Soldat på Den himmelske freds plass for 30 år siden til NRK: – De stjal minnene mine

Chen Guang har fått i oppdrag å frakte inn våpen og ammunisjon til Tiananmen.

I flere uker har studenter og arbeidere beleiret plassen, med krav om et åpnere, mer demokratisk samfunn. Mange av dem er ungdommer, på samme alder som Chen.

De roper slagord. De spiller gitar, og synger. Noen sultestreiker. De leverer også skriftlige krav.

Myndighetene er i ferd med å miste tålmodigheten, og ruster Folkets frigjøringshær til kamp. Chen, den unge soldaten har kledd seg i sivilt, for byens innbyggere gjør nå sitt beste for å hindre hæren i å komme frem.

Buss full av våpen

Chen frykter for hva som skal skje med ham og sjåføren, dersom de oppdager at den offentlige bussen de kjører, er fylt til randen med våpen.

Om ettermiddagen 3. juni er han trygt fremme ved Folkets store hall, som ligger på vestsiden av plassen.

Bygningen, som til vanlig er en arena for politiske møter, er full av soldater. Det er også her, bak lukkede dører, at spenningen og frykten stiger i Kommunistpartiets ledelse.

Noen opplever demonstrasjonene som faretruende og vil ha slutt på opprøret. Andre mener det er på tide å lytte. Den unge soldaten får ordre om å hente tilbake våpen demonstrantene og sivile har klart å ta fra hæren.

«Umulig oppdrag»

Han skjønner raskt at det er et umulig oppdrag. Den bakre utgangen er blokkert av sivile. De neste fem til seks timene kommer soldatene ikke av flekken.

Stemningen er likevel ikke så verst, for frem til denne våren har Folkets frigjøringshær hatt bred støtte i befolkningen.

Ettersom studentene og soldatene er ganske jevngamle går samtalen mellom dem lett, der de står ansikt til ansikt i en konflikt de ikke enda har skjønt rekkevidden av.

De snakker om løst og fast, og forteller hverandre hvor i landet de kommer fra. Demonstrantene forklarer også at de vil ha endring. Blant annet vil de ha slutt på korrupsjon.

En og annen stein og glassflaske kommer susende over soldatenes hjelmer, men Chen ser ikke at noen av hans kollegaer blir rammet. Soldatene er sultne. Ettersom veiene inn til plassen er sperret er det svært lite mat som kommer frem, og de må dele smuler. Tålmodigheten er ikke på topp.

«Grufulle ting kan skje»

Utover kvelden tredje juni blir situasjonen mer intens. Høyttalere spyr ut ordren om at studentene må forlate Den himmelske freds plass, eller selv bære konsekvensene.

På dette tidspunktet forstår soldaten at grufulle ting kan skje. Han tenker at dette aldri var planen. Chen ble soldat fordi han trodde det skulle gi ham rolige dager.

Med et trygt tak over hodet kunne han få konsentrere seg om kunst.

Nå står han i stedet overfor et folkehav og venter på ordre om å angripe. Chen kjenner en sterk nervøs og vond spenning i kroppen som gjør at han nesten ikke kan puste.

Da hører han studentens roperter formidle at de forlater området. Lettelsen brer seg gjennom soldaten som en varm omfavnelse.

Da slukkes lysene på Den himmelske freds plass, og Chen ser at studentene blir urolige. Mange rasker sammen sine telt og samler seg rundt monumentet midt på plassen, før de omsider forlater stedet.

Skal plage ham daglig i tretti år

Her begynner det som blir hans store bør, og som skal plage ham daglig i tretti år.

En forvirring. I det fjerne skimter han halvmilitære styrker med løftede køller.

Lysglimt farer gjennom mørket både øst og vest for Tiananmen og han hører lyden av skarpe skudd.

Han ser ingen vold på Den himmelske freds plass. Chens egen bataljon har kun fått ordre om å skyte skremmeskudd i lufta. Soldaten ser ingen vold der han er, men det få av de unge soldatene skjønner, er at kuler av bly også kan drepe på veg ned.

De fleste som dør denne svarte helgen i juni 1989 blir ikke drept på Tiananmen.

Blodbad

Blodbadet skjer for det meste under demonstrantenes tilbaketrekning via byens pulsåre, Chang´An alleen.

Der stanses en stridsvogn av demonstranter og settes i brann, men flere ruller inn gjennom sentrum av Beijing. Hæren viser nå ingen nåde der den går til angrep på ungdommene, landets fremtid.

Chen er verken del av eller vitne til selve brutaliteten, men han får øye på noe han aldri kommer til å glemme. En kvinnes hår sitter fast i et sykkelhjul, og håret brenner.

Siden tåler han ikke å se hårtuster i vasken. Det gjør ham alltid like engstelig.

Chen slutter i hæren og blir kunstner på fulltid.

Fra hæren til kunsten

Massakren på Den himmelske freds plass er aldri blitt gransket. Hvor mange som ble drept, hvem som skjøt og hvorfor, er ikke kjent.

Massakren ties i hjel, men stillheten leger ikke soldatens sår.

Han prøver lenge å fortrenge minnene fra Tiananmen, men de kommer likevel til uttrykk i hans malerier.

Mange av bildene er preget av en vag grønnfarge. Fargen på soldatens uniform i morgenlyset.

I 2014 ringer noen gjentatte ganger på døra, men han åpner ikke. Da hører han tramping på taket. Da ti politimenn prøver å bryte seg inn i leiligheten, slipper han dem inn.

De bærer ut alt de finner av Chens verk som kan minne om noe fra Tiananmen.

Også dagboken hans tar de med seg. Den tidligere soldaten blir satt i varetekt i 38 dager. Igjen og igjen vil de vite hvorfor det er så viktig å male soldater, og å huske 1989.

Chen opplever spørsmålene som absurde. Han har kun malt soldater i hverdagslige situasjoner.

– Verre enn et åpent sår

Han tror Kommunistpartiet legger lokk på saken fordi sannheten undergraver regimets legitimitet.

Tretti år etter massakren er hendelsen for ham verre enn et åpent sår. Smerten er annerledes enn en sorg. Han føler seg kneblet, for det som må sies, forties.

Kunstneren ønsker svar på hvorfor det ble brukt vold, hvem som tok avgjørelsen, og hvor mange som døde.

Han bærer på en langvarig depresjon og mener det kun er mulig å riste den av seg, dersom sannheten kommer frem i lyset.