Tanker fra et gullbur

Det føles uvirkelig når jeg åpner øynene og tasser fram til vinduet med utsikt over Cape Town. En due sitter og sover på rekkverket utenfor vinduet og flakser av gårde når jeg drar fra gardina. I dag er det den som er fri, mens jeg sitter i et gyllent bur.

Denne morgenen er den første i det Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa kaller «lockdown». Natt til fredag 27. mars stengte hele landet for minimum 21 dager. Sør-Afrika er det landet som har flest smittede av COVID-19 i Afrika, og nå gjør myndighetene alt for å stanse viruset.

En felles fiende

Jeg setter meg på verandaen for å skrive ukas korrespondentbrev. Det eneste som beveger seg foran øynene mine, er bølgene som slår mot en tom promenade.

Et par måker flyr over bebyggelsen. Akkurat nå hadde det kanskje vært greit å være en fugl, og ikke vite hvor kaotisk verden er.

Nå er matbutikkene kun åpne i få timer hver dag, og bare en viss mengde personer får komme inn av gangen. Jeg får bare lov å gå i butikken hver andre eller tredje dag, og må ha på meg maske og hansker.

Det er militære i gatene og veisperringer over hele landet. Militæret passer på at alle som er ute har gyldig grunn. Brudd på restriksjonene kan straffes med fengsel.

Dermed lever folket som i 26 år har prøvd å frigjøre seg fra apartheidregimets restriksjoner, på nytt med veisperringer og soldater i gatene. Denne gangen er det ikke de som styrer landet, som betjener geværene, men en felles usynlig fiende som smitter gjennom lufta.

Fra svømmebasseng til vannmangel

Jeg bor i et leilighetsbygg i et av byens fine strøk. Fra verandaen kan jeg se ned på et felles svømmebasseng med solstoler. «På tide å jobbe med brunfargen ved bassenget», var den humoristiske beskjeden fra vaktmesteren til byggets beboere før landet stengte i tre uker. Det fikk meg til å tenke på dem som ikke har nok vann til å holde seg rene.

Tidligere i uka er jeg på vei ut til townshipen Khayelitsha som ligger ca. tretti kilometer fra sentrum av Cape Town. I de tre årene jeg har bodd i byen gjør denne reisen på en drøy halvtime alltid like sterkt inntrykk.

Langs veien ligger fattige boligområder som kalles townshiper. Svarte ble tvangsflyttet ut av byen under apartheid, som varte fram til 1994. Regimet skilte mennesker av ulik rase, og alle boligområder ble inndelt etter hvite, indere, fargede og afrikanere. Den vakre kystlinja inne i byen var forbeholdt hvite, og her bor de fortsatt i enorme villaer med sikkerhetsgjerder.

Det er 26 år siden apartheid var over i Sør-Afrika, men det tar tid for dem som ble tvangsflyttet ut i townshiper, å klatre på den sosiale rangstigen. Derfor blir forskjellene mellom rik og fattig ekstra tydelig når koronaviruset nå rammer landet med de største sosiale ulikhetene i verden.

• Les mer: Rik møter fattig: Luftfoto viser de sterke kontrastene mellom rike og fattige

Ett såpestykke

I et lite hus i Khayelitsha sitter Dambisa Mqumbisa i sofaen. Søsterens sønn kommer løpende inn og kaster seg om halsen hennes. Dambisa sier det er umulig å vaske hendene ofte og holde avstand.

I alt bor det ni personer i huset. Disse deler på 50 liter vann om dagen. Det skal gå til alt fra tannpuss til klesvask.

Dambisa tar fram det ene såpestykket familien deler på, fordi de ikke har råd til flere såper. Hun ser på meg med store brune øyne, og sier at hvis én av dem blir syk, blir alle syke.

For familien er det også vanskelig å unngå smitte utenfor husets fire vegger. Det bor to millioner mennesker i townshipen, som er den nest største i Sør-Afrika.

Jeg vinker farvel til familien og kjører mot sentrum. Rader av palmetrær står som en portal mellom den harde virkeligheten på den ene siden og et liv med innlagt vann og vin i glassene på den andre.

Etter hvert ser jeg færre mennesker i fillete klær, som bærer eiendelene sine i en søppelsekk på ryggen, og flere i pene bluser med håndveske.

Tredemølla

Noen dager senere står jeg på et tomt gulv i en av Cape Towns sportsbutikker og spør en av en butikkansatt om de har flere tredemøller. Han svarer at hele byen er utsolgt for tredemøller og spinningsykler.

Det er visst flere privilegerte mennesker som har tenkt som meg. Febrilsk begynner jeg å ringe rundt til andre butikker. For hva skal jeg gjøre dersom jeg blir sittende helt stille i 21 dager?

Mens jeg står i telefonkø for å spore opp en tredemølle, ser jeg rundt meg i sportsbutikken. Foran meg står et stativ med treningsutstyr som er i ferd med å tømmes av hvite, velkledde mennesker med handlekurv. Alle vektene er utsolgt, så nå går folk løs på det som er igjen. I kaoset glemmer kundene å holde avstand til hverandre for å unngå smitte. De stapper hoppetau og treningsstrikker i alle farger ned i handlekurvene som om det skulle vært epler og pærer på tilbud.

Mens jeg står i telefonkø og iakttar hamstringen av sportsutstyr dukker butikkmedarbeideren opp igjen og sier at det akkurat kom inn en ny tredemølle. «Jeg tar den!» roper jeg i frykt for at noen av de andre i butikken skal høre nyheten.

På vei hjem med tredemølla på lasteplanet innser jeg at jeg har brukt over sju tusen kroner på et treningsapparat. Mens Dambisa ikke har råd til såpe, har jeg akkurat kjøpt meg en tredemølle. Noen er mer privilegerte enn andre, og jeg er helt klart en av dem.

Jeg er glad for at jeg kan bevege meg i stua framover, men burde jeg kanskje heller ha kjøpt et tonn såpe og levert det ut til mennesker i Khayelitsha?

Ikke akkurat fengsel

Dagen etter er tredemølla montert, og jeg er snart ferdig med ukas korrespondentbrev fra verandaen. Kjøleskapet er fullt av mat, og jeg har kjøpt inn drikkevann.

Jeg ser opp fra pc-en og blikket fester seg på en avlang øy i horisonten. Det er Robben Island, der Nelson Mandela satt i fengsel i 18 år under apartheid. Den lille cella hans hadde bare en matte på gulvet, en bøtte til å gjøre fra seg i og et lite bord. Fra et åpent vindu regnet det sidelengs inn om vinteren.

18 år, tenker jeg og prøver å fatte hvordan det må ha vært. Hvis Mandela klarte 18 år, må jeg kunne klare 21 dager. Jeg har tross alt tredemølle, fullt kjøleskap og svømmebasseng.