Vi har funnet vårt sted i Moskva, med to Ikea-stoler og utsikt

Ukens korrespondentbrev handler om Moskva, men postlagt langt utenfor Russlands hovedstad.

For vi skal til de besungne, russiske elvene dit mange millioner søker sommeropplevelsene.

«Elven beveger seg og beveger seg ikke, i disse stille kveldene» – lyder denne strofen fra den berømte sangen «Moskvanetter» eller om du vil ha den russiske sangtittelen riktigere og ordrett oversatt: «Kvelder i egnen rundt Moskva».

Ikke akkurat «Den blå Donau»

For der flyter Moskva-elven fra nord til sør. Dette er ikke Volga, som besynges som «fedrelandets mor». Nei, Moskva-elven er en liten elv etter russisk målestokk, bare forbundet med en kanal til Volga, Europas største elv.

Moskva-elven er ikke «Den blå Donau» heller, skjønt blåfargen skal du lete lenge etter i dagens forurensningssamfunn.

Men likevel søker moskovittene til Moskva-elvens bredder, selv om der flyter død fisk, og et lik fløt forbi meg en gang. Særlig sør for Moskva er vannet så som så etter ferden gjennom Europas største by med 15 millioner mennesker.

Men Moskva-elven liksom lister seg inn i den russiske hovedstaden nordvest fra, med forgreininger der de nyrike langt på vei fikk legge beslag på elvebredden med sine små slott.

Et av de gamle, populære badestedene ikke langt fra Putins residens heter Uspenskoje, folkelig og enkelt, men med en pen sandbank på den lave bredden der elven svinger.

Badestrender

Dit dro vi i årevis. For en mannsalder siden badet vi der da barna var små. Min sønn Peter som den gangen var to år, ville ut i vannet til de store. Så han forlot mamma i solsteiken og vasset i vei.

Aftenpostens Moskva-korrespondent Halvor Tjønn oppdaget Peter'en da vannet var nådd ham til neseborene, og fikk grepet han en meter før strømmen ville tatt ham fra oss.

Innenfor bygrensen i vest flyter Moskva-elven gjennom «Sølvskogen» – en bevart, grønn lunge i Moskva. Fra gammelt av ligger trevillaene til de kondisjonerte i «Sølvskogen», en øy i Moskva-elven.

Enorme trevillaer

Storverket til dikteren Vasilij Aksjonov «Moskvasagaen» har «Sølvskogen» som arnestedet for Gràdov-familien, en fantastisk familiekrønike om tre generasjoner som ble ofre for Stalin-tiden.

De gamle trevillaene er så ulike de 5000 kvadratmeter store husene til oligarkene: Rundtømret, tjærebeiset, med store skyggefulle trær rundt ligger bebyggelsen og ånder i «Sølvskogen».

I dag er det bom for bilkjøring, for ellers ville stedet blitt ødelagt. På den tredje stranden går vi. Det er et upretensiøst sted denne «Sølvskogen».

Russerne elsker skogen, og særlig når det renner en elv gjennom eller fins en innsjø. I «Sølvskogen» hilser de mutte moskovittene hyggelig på hverandre. Hamskiftet fra den stressete byen rundt er fundamentalt.

Like innenfor den tredje stranden i «Sølvskogen» ligger isbaderklubben ved et vakkert tjern.

Isbaderklubben har jeg vist gjennom 33 år i Dagsrevyen, og klubbhuset er bare et skur med en kakkelovn innendørs, dugnadsbasert når iskulpen skal omdannes fra råk til det rene svømmebasseng, og en grei hjertetest å stupe uti for en 62 år gammel kropp.

«Forbannelsens sted»

Men på grunn av alle veibommer og kraftig redusert tilgjengelighet til elvestrendene, har min kone og jeg funnet oss et nytt, og hyggelig sted noen kilometer nærmere sentrum.

Stedet heter «Forbannelsens sted» eller «Prokljatoe mesto» og ligger ved Fili-parken.

Det famøse navnet skyldes at de muslimske tatarene i Moskva gravla sine her på 1800-tallet. Og de kristen-ortodokse russerne mente det derfor hvilte en forbannelse over strandstedet.

«Forbannelsens sted» ligger mye nærmere byen enn «Bukhta radosti» eller «Gledens bukt», som er Moskvas svar på Ingierstrand i Oslo, et sted jeg forresten aldri har funnet.

Men «Forbannelsens sted» er et sjeldent eksempel på offentlig velferd.

For den bratte grasbakken ned mot elven har bydelsforvaltningen bygget skråstilte treplattformer med plass til fire solstoler, og det er gratis å bruke dem. Et basseng med renset vann fra elven ligger også her nede på den smale stranden under de svære trekronene i Fili park.

Når man har bodd til sammen 18 år i Moskva i fem perioder siden 1975, har man også vinterminner fra Fili park overfor «Forbannelsens sted».

KGB-spioner

På de pene gangstiene spaserer eldre herrer med sorte persianerluer og små hunder i bånd i Fili park vinterstid. Tvers over gaten fra inngangen til parken, ligger en høyblokk der de gamle mennene kommer fra, og huset tilhører det som i dag heter FSB eller KGB i sovjettiden.

De gamle mennene er pensjonerte generaler fra det hemmelige politi.

Her gikk jeg en vinterettermiddag i 1995 med KGBs pensjonerte nestkommanderende, Generaloberst Viktor Grusjko. Alle hilste med stor respekt på den gamle etterretningslegenden, og han visket til meg:

«Han var resident i Washington, han der borte var i Roma og jeg var jo 12 år i Oslo selv, da!»

Nå om sommeren er det lettere for de gamle spionmesterne å blande seg med vanlige folk på «Forbannelsens sted». Men et trent øye avslører dem trass i sixpence-luene eller hvite lommetørklær bundet i firkant over de blanke issene.

For gamle KGB-generaler går med sokker også i 40 grader siden gammel verdighet er vond å vende.

«Spurvehøyden» er favoritten

Men min kone Julia og jeg har funnet oss en sommernisje under «Spurvehøyden» som ligger mye nærmere Oktober-plassen der vi bor.

I sovjettiden het «Spurvehøyden» «Leninhøyden», og langsmed den gjør Moskva-elven sin største sving. Oppe på høyden ligger Moskvas statsuniversitet MGU eller Lomonosov-universitetet, et landemerke i Moskva.

På brinken ligger hoppbakken der de fremdeles sverger til norsk skismøring vinterstid.

Nede ved elvebredden er det laget en flott, kilometerlang forhøyet mur mellom elven og spaserveien i denne største, grønne lungen i den russiske hovedstaden. Men fem meter under murgelenderet ligger små betongbrygger, med trapper ned og der kan elvebåtene legge til. Men det gjør de nesten ikke, og likevel er det folketomt på disse små bryggene under fasademuren.

Dette er Julia og min nisje på sommerettermiddagene om hverdagene: To sammenleggbare, små strandstoler fra IKEA og flott utsikt til Lusjniki-stadion på andre siden av elven gjør hele underet. Det var forresten her et lik fløt forbi for to år siden, også blant mye annet. Her bader vi ikke, men slikker sol!

Saltvann i skjegget

I kveld sitter vi på bryggen ved hytten vår i Vestfold. Havvannet er betydelig renere her enn i Moskva-elven og jeg tenker på hvilket privilegium det er å ha adgang til havet.

Det er avslutning på ferien og i morgen er det tilbake til Moskva igjen, med saltvann i skjegget. Det er her på moloen i Borre Julia og jeg la grunnen for vår smule isbadertradisjon i Moskva-elven.

For på hytten forlenger vi ofte badesesongen til ut i november.

Den treningen kan komme godt med for livet i Moskva byr både russerne og oss på mange praktiske kalddusjer, i alle ordets praktiske betydninger.

Men det glir av en med en dukkert, også i Moskva-elven over helgen.