Hopp til innhold

Solen skinner fortsatt på imperiet - med litt hjelp

LONDON (NRK): Selv om det britiske imperiet strengt tatt er noe som for lengst tilhører historiebøkene, sniker det seg stadig rundt i krokene.

Samveldelekene

SAMVELDET: Tidligere land fra det britiske imperiet møtes hvert fjerde år til Samveldelekene, et slags olympiske leker med en britisk tvist. Her fra New Delhi, India i 2010.

Foto: Victor R. Caivano / Ap

Det het seg en gang at solen aldri gikk ned over det britiske imperiet, rett og slett fordi det strakte seg over så store deler av verden at solen alltid skinte et eller annet sted. Det er snart 100 år siden imperiet var på sitt mektigste, fra 1922 begynte det å rakne i sammenføyningene og skrumpet ned til sitt gamle utgangspunkt. Likevel er det vanskelig å ikke legge merke til ånden av det gamle imperiet – den lever videre den dag i dag.

– Do mention the war

For en skarve nordboer hvis hjemland har en noe mer beskjeden historie, er det fascinerende å følge de mange markeringene Storbritannia har av seg selv og innsats opp gjennom århundrene.

Nylig ble hertugen av Wellington og hans tropper hedret for å ha knust Napoleon med sin hær i 1815 under slaget ved Waterloo. Hertugen portretteres som den triumferende seierherren på de til tider overdådige maleriene fra slaget. Prøysserne og prins Blücher er ikke fullt så mye til stede. Ei heller det faktum at hertugen opprinnelig var irsk. Irland var en del av Storbritannia den gangen, og den første hertugen av Wellington er derfor britisk i historiebøkene naturligvis.

over 800.000 keramikk poppyer utenfor Tower of London

MARKERING: Britene vet Å hedre sine krigshelter. Her er 888.246 keramiske valmuer satt opp rundt Tower Of London for å hedre de falne fra 1. verdenskrig.

Foto: Espen Aas / NRK

Den britiske innsatsen i de to verdenskrigene markeres fortsatt med brask og bram. Særlig i fjor da det var 100 år siden Storbritannia erklærte Tyskland krig. Innsatsen til de britiske heltene i skyttergravene på kontinentet ble behørig omtalt, og de falne helter ble hyllet så vel som de som vendte hjem.

En keramisk valmue, eller poppy, for hver av de 888.246 britiske livene som gikk tapt ble satt opp utenfor The Tower Of London. Det ble satt en besøksrekord som ingen hadde gjettet på forhånd, både fra inn- og utland.

Hyllestene av den store statsministeren og krigslederen Winston Churchill innledet dette året ettersom det var 50 år siden hans død. Mannen med den ikoniske sigaren og V-tegnet som holdt motet oppe og ledet britene og – skal vi tro enkelte av historiene – store deler av de allierte gjennom de lange krigsårene med sitt ukuelige pågangsmot.

Ferden kisten hans tok til vanns og til lands gjennom London i 1965 ble gjenskapt, mens lovord og de berømte talene gikk på rundgang i TV og radio. Hans feilvurderinger og selvopptatthet ble ikke viet så mye plass.

8. mai i år samlet kongelige, toppolitikere og andre noble gjester seg for å markere 70 år siden 2. verdenskrig var over, mens soldater og veteraner paraderte forbi. De ønsket å gjenskape gløden fra fredsdagen i 1945 – og markere den store krigsinnsatsen til de britiske styrkene. Det ble ikke snakket så mye om de andre allierte.

Sammen i Samveldet

Korrespondent Espen Aas utenfor Buckingham Palace

DRONNINGEN: London-korrespondent Espen Aas utenfor Buckingham Palace. Selv om det britiske imperiets dager er over, er dronning Elizabeth II fortsatt dronning for en rekke av de tidligere koloniene.

Foto: skjermdump / NRK

Det enorme britiske imperiet var i aller høyeste grad imponerende i sin utstrekning og størrelse. Britene plantet sitt Union Jack i mang et verdenshjørne, og underla seg stadig nye territorier. På høyden styrte de over 33,7 millioner kvadratkilometer, nesten en firedel av alle landområder på jorden. London styrte 458 millioner mennesker, hvert femte menneske i verden. Men verdenskrigene slet på imperiet, og etter den siste krigen var det slutt. Den ene kolonien etter den andre hadde fått sitt selvstyre, ikke uten snøft fra gamle imperialister.

Da dronning Elizabeth II ble kronet 6. februar 1952, besto imperiet hovedsakelig av De britiske øyer og Nord-Irland, med unntak av den politiske makten over Hong Kong da, som først ble overlevert kineserne i 1997 og var slik sett den siste spikeren i kisten for imperiet.

MEN – stormaktsfølelsen, og ideen om det mektige Storbritannia lever likevel videre. Fortsatt er Elizabeth II dronning for Australia, New Zealand, Jamaica, Papa New Guinea, ja til sammen 15 land i tillegg til Storbritannia.

Hvert fjerde år avholdes det som heter Samveldelekene, en slags variant av de olympiske sommerlekene – kun for land som tilhørte det gamle Imperiet, og som har vært arrangert siden 1930. I tillegg til de mer klassiske grenene du ser i et OL, er det ispedd erketypiske britiske idretter som det boccialignende" lawn bowls", "sjumannsrugby" og det basketlignende "netball".

Mens vi er inne på idrett – la oss ikke å glemme cricket da, som for øvrig også var en del av Samveldelekene i 1998.

Gjennom de mange årene med britisk styre ble cricket en del av idrettsidentiteten og til og med den kulturelle identiteten til folk i India, Pakistan, Zimbabwe, Australia, de vestindiske øyer og en rekke andre land. Bedre å snakke om cricket enn de mindre hyggelige tingene som foregikk i mange av de gamle koloniene.

Selve inndelingen av kloden er også en påminnelse av gammel storhet, med nullmeridianen som går gjennom observatoriet i Greenwich i London. Verdens midte om du vil, hvor østlige og vestlige lengdegrader sprer seg ut til hver sin kant. Og den ligger i Storbritannia. Ikke i Frankrike, Tyskland eller noe annet sted.

En øy der, en steinrøys her

Skjønt, helt uten kolonier, eller iallfall oversjøiske territorier er jo ikke Storbritannia. De fleste hører vi lite om, slik som St. Helena, Sør-Sandwichøyene og de britiske Jomfruøyene.

Derimot hører vi med jevne mellomrom mye om Falklandsøyene og Gibraltar, de vekker imperiet til live titt og ofte. På 182. året fortsetter Argentina å argumentere for at landet har krav på den lille øygruppen Falklandsøyene med de litt over 3.000 innbyggerne sine.

Selv om det nå er over 30 år siden Margaret Thatcher og britiske tropper befestet sin suverenitet med storslått symbolverdi, er det stadig gnisninger mellom de to landene om de forblåste øyene.

Langt nærmere har vi steinrøysa Gibraltar, et lite område på sydspissen av, eller snarere, sydspissen for Spania. Og mens nærmere 48 millioner naboer nord for dem snakker spansk, bor det noen titusener av briter der som har "God Save The Queen" som sin nasjonalsang, og gomler fish'n'chips som de skyller ned med dovent øl til. De har vært britiske siden 1713, og vil fortsette med det.

De siste somrene har forholdet mellom Spania og Storbritannia nærmet seg et bristepunkt i krangel om grensekontroller, forholdet for lokale fiskere og mere til – men som naturligvis egentlig handler om hvem som skal ha makten der. Storbritannia sier det er opp til Gibraltars innbyggere å bestemme hvor de vil høre til. Ved forrige avstemning svarte 98,97 prosent at de ikke ønsket at Spania skulle ha felles herredømme over dem, sammen med Storbritannia.

Langt mer delt er det i Nord-Irland hvor unionistene føler sin tilhørighet til Storbritannia, mens nasjonalistene mener seg okkupert av britene og ønsker å gjenforenes med resten av den irske øya.

TOPSHOTS-FALKLANDS-BRITAIN-ARGENTINA-REFERENDUM

LANGT UNNA: Med et overveldende flertall på 99,8 % sa innbyggerne på Falklandsøyene i 2013 at de fortsatt ønsket å være et oversjøisk territorium av Storbritannia.

Foto: TONY CHATER / Afp

En liten ubetydelig øy

Denne evnen til å se stort på det, eller kanskje snarere se stort på seg selv, irriterer flere enn bare Argentina og Spania.

Under et G20-møte for to år siden fikk russerne nok av statsminister David Camerons gjentakende press på at Syrias president Assad burde angripes militært. Dette kom etter at Cameron selv var blitt nedstemt på hjemmebane da han ønsket å sende av gårde britiske bombefly.

Vladimir Putins talsmann gjorde sitt beste for å ydmyke britene, og sa til russiske journalister at Storbritannia bare var en liten øy som ingen brydde seg om.

David Cameron kunne ikke gjøre annet enn å avvise den uttalelsen, og så insistere på at Storbritannia er en internasjonal maktfaktor, noe som det stadig tviholdes på.

Før den kinesiske statsministeren skulle besøke Storbritannia i fjor, ble øyriket omtalt som "et gammelt, synkende imperium som opprettholder sin eksentrisitet for å dekke over den svinnende makten" i kinesiske aviser.

Formuleringen dukket opp etter oppslag i britiske aviser om at kineserne krevde å få møte dronningen under besøket, ellers ville de avlyse det hele. Uansett forhistorie, så drakk den kinesiske statsministeren og hans hustru te med dronningen.

David Cameron holder sin EU-tale

EU-SKEPTISKE: Storbritannia liker ikke å bli overkjørt av Brussel. Statsminister David Cameron krever reformer i EU hvis Storbritannia fortsatt være medlem.

Foto: SUZANNE PLUNKETT / Reuters

Vi ER annerledes!

Og de siste månedene er det Storbritannias varsel til de andre 27 EU-landene om at nettopp de må innrømmes større grad av selvstyre enn i dag, at de må ha andre ordninger enn resten av unionen, hvis ikke forlater de hele prosjektet.

Storbritannia vil ha seg frabedt innblanding fra Brussel om hvem som skal få lov til å innvandre til landet, hvilke sosiale rettigheter innvandrere skal ha, og i tillegg ha seg frabedt noen innblanding fra Strasbourg om hvordan de håndterer menneskerettigheter.

Den gamle stoltheten og stormaktsfølelsen lever i beste velgående. Ofte leser du formuleringer som "USA, Storbritannia og de andre NATO-landene" eller "Storbritannia og EU" som om det var en utenforstående stormakt.

Dette irriterer altså mange andre land, som gjerne vil ha jekket ned den britiske selvgodheten, men det politiske og økonomiske maskineriet på De britiske øyer er likevel så betydelig at ingen tør helt å vende ryggen til dem heller.

Solen ser derfor ut til å kunne skinne på det britiske imperiet enda en god stund, og hvis ikke, kan det iallfall sole seg i glansen av seg selv.

SISTE NYTT

Siste nytt