Korrespondentbrev

Sommeren som forandret Europa

BERLIN (NRK): Etter over fire år slutter jeg som europakorrespondent. Det som skjedde den første sommeren i jobben, var totalt toneangivende for resten av oppholdet.

Guri Norstrøm i Budapest

Keletijernbanestasjonen i Budapest, sommeren 2015.

Foto: Olav Døvik / NRK

– Skal du på sikkerhetskurs? Trenger du det, da? Skal ikke du rapportere fra Europa, og bare stå og snakke i drakt på konferanser? spøkte en kollega til meg, da jeg fikk korrespondentjobben i desember 2014.

Sikkerhetskurs er noe alle som jobber ute i felt for NRK må ta.

Det går over flere dager, og innebærer undervisning i blant annet alt fra førstehjelp og navigering, til hvordan man bør opptre under kaotiske situasjoner, demonstrasjoner, i store folkemengder og i gisselsituasjoner.

Den gang for fire og et halvt år siden var det ingen som kunne se for seg hvordan Europa skulle rumle de neste årene.

Hvordan den ene dramatiske hendelsen skulle avløse den andre. Hvordan det raskt skulle bli mer bruk for sikkerhetskurs, enn for drakt.

For korrespondentperioden min i Europa fra 2015 til 2019 kan kjapt oppsummeres i følgende rekkefølge: Migrantkrise, utallige terrorangrep og framvekst av partier på ytterste høyre fløy.

Veiskille sommeren 2015

En hetebølge på over 30 grader skyller over Berlin, mens jeg tenker tilbake. Forrige gang det var så lammende varmt her, var den aller første sommeren min i jobben, sommeren 2015.

Det som skjedde da skulle bli totalt toneangivende for resten av min periode her.

Det skulle føre til fremmedfrykt, splittelser, etablerte politiske partiers fall og oppløsning av tidligere allianser.

Til plutselig aksept av en stadig råere debatt. Til en tid hvor europeisk samhold og verdier ble satt grundig på prøve.

Allerede den våren hadde det begynt i det små.

Privatpersoner i Tyskland lar flyktninger bo hjemme hos seg.

Dagsrevyen 25. mai, 2015. Privatpersoner i Tyskland lar flyktninger bo hjemme hos seg.

Jeg rapporterte hjem om hvordan liberale berlinere hadde startet en organisasjon de kalte for «flyktninger velkommen», hvor asylsøkere fikk bo i vertsfamilier for å bli bedre integrert i Tyskland.

Snart skulle det imidlertid bli stadig vanskeligere å finne vertsfamilier.

Samtidig begynte tyske myndigheter å rydde asylmottakene, for det de mente var grunnløse asylsøkere fra Balkan.

De sa det snart ville komme flyktninger fra Syria, som ville ha større behov for disse plassene.

Kvalt i drømmen om Europa

På sensommeren 2015 smalt det. 71 mennesker ble funnet døde i en forlatt lastebil, på motorveien ved Eisenstadt i Østerrike.

Det viste seg at de var flyktninger fra Syria. Stuet sammen på 15 kvadratmeter, og forlatt av menneskesmuglere til en langsom kvelende død, stengt inne på et glovarmt lasteplan.

Mens trafikken av europeiske turister suste intetanende forbi, på motorveien.

Da vi kom fram, ble lastebilen som var kamuflert som en kyllingtransport, undersøkt av politiet.

De hadde funnet en rekke mobiltelefoner som de håpet kunne hjelpe til å finne identiteten til de døde.

Drømmen om Europa var brutalt redusert til en stank av lik.

Akkurat denne uka startet ankesaken mot fire menn som er tiltalt i saken i Ungarn.

De ble dømt til 25 års fengsel for menneskesmugling i fjor, men aktor mener de må få livstidsdommer.

Dette var langt ifra den eneste lastebilen med mennesker på flukt som kom den sommeren.

Noen var heldige, som brødrene Judi og Luai som jeg møtte i en landsby like ved. De fortalte at de hadde betalt 16 000 euro for reisen fra Syria.

Hvem som hadde kjørt lastebilen siste etappe fra Ungarn til Østerrike, ante de ikke. Sjåføren hadde brukt maske, slik at de aldri skulle kunne peke ham ut.

Det viktigste for dem var at de hadde overlevd, og nå delte et dobbeltrom på et pensjonat som var gjort om til et provisorisk asylmottak.

Der hadde de hengt opp tyske gloser på veggen. De ville lære seg språket og integreres så raskt som mulig.

Kaoset

De fleste var imidlertid ikke kommet så langt nord. Det store flertallet hadde strandet utenfor jernbanestasjonen i Budapest, der en rekke av bevæpnet, ungarsk politi holdt vakt døgnet rundt utenfor stasjonen, slik at ingen uten europeisk pass skulle kunne ta tog videre inn i Europa.

Dagene og nettene gikk. Spedbarn sov på åpen gate. Noen få frivillige organisasjoner bistod med mat og akutt helsehjelp, men stort sett var det trengsel, kaos og uvisshet rundt hvor lenge dette ville vare.

EU sto på stedet hvil.

Jeg traff to jenter fra Damaskus på ni og ti år. De hadde med seg tegnesaker, og brukte tida til å sitte på asfalten og tegne det de ønsket seg aller mest: det tyske flagget.

Drømmen om «Deutschland» var de ikke alene om. Det var det alle svarte, på spørsmålet om hvor de ville.

En tysk avisjournalist sa til meg, helt fortvilet: «det gjør meg egentlig bare trist å se at de har så store forventninger til Tyskland. Jeg er slett ikke sikker på at de vil få det så bra der.»

Jeg skjønte ikke hva han mente da. Men, jeg skulle skjønne det for fullt i årene etterpå.

– Historiens mest medmenneskelige feiltrinn?

Uansett, det er viktig å minne om at det var denne akutte situasjonen som var bakteppet da Merkel i september 2015 til slutt grep inn med sine berømte tre ord: «Wir schaffen das!»- vi klarer det, og så åpnet grensene i et uvanlig framoverlent øyeblikk til henne å være.

Et øyeblikk som har fått analytikere til å fundere side opp og side ned, om hva som egentlig gikk av den til vanlig så ettertenksomme og langsomme kansleren, som hadde bygd sin popularitet og tryggheten rundt sin figur, på å være det stikk motsatte av spontan.

Var det kanskje den kristne oppdragelsen som nå slo ut i et barmhjertighetens øyeblikk, og som fikk strategisk og kalkulert politikk til å vike? spurte mange seg.

Flere mente Merkel med dette slo den første spikeren i kista for sin politiske karriere.

Andre derimot, sa at hvis dette var et feiltrinn, så var det i så fall ett av historiens vakreste, og mest medmenneskelige feiltrinn.

Fra entusiasme til skepsis

Titusener av migranter og flyktninger tok landeveien fatt og gikk nordover etter Merkels uvanlige klare tale.

Først hilst velkommen med blomster, ballonger og heiarop når de krysset grense etter grense.

Deretter ble entusiasmen byttet ut med skepsis og frykt, i takt med at mottaksapparatet brøt sammen.

Skillet mellom øst og vest i EU ble tydelig for fullt i saken om hvordan asylsøkerne skulle fordeles.

For min del, ble det en kontrastenes reise på kryss og tvers mellom et Tyskland som satte opp teltleire for å klare å huse dem som kom, til østeuropeiske land hvor politikerne advarte mot det de kalte «den muslimske fare» og nektet å ta imot asylsøkere, til stor applaus fra egne innbyggerne som kronet dem med valgseire og politiske gjennomslag.

Debattskifte

Og da Europa etter hvert ble rammet av terrorangrep etter terrorangrep, ble det en total helomvending i den offentlige samtalen.

Særlig tydelig var det i Tyskland, som med arven fra andre verdenskrig hadde hatt berøringsangst når det kom til utfordringer knyttet til innvandring.

I vakuumet som «dette -snakker-vi-ikke-om» holdningen etterlot seg, fikk ytre høyre sklifart inn til politisk makt flere steder.

Miljø foran innvandring

Når jeg nå pakker sammen sakene mine her, og snart gir stafettpinnen videre til en ny korrespondent, er etterdønningene av migrantkrisa og hvordan den ble taklet fortsatt tydelige.

Men, det er et skifte på gang. Situasjonen har roet seg, og miljøsaken seiler nå opp som viktigere enn innvandringssaken for veldig mange innbyggere.

Likevel, også i årene som kommer, vil det nok bli bruk for både sikkerhetskurs, dress og drakt i jobben som Europakorrespondent.

SISTE NYTT

Siste nytt