RICHMOND, VIRGINIA (NRK): Allan-Charles Chipman (33) retter på bildet av seg selv på plakaten på hageflekken. Han stiller til valg for Demokratene til bystyret i Richmond, Virginia, for aller første gang.

Det er ikke bare presidentvalg i USA 3. november. Amerikanerne skal nemlig også velge lokalpolitikere, ordførere, statsadvokater og sheriffer.

33-åringen ble motivert til å stille etter de voldsomme protestene mot rasisme og politivold som dominerte USA i sommer.

Han er ikke alene.

– Vi skal endre systemet, fra bunnen og opp. Dette er bare starten, sier Allan-Charles Chipman til NRK.

Et hvitt middelaldrende par kommer forbi. De gir Chipman en sjekk. Også på lokalnivå trenger man penger i amerikansk valgkamp. Han takker høflig. Ser ikke på summen.

– Du har vår fulle støtte, vi håper på deg, sier kvinnen.

De snakker om boligpolitikk, rettferdighet og behovet for nytt blod i byrådet.

– Det er sånn endring begynner. Først på lokalnivå, så sprer det seg oppover, sier Chipman fornøyd.

George Floyd

2020 har vært et hendelsesrikt år.

Det er fem måneder siden gater over hele USA ble fylt av demonstrasjoner og protester, etter at den svarte mannen George Floyd ble drept under en arrestasjon i Minneapolis 3. mai.

De neste ukene og månedene demonstrerte mellom 15 og 26 millioner amerikanere i over 4700 ulike demonstrasjoner. Det er flere enn noen gang i USAs historie.

De ropte mot rasisme, de marsjerte mot politivold. I små og store byer i USA fant hvite og svarte og brune amerikanere sammen i frustrasjonen. I juni støttet over 60 prosent av amerikanere hele eller deler av budskapet, ifølge Pew.

Det er stillere nå.

Koronapandemien har dempet de fleste store demonstrasjoner. I valgkampinnspurten kniver to eldre hvite menn om Det hvite hus, som så ofte før. Men på bakken, i byer og delstater over hele USA er det endring på gang.

Begynner i det små

En ny generasjon av unge og minoriteter, motivert av kampen mot rasisme, stiller til valg. Det kommer snart til å synes, tror Allan-Charles Chipman.

Noen kjemper også på nasjonalt nivå.

Fra slaveri til Black Lives Matter

USAs slavehistorie preger fortsatt landet. Det var hit til Virginia de første slavene ble brakt fra Angola, i 1619. Det markerte starten på en brutal praksis som skulle forme USA de neste 250 årene – helt fram til vår tid.

Mellom to motorveier i utkanten av Richmond sentrum ligger to og to nelliker i duskregnet, for å vise folk hvor de skal stå, med koronatrygg avstand.

Vi står på en massegrav for slaver, sier Nzinga, som jobber for å få Richmond til å anerkjenne grunnen vi står på som historisk. For det er også dette Black Lives Matter handler om, sier hun: Å anerkjenne historien. Å snakke om uretten som ble begått.

– Dette er en del av den lange frihetskampen, sier hun.

Joseph Rogers kaster seg inn i samtalen. Også han stiller til byrådsplass i år, for første gang.

– Det handler om å respektere forfedrene våre, og anerkjenne grusomhetene de ble utsatt for. De fortjente ikke å være slaver. De fortjente ikke å bli solgt, mishandlet, voldtatt og dumpet her, sier Joseph Rogers.

Han har selv familie som var slaver her i Virginia. Han sier han ble motivert av sommerens protester da han bestemte seg for å bli politiker.

– Jeg hørte så mange krav om endring. Det var mye sinne, men det var også mye kjærlighet i budskapet. Folk vil bli hørt og de vil se handling. Jeg kjente meg veldig igjen i disse kravene, sier Rogers.

Han peker mot et hjørne av gressplenen.

– Der hang de Gabriel. Han ledet et slaveopprør i år 1800. Det var mange slaveopprør, men vi lærer ikke om dem, sier han.

Gabriel ble født i 1776, året USAs frigjøringserklæring slo fast at «all men are created equal». Gabriel var 24 år da han ble hengt, i år 1800.

Gikk løs på statuene

Bybildet i Richmond, delstatshovedstaden i Virginia, er sterkt preget av Black Lives Matter-bevegelsen. Over alt er det klistret merker med BLM. Det er malt støtteord på vegger og gater. Klesbutikker erklærer sin støtte på inngangsdøra og hageskilt ønsker alle av alle farger velkomne.

Tydeligst av alt er de mange tomme soklene nedover den store avenyen Monument Boulevard. For her sto de, på rekke og rad. Statuer av generaler og slaveeiere. De var historisk viktige, mente ordfører Levar Stoney. Han ville heller bygge skoler enn å rive ned statuer.

Han er en ung svart ordfører i en demokratisk by. Men demonstrantene hadde ingen tålmodighet med Stoneys diplomatiske holdning. De krevde at statuene skulle bort.

Etter noen dagers voldsomme protester, endret Stoney mening. Han ble med demonstrantene ut i gata.

Statuene er en konstant påminnelse om at det fortsatt er hvite som har makten i USA, sier Stoney nå.

– Statuene er her for å skremme oss. De ble satt opp for å fortelle svarte og brune mennesker i denne byen at, selv om dere har rettighetene deres på papiret, er det fortsatt vi som bestemmer, sier Stoney til NRK.

Det finnes rundt 200 statuer, skoler og militærbaser oppkalt etter dem som ville beholde slaveriet i Virginia. Nå skal skoler bytte navn. Statuer er revet ned. Det er en voldsom symbolikk i det, sier ordføreren.

– Å rive ned statuer av slaveeiere, minner meg om Berlinmurens fall.

Men det er nettopp det kampen mot statuene også har fått kritikk for: Å være symbolsk. For det er også store materielle forskjeller mellom svarte og hvite i USA. Det påvirker folks liv langt mer enn statuer i rundkjøringer.

Ulikheten i formue mellom svarte og hvite er like stor som i 1968, ifølge en undersøkelse av USAs sentralbank. I tillegg har koronakrisen rammet svarte hushold hardt.

– I Richmond er det 20 års forskjell på gjennomsnittlig levealder fra det hvite til det svarte nabolag i byen, sier Allan-Charles Chipman.

– Det behøver ikke være sånn. Det er en villet politikk. Dette er en lang kamp som strekker seg tilbake til Martin Luther King, sier Chipman, som har boligpolitikk som en av sine kjepphester.

Protestene startet mot politivold og flyttet seg til statuer. Men også fattigdom er vold. Å bo i en getto er vold, sier han.

– Endring tar tid

På hvilken måte har Black Lives Matter endret USA?

Juliet Hooker, professor i statsvitenskap ved Brown University, tror vi kommer til å se store konsekvenser av sommerens protester framover.

– En skal ikke undervurdere hvordan slike protester påvirker folkeopinionen. Det at protestene var så store og så omfattende sendte et viktig budskap til USAs politikere og alle som stiller til valg: Dette er noe mange bryr seg om, sier Hooker til NRK.

Bevegelsen krever blant annet en nedskalering av politibudsjettene i USA. Og i mange byer og delstater jobber de nettopp med det. I New York har det blitt forbudt for politiet og ta kvelertak når de arresterer noen. I Minneapolis skal de bygge politistyrken opp igjen fra grunnen. I Mississippi har politikerne fjernet delstatsflagget, som inneholder en hyllest til borgerkrigen.

– Flere byer holder faktisk på med å omprioritere budsjettene. Og det at dette temaet i det hele tatt har blitt noe en snakker om på nasjonalt nivå, det sier mye om hvordan samtalen er endret, sier Hooker.

Verken Donald Trump eller Joe Biden støtter kravet om å kutte politibudsjettene. Men også deres valgkamp er påvirket av bevegelsen, sier Hooker.

President Donald Trump reagerte på massedemonstrasjonene med å hylle politiet og gi budskapet om lov og orden en sentral plass i valgkampen.

– Lov og orden ble en viktig strategi for republikanerne. Før har denne typen budskap bidratt til tilbakeslag i kampen mot rasisme. Men i år hadde det liten klangbunn i det amerikanske samfunnet. Det er en viktig utvikling, sier Hooker.

Av helt konkrete resultater, trekker Hooker fram valget av Kamala Harris som demokratenes visepresidentkandidat. Harris er den første svarte kvinnelige visepresidentkandidaten for et av de to store partiene.

Hooker tror ikke Joe Biden ville vært så tydelig på viktigheten av å velge en svart kvinne, hadde det ikke vært for Black Lives Matter.

Hva er så framtiden til Black Lives Matter?

– Mye avhenger av resultatet i presidentvalget. Vinner demokratene, er spørsmålet hvor mye BLM kan påvirke partiet. Vinner republikanerne, er jeg redd det blir store protester – og mer brutal politioppførsel som svar, sier Hooker.

Det er uansett på lokalnivå endringene blir tydeligst, tror professoren.

Ved Monument Boulevard i Richmond, står fortsatt én statue igjen. General Lee, som sloss for sørstatene for å beholde slaveriet, sitter med rak rygg på hesteryggen i midten av en rund park. Hele monumentet er tagget ned. Statuen er satt opp av USAs regjering, ikke delstaten, så det er vanskeligere å fjerne den. Det virker uansett som om folk har funnet en slags løsning. Plassen har nå fått en basketballbane. En liten gjeng svarte aktivister har satt opp et slags telt. Ingen politifolk er å se.

21 år gamle Root født og oppvokst i Richmond, rusler opp trappene til den høyreiste sokkelen. Han trekker fram sprayflasken og skriver «root of evil». Ingen stopper ham.

Han synes det er greit at statuen får stå, med alle skjellsordene og graffitien.

– Det er sånn vi er som nasjon, det passer bra. Den viser hvor robust og skittent dette landet er.