Splittelse i Storbritannia: – Nasjonal identitet blir viktigere

De fire nasjonene som utgjør Storbritannia, eller «det forente kongeriket» har hver sin høyst forskjellige historie.

Nord-Irland har bare eksistert som en nasjon siden delingen av Irland i 1921, mens Wales har på forskjellige vis vært knyttet til England i opptil 800 år, og offisielt i drøyt 500.

Maktsentrumet har vært og er fortsatt London, men den makten står i ferd med å smuldre opp.

Makt-delegering ut

I den lille byen Caerphilly en knapp halvtimes kjøretur nord for den walisiske hovedstaden Cardiff, ligger et mildt sagt iøynefallende byggverk, slottet Caerphilly. Her har ligget her i all sin dominans siden det sto ferdig i 1290, den gangen Wales fortsatt bare var Wales.

Det er det nest største slottet i Storbritannia, bare dronningens helgeresidens, slottet Windsor, er større.

Det finnes mange slike slott fordelt utover Wales. De ble bygget av mektige normannere som kom fra engelsk side av grensen for å annektere seg deler av Wales i middelalderen. Etter hvert ble det også slik.

Jim Fanning er guide, vaktmester og mere til ved slottet Caerphilly. Han kjenner de fleste kriker og kroker, hvert tårn, hvert rom i slottet. Han forteller om hvordan de siste uavhengighetsforkjemperne i Wales til slutt ble kjeppjaget opp i fjellene og måtte gi opp. Fanning er engelsk, og får fra tid til en annen kommentarer fra besøkende at han ikke har «riktig» aksent, altså en walisisk.

For selv om Wales og England har levd sammen i århundrer, forandrer ikke det faktumet at det er to forskjellige folk, og ikke minst to forskjellige språk. Skjønt, kun 20 prosent av waliserne snakker sitt opprinnelige keltiske språk i dag, resten bruker engelsk.

Viktig identitet

Like fullt har den kulturelle identiteten og tilhørigheten begynt å bli viktig for mange walisere.

– Ja, det er det, slår unge Lowri Morgan kjapt fast under en diger topplue når NRK stopper henne i det moderne handlestrøket i Cardiff. Hun snakker både engelsk og walisisk, og er stolt av det sitt egentlige morsmål.

– Det er en kultur som raskt forsvinner, så jeg føler det er viktig for meg å identifisere meg som walisisk, svarer hun.

En noe år eldre, men like ivrig landsmann er Garreth Davies:

– Jeg skulle ønske jeg kunne snakke walisisk, fordi det ville fullføre min walisiske identitet, sier han.

– Ønsker du mer makt overført fra London til Wales?

– Ja, det vil jeg, men det må komme sammen med noen muligheter. Vi har ikke mye industri igjen, mange fabrikker har stengt, havnedriften er borte, kullgruvene er stengt, så vi er avhengig av butikknæringene og turisme, vi får ikke så mye hit, sier han.

Oppsplitting av makten

For etter den dramatiske folkeavstemningen om uavhengighet for Skottland 18. september i fjor, har særlig en debatt rast blant politikere.

Hvem skal bestemme over hvem?

På slutten av 90-tallet fikk Nord-Irland, Skottland og Wales hver sine nasjonalforsamlinger og en form for selvstyre. Den overordnede makten fortsatte i Westminster og London, med folkevalgte fra hele Storbritannia som enten er i regjering eller posisjon.

• Les alt om avstemmingen om skotsk uavhengighet her

Da skottene skulle gå til urnene og stemme over sin fremtid, lovet statsminister David Cameron langt mer selvstyre og makt over egen hverdag dersom de valgte å forbli britiske.

Da et knapt flertall av skottene fulgte rådet, gjentok han løftet, men han la til en ting til. Han sa at også engelske folkevalgte måtte få bestemme mer over engelske lover og saker, uten innblanding fra skotske, walisiske og nordirske representanter.

Problemet er bare at England ikke har noe eget parlament, dermed ligger det an til at Westminster blir både et britiske parlament som det har vært i årevis, men til tider også et slags engelsk parlament, hvor kun de fra engelske valgkretser får stemme. De andre får kun være med på å debatten. England utgjør 85 % av Storbritannias befolkning.

• Les også: Ingen grunn til å deppe, Salmond
• Les også: Cameron sier han blir sønderknust hvis Skottland forsvinner

Fungerer ikke fremover

I det nyrestaurerte moderne havneområdet i Cardiff ligger «Cynulliad Cenedlaethol Cymru» eller den walisiske nasjonalforsamlingen. Her møtes de til sammen 60 folkevalgte til debatter og diskusjoner.

Det suverent største partiet er det britiske arbeiderpartiet, Labour, og følgelig har de også førsteministeren, den øverste politiske lederen. Han heter Carwyn Jones. Han etterlyser en mer rettferdig fordeling av makt.

– Vi har en situasjon nå hvor nesten all makt er i London. Ettersom Storbritannia er en multinasjonal-nasjonal stat, kommer ikke det til å fungere i fremtiden. Storbritannia kan fortsette, vi kan ha en flott fremtid, men jobben den begynner nå, sier førsteministeren til NRK, og legger et ekstra trykk på «nå».

For selv om Wales også har sine representanter i parlamentet i London, utgjør de ikke akkurat noen pressgruppe med sine 40 folkevalgte fra fire forskjellige partier. England har 533 folkevalgte.

• Les også: Engelskmennene føler seg glemt i debatten om Skottland
• Les også: Dette er de uløste temaene

– Landet er forandret radikalt

En som kan mye om både walisisk og britisk politikk, hilser NRK på nesten klingende norsk, til tross for at han er innfødt waliser, og har snakket walisisk i hele sitt liv. Han heter Richard Wyn Jones og er professor i walisisk politikk, og leder for institutt for walisisk styresett ved universitetet i Cardiff. Norsk har han lært gjennom norsk familie og arbeid i Norge.

– Det er en helt ekstraordinær tid i Storbritannia nå, landet forandrer seg radikalt. Periferien har endret seg, Skottland har endret seg, Wales har endret seg, Nord-Irland har endret seg, og nå er England i ferd med å endre seg. Jeg mener det er stor usikkerhet knyttet til utfallet av dette. Vi ser de nasjonale identitetene i Storbritannia få en helt annen mening, sier Jones.

Nasjonalistiske partier vokser

Og nettopp nasjonal identitet spilte en viktig rolle i Skottland før folkeavstemningen 18. september i fjor, men kanskje enda mer etterpå. Til tross for at det venstreorienterte nasjonalistpartiet led nederlag, har skottene strømmet til partiet og det skotske nasjonalistpartiet kan bli Storbritannias tredje største parti etter valget til våren.

Wales har også sitt nasjonalistparti som kjemper for uavhengighet fra Storbritannia, det heter Plaid Cymru (eller Wales-partiet) men har ikke fått den samme oppslutningen som sitt skotske søsterparti. Ennå iallfall.

Men de er representert i parlamentet London med tre representanter, én representant i EU-parlamentet og 11 i den walisiske nasjonalforsamlingen. Simon Thomas har sittet en periode i Westminster, men sitter nå i den walisiske nasjonalforsamlingen:

– Det er en stor vilje i folket til å forandre måten vi ser på oss selv i Storbritannia, sier Thomas.

– Dette skal være et forent kongerike med likeverdige kretser. De konstitusjonelle arrangementene i Westminster reflekterer ikke det nå, og der må det skje en endring. Det må bli et bedre forhold mellom England, Skottland, Wales og Nord-Irland, sier han.

Mer avhengig av London

En utfordring for samtlige walisiske politikere er økonomien, som gjør dem mer avhengig av London enn omvendt.

De om lag 3 millioner waliserne utgjør 5 % av Storbritannias befolkning, og har den laveste verdiskapningen i landet. Hvert tredje barn lever i fattigdom, og en familie tjener i snitt mindre enn landsgjennomsnittet.

I tidligere tider levde Wales godt på kullgruver og tungindustri, nå handler det mer om servicenæringer og turisme. Skottene lever derimot godt på de store olje- og gassfeltene utenfor kysten sin, og gjorde seg dermed viktigere for regjeringen enn det Wales klarer å gjøre.

Føler seg oversett av London

– Det er et knirkete system, vi har ikke direkte representasjon slik vi ønsker oss, valgsystemet vårt er dårlig og ikke representativt. Folk stemmer, men får ikke dem de stemmer på. London blir sett på som mer opptatt av London og sørøst England, med banker og finansintuisjoner fremfor de økonomiske drivkreftene gjennom Storbritannia, sier en frustrert Simon Thomas fra nasjonalistpartiet Plaid Cumry.

Førsteministeren føler seg på sin side frustrert over sine naboer i nord som klarer å ta så stor plass i debatten, og gjøre seg større enn de er.

– Vi burde få samme tilbud som Skottland, jeg sier ikke dermed at makten bør være lik. Men alt må ikke sees gjennom en blå og hvit prisme, representert av det skotske flagget. Hva som tilbys Skottland kan ha direkte konsekvenser for hva som er igjen til Wales og Nord-Irland. Vi trenger ikke symmetri i tilbud om makt, men det må være symmetri i hvordan vi behandles, sier Carwyn Jones.

Partiet han representerer, Labour, har vært en varm forkjemper av et forent Storbritannia, men etter avstemningen i Skottland har tonen endret seg, mener professor Richard Wyn Jones.

– Du merker frustrasjonen til førsteministeren over hvor uvillig den sentrale staten er til å signalisere behovet for fundamentale forandringer som må til dersom denne multi-nasjonale staten skal ha en anerkjennelse. England dominerer Storbritannia totalt, og hvordan skal du få til et engelsk styresett, uten at dette blir en rival eller et som tar over for den britiske regjeringen? spør Jones.

En løsning kan være at London-regjeringen har ansvar for regional fordeling av midlene over statsbudsjettet, utenrikspolitikk, innvandring og forsvar, mens de fire nasjonene hver for seg forvalter resten.

Høyst usikker fremtid

En viktig milepæl blir valget til det britiske parlamentet om tre måneder. Heter statsministeren David Cameron også de neste fem årene, har han lovet å gjennomføre løftet om et system hvor kun engelske folkevalgte i det britiske parlamentet skal få stemme over engelske lover.

• Les også: Mot fryktens valg i Storbritannia?
• Les også: Cameron: Profitt og skattelette er ikke banneord

Det kan føre til at grensene de fire nasjonene imellom kan føles enda mer markert, og de nasjonale identitetene vil vokse seg enda sterkere, på bekostning av den britiske identiteten.

Sikkert er det at et visst slott 20 kilometer nord for Cardiff nok vil stå gjennom disse endringene også. Det har vært med gjennom alle de mange århundrene med politiske forandringer i Wales, med sin engang normanniske byggherre fra engelsk side av grensen som ville vite sin makt overfor waliserne.

Slottsbyggene hjalp dem til å annektere Wales, men det som nå vokser frem vet ingen helt omfanget av.