinger.

Foto: JUSTIN TALLIS / AFP

Og det lyder som følger: «Fra Norge ja? Ja, der er dere vel glade nå, for at dere aldri ble medlem av EU?»

Det betyr ikke nødvendigvis at de som spør, selv er imot EU.

To tredjedeler av europeerne mener landet de bor i har tjent på EU-medlemskapet, noe som ifølge Eurobarometer er den høyeste oppslutningen på 35 år.

Nei, jeg opplever heller spørsmålet som et halvnysgjerrig hjertesukk, som handler om at det må da være deilig å bare stå utenfor og se på all støyen, istedenfor å være midt oppi det selv.

«Pappa betaler!»

At vi nordmenn heller ikke er uberørte av et rumlende EU, lar jeg ligge.

Oppfattelsen blant mange her ute, er uansett ofte at Norge er som en fraværende, rik pappa som bare betaler.

Og så går ut av rommet, slik at de andre kan bestemme, og krangle seg imellom.

Spørsmålet har for eksempel kommet fra både tyskere og grekere, når finanskrisen i Hellas har blitt diskutert.

Den startet som kjent i 2009, da Hellas innrømte at budsjettunderskuddet deres var dobbelt så stort som det de hadde oppgitt.

Mens kravet i eurosonen er at et budsjettunderskudd skal være på maks tre prosent, var grekernes på 15 prosent.

Da jeg kom til Tyskland i 2015 ble støtten til det tredje og siste kriseprogrammet for Hellas, til slutt vedtatt i Forbundsdagen, etter mye diskusjon.

Flere folkevalgte, også Merkels partifeller, nektet å støtte nye forhandlinger med Hellas.

Mange tyskere var tydelig irriterte over det de mente var utakknemlige grekere, som ikke hadde samme syn som dem på de økonomiske krisepakkene.

Grekerne stemte også i en folkeavstemning til alt overmål, et rungende nei til å motta den siste krisepakken, men statsminister Alexis Tsipras måtte likevel krype til korset og signere det tredje programmet i 2015.

Alternativet var å bli kastet ut fra eurosonen.

Tysk disiplin

Gjennom de tre kriseprogrammene i 2010, 2012 og 2015 fikk Hellas til sammen 239 milliarder euro i lån fra EU, Den europeiske Sentralbanken og Det internasjonale Pengefondet.

Lånet ble gitt med knallharde krav om innstramninger og nedskjæringer, etter tysk oppskrift.

Og selv om kriseprogrammene ble avsluttet i august i fjor, og Hellas nå må klare seg på egen hånd, sitter arrene fortsatt igjen i mange grekere som fikk en vanskeligere situasjon.

Bruttonasjonalproduktet falt med en fjerdedel over åtte år, lønninger og pensjoner ble kuttet med en tredel, titusener av små og mellomstore bedrifter gikk konkurs, arbeidsløsheten steg til 28 prosent, fattigdommen økte, mange hadde ikke råd til nødvendige medisiner, studenter måtte gi opp studiene sine og rundt 300 000 mennesker utvandret, mange av dem med høyere utdanning som landet hadde trengt.

Senest i forrige uke, da Angela Merkel besøkte sin kollega Tsipras i Aten, var det store protester mot den tyske kansleren i gatene, og opprørspoliti måtte spre demonstranter med tåregass.

Men, tyskerne, med Merkel i førersetet, mener fortsatt tiltakene var nødvendige og peker på at selv om den greske økonomien gikk tilbake mens krisepakkene gjaldt, så peker pilene oppover igjen nå.

For første gang siden 2011 er arbeidsledigheten nå på under 20 prosent.

Pilene går for øvrig også oppover, som det så ofte gjør, for tyskerne selv.

De har ifølge Financial Times tjent 27 milliarder kroner i renteinntekter på greske statsobligasjoner, siden eurokrisen begynte.

Kvotekrangling

Spørsmålet har også kommet når jeg har dekket migrantkrisa og ytre høyre sin fremmarsj Europa rundt.

«Du er fra Norge ja? Ja, der er dere vel glade nå, for at dere aldri ble medlem av EU?»

Spørsmålet har kommet fra folk på begge sider i innvandringsdebatten, i forbindelse med asylkvoten, der EUs medlemsland de siste årene har stått fast i diskusjonen om hvordan de skal fordele asylsøkerne mellom seg.

Særlig medlemslandene i øst, som Ungarn, Polen, Tsjekkia og Slovakia, har vært sterkt imot å få en slik føring fra Brussel, mens yttergrenselandene har blitt forbannet over manglende solidaritet blant de andre medlemslandene, og at de må sitte igjen med utfordringene alene.

For eksempel vedtok EU høsten 2015 at 160 000 flyktninger og migranter skulle relokaliseres fra Italia og Hellas.

Men senest i sommer var det bare i underkant av 35 000 som hadde blitt sendt til andre land.

Brexitforvirring

«Fra Norge ja? Ja, der er dere vel glade nå, for at dere aldri ble medlem av EU?»

Spørsmålet kom senest igjen denne uka i Brussel, da jeg dekket reaksjonene fra Brexitavstemningen i London, fra EUs hovedstad.

På en irsk pub et steinkast fra Europakommisjonen var det stint med utflyttede briter, som hoderystende fulgte med på BBC sendingen fra hjemlandet.

De hadde alle nytt godt av fordelene ved å være EU borgere, og var oppgitte over alt kaoset og usikkerheten som rådet rundt landsmennenes uttrekning fra EU.

Norsk-britiske Simon Storvik-Green som jobber i finansbransjen i Brussel, fortalte at hele prosessen hadde gitt ham store problemer.

– Jeg har vært deprimert, fordi jeg er så bekymret. Jeg vet ikke om jeg får lov til å bli i Brussel etter Brexit, fortalte han.

Ettersom han kun hadde britisk pass, var det heller ingen løsning å flytte til Norge.

Jon Worth var en av britene som ikke hadde tatt noen sjanser. Rett etter folkeavstemningen om Brexit, begynte han på søknaden om å bli tysk statsborger.

Og han er langt fra alene om den strategien. I 2017 søkte over 13 000 briter om å få statsborgerskap i andre EU land. De aller fleste i Tyskland.

– Briter i europeiske land må sikre sin egen bevegelsesfrihet i Europa, og den eneste sikre måte å gjøre det på, er å få andre pass, sa Worth.

Å gå fra å være brite til å bli tysker, er tilsynelatende et gigantisk steg- historien tatt i betraktning.

Men, det er likevel en sikkerhetsventil der. Selv om han får tysk statsborgerskap, beholder han likevel sitt britiske. Mange land i Europa har lang tradisjon for å være liberale i praksisen med doble statsborgerskap.

Og tilbake til Brexit, så gikk den britiske statsministeren Theresa May tirsdag kveld på det største nederlaget som en britisk regjering har lidd siden 1920-tallet, da Brexitavtalen hun kom med fra EU ble stemt ned med 432 mot 202 stemmer.

I skrivende stund er det fortsatt i løse luften hva som vil skje med Brexit etter over to år med forhandlinger.

Dermed er det nok en gang kaos rundt EU, selv om det i denne saken har vært bemerkelsesverdig hvor samlet unionen har stått.

Det har rett og slett vært 27 mot 1, og ikke noe strekk i laget.

Et samhold som britene nok hadde undervurdert i forkant, ettersom de har vært vant til at EU ofte trekker i flere retninger i store saker.

Da det ble oppfattet som at Storbritannia ønsket seg de samme fordelene, uten de samme forpliktelsene, har de andre medlemmene samlet seg om at det ikke er greit.

– Man kan rett og slett ikke drive med kirsebærplukking av EU-avtalen, som Merkel uttrykte det da hun møtte May her i Berlin.

Og svaret er ...

Og så til slutt på hva jeg svarer på dette spørsmålet som jeg så ofte har fått reisende rundt i EU de siste årene:

«Fra Norge ja? Ja, der er dere vel glade nå, for at dere aldri ble medlem av EU?»

Svaret er rett og slett ganske kjedelig, men korrekt:

– Hvis det hadde vært folkeavstemning i dag, så ville det sannsynligvis ha blitt et nei igjen, men som journalist har jeg selv ingen mening om det, svarer jeg.

Og så penser jeg samtalen raskt over på dem igjen.

For er det noe som heldigvis aldri slår feil, uavhengig av landegrenser og politisk syn, så er det at folk flest først og fremst liker og snakke om seg selv og sin situasjon.

Hvem gjør hva og hvem bestemmer hva i EU?

Hvem gjør hva og hvem bestemmer hva i EU?

SISTE NYTT

Siste nytt