Sosial ulikhet i Molenbeek: Hjelper unge med å knekke kodene

Dette er en historie om Molenbeek. En av Europas fattigste og mest utskjelte bydeler. Dette er også historien om Ibrahim Oussari. Oppvokst i Molenbeek og fremdeles bosatt i Molenbeek.

Da Ibrahim var 13 år gammel, droppet han ut av skolen. 26 år gammelt startet han sitt eget IT-firma, og i 2015 startet han datakodeskolen, «Molengeek», eller Molen-nerd som det nå kanskje ville ha blitt hetende på norsk.

På «Molengeek» handler det om både om å lære å kode og om å knekke koder. Ungdom vokst opp på «feil side» av kanalen får en sjanse de ellers aldri ville fått.

– Systemet virker ikke. Derfor «hacker» vi det, forteller Hamza El Mokthari, lærer på datakodeskolen. Da mener han ikke datahacking, men "sosial hacking". Ungdom som gjennom skole og oppvekst i praksis er blitt utestengt fra muligheter tilbys en alternativ vei inn på arbeidsmarkedet.

Definert av ekstremister

Molenbeek er i dag en bydel i stor grad dominert av marokkanske innvandrerfamilier. For resten av Belgia og verden er bydelen definert av ekstremister, av fremmedkrigere og blir oppfattet som bosted og skjulested for flere av Europas kjente terrorister.

I forrige uke kom bydelen igjen i fokus da marokkansk-belgisk ungdom støtte sammen med politi, brant biler og knuste butikkvinduer.

De yngeste av dem var ikke eldre 12 år og flertallet var ikke eldre enn 16.

I en bydel med over 95.000 innbyggere er det selvsagt opplagt at de fleste er normale mennesker, men det normale er i seg selv et problem i Molenbeek.

Enkelte strøk i bydelen har en ledighet på opp mot 70 prosent. Snittet for ungdomsledighet i hele bydelen er 40 prosent, som er 10 prosent høyere enn snittet i hele Brussel, som igjen er der det dobbelte av snittet for Europa.

Brussel er en tett og intim storyby. Molenbeek ligger kun 10 minutters gange fra Børsplassen i Brussels gamleby, der de første opptøyene startet.

Metrostoppet, Comte de Flandre, ligger like ved bydelsrådshuset og torget i Molenbeek. Herfra er det kun noen få stopp til en helt annen virkelighet og langt rikere bydeler.

Fra 14. etasje i sekstitallsbygget til Det frie universitetet i Brussel kan vi se både byens fattigere og rikere bydeler. Vi må løfte blikket enda noen centimeter høyere, over bunker med bøker og forskniningsrapporter, for å øyekontakt med professor Dirk Jacobs.

Professoren i sosiologi sitter på mengder med sosiale data og har ikke problemer med å fortelle oss hva de betyr for Brussel som by.

Lever på terskelen til fattigdom

Hovedstadsregionen Brussel er den tredje rikeste regionen i Europa. Likevel lever en tredjedel befolkningen på terskelen til fattigdomsgrensen.

–Tallene har vært røde i flere tiår, og de ikke kan forsette sånn uten konsekvenser.

En fjerdedel av alle barn og ungdommer i skolen har foreldre som ikke er i en offisielt betalt jobb. Det er en allmenn aksept for at enkelte skoler er dårlige. I de fattigste strøkene av Brussel er skolebarna fattigere enn snittet i nabolaget fordi de litt rikere foreldre som er i ferd med å klatre sosialt søker barna sine vekk. Det gjelder enten de er innvandrere eller ikke.

Overlapping mellom sosiale og etniske skillelinjer

– Vi ser at unge andre- og tredjegenerasjons innvandrere er dominerende i gruppen av unge ledige, sier professor Jacobs.

– Belgia er sammen med Frankrike et av de landene hvor familiens sosiale bakgrunn har mest å si for hvordan du lykkes på skolen, om du går ut av ungdomsskolen eller videregående med et vitnemål eller ikke.

I et kunstnersenter langs kanalen i Brussel driver Wim Embrechts «Art 2 Work».

Det er et arbeidstiltaksprosjekt som tilbyr alt fra seks ukers arbeidslivskurs til ett års lærlingkontrakter. Tiltaksprosjektet forsøker å hjelpe unge som aldri har fått et gjennombrudd i arbeidsmarkedet. Kursene har særlig fokus på næringer som kombinerer det praktiske med det kreative, slik som reklame, messearrangement og markedsføring.

Wim Embrechts beskriver et belgisk skolesystem som aldri identifiserer ungdommenes interesser og evner, men starter med å definere med at latinlinjen eller naturfagslinjen er bra og alt annet noe nedadstigende dårligere.

Låst til et snevert sett med ideer om hvem de er

Embrechts skildrer også konservative innvandrerfamilier som ofte mener barna helst skal drive et bakeri eller kjøre taxi.

De er en generasjon av belgisk-marokkanske unge som på en og samme tid er fanget i forflytning og stagnasjon. Barn av ut- og innvandring, men låst til en bydel og et snevert sett med ideer om hva og hvem de er og hva de kan gjøre.

Ideer definert både av deres egne og av de utenfor.

De utenfor definerer ungdommen i Molenbeek kun som Le Flamand, et stikk til de siste års dreining hvor Flandern har blitt Belgias rikeste landsdel og hvor et nasjonalistiske flamsk parti, NVA, er vokst til Belgias mektigste. Foruten økt flamsk selvstyre, er strengere krav til integrering en parolesak.

Wim Embrechts forteller at ungdommene bruker Le Flamand, det franske ord for «det flamske», like gjerne om den fransktalende delen Walonia som om den flamsktalende delen Flandern. De bruker gjerne uttrykket også om resten av verden, i hvert fall den delen av verden som er hvit.

Både sosiologiprofessoren og den kreative lederen for tiltaksprosjektet «Art 2 Work» lar tankene hvile over en tvil og en dobbelthet som ligner. Begge er flamlendere. Begge gir uttrykk for at de til tross for at de jobber med sosiale spørsmål, opplever seg som tilskuere fra solide, offentlige finansierte kontorplasser.

Det skinner gjennom at de som dannede og utdannede borgere av det offisielt tospråklige, men faktisk multispråklige, Brussel, har problemer med å akseptere hærverket. De klarer ikke å unnskylde de unge marokkanernes vilje til å bruke vold mot ordensmakten.

Det rent destruktive i å søke konfrontasjon. De har begått straffbare handlinger, og de har et personlig ansvar.

Er professoren og tiltakslederen overrasket over opptøyene, to sammenstøt på under fem dager? Nei.

Begge uttrykker at det kun var et spørsmål om tid. Det er så mye frustrasjon og opplagret spenning.

Trenger et bedre lokalt politi

Nabil Fallah er ikke enig.

22 år gammel og flytende i fransk og flamsk er han en av dem som vokste opp i Molenbeek som har universitetsutdanning. Han har valgt å bli.

Med støtte fra fra myndighetene driver han konkurransen «Street Talent», hvor unge kan vise alt fra gatefotball, sang eller breakdans til egentlig hva som helst de mener de er gode til.

Nabil underviser i skuespill, dans og basketball og er blitt en som på vegne av samfunnet snakker med og lytter til unge i Molenbeek.

– Jo det er mye frustrasjon, og selvsagt er det problemer, men det er også mye talent og positivitet i Molenbeek. Lokalt politiarbeid kunne ha hindret de siste sammenstøtene mener Nabil og viser til Nederland.

I Rotterdam.oppsøker politiet folk for å høre hva som skjer og hvordan det går. I Molenbeek møter ungdom politiet ganske ofte, men kun når det er noe negativt. Ungdom må vise ID og blir ofte ransaket.

To belgisk-marokkanere på 15 og 18 år som har kommet for å lære skuespill er enige. Begge er ennå i skolen. Den ene går på handel og kontor. Den andre på rørleggerlinjen. Den yngste har valgt en skole utenfor Molenbeek.

Uslipt talent

Brussel er i dag en tjenestebasert økonomi, men store deler av befolkningen er ikke utdannet eller kvalifisert til å betjente disse yrkene. Dette er annen av professor Dirk Jacobs analyser.

Ibrahim Ouassari er enig. Grunnleggeren av «Molengeek» lærte seg på egen hånd datakodingen han nå lærer videre.

Rundt omkring setter byer og politikere opp såkalte «innovasjonssoner» og teknologisentre for å tiltrekke seg talenter.

– Det er meningsløst, sier Ibrahim. Alle talentene vi trenger er jo her.

En annen av lærerne på skolen, Yassime Kharchaf vet ikke sikkert, men han mener at under halvparten av dem som går skolen har et vitnemål fra ungdomsskolen eller videregående.

– Vi spør ikke om det, utfyller Ibrahim. Vi spør om hva du ønsker, og så setter vi sammen grupper hvor vi tror dynamikken er god.

Tafliq El-Ouazzani sitter ved en pult på Molengeek datakodeskole. Gutten i 20 årene er ferdig med datakodeskolen og er nå i ferd med å lage en webbutikk for klær.

«Molengeek» slipper ikke elevene når de har lært datakodingen. Alle lærerne her er entreprenører selv. «Molengeek» gir elevene private oppdragsgivere når opplæringene er ferdig. .

– Du får ikke noe diplom som du kan ta bilde av for å si «se pappa så flink jeg er». Du får en oppdragsgiver. Når du har levert og får betalt, så forstår du at det du har lært har en verdi. At du tilfører samfunnet noe.

,