Hopp til innhold

Tragedien Sør-Sudan: Slutten for Salva Kiir?

ANALYSE: Hver torsdag kom presidenten på kontoret i feltuniform. Den var i grønn kamuflasjefarge. Torsdagene var forsvarets dag, og hans livvakter kjørte ham i stor fart til hærens hovedkvarter.

 South Sudan's President Salva Kiir

Sør-Sudans president Salva Kiir

Foto: Reuters/NTB Scanpix

Analyse av Tomm Kristiansen

Hvitmalte motorsykler foran, så hans landcruiser, og bak der en liten lastebil med plass til tjue soldater på lasteplanet.

Nå går han i uniform neste hver dag. Han sitter fortsatt på sitt store kontor med det langstrakte bordet. Den slitte hvite sofagruppen i skinn er skiftet ut.

Mandag satt han her med sin tidligere fiende og kollega i nord, Omar al Bashir, ettersøkt for folkemord av den Internasjonale Straffedomstolen, ICC. Nå er al Bashir en slags venn.

På den andre siden av atriet ligger kontoret til visepresidenten. Det sto tomt noen dager sist sommer. Det var der visepresident Riek Machar satt før han ble avsatt.

Var det et statskupp?

I desember var det travel aktivitet utenfor huset til den tidligere visepresidenten. Mye ungdom hang rundt. Så ble de lukket inn i små grupper. Noen mener å ha sett flere av dem komme ut med våpen.

Salva Kiir ble straks alarmert, og sendte 16. desember sin garde til våpenlagrene i Juba for å sikre dem. Han er en fullblods militær som vet hva som skal gjøres i farens stund.

Ved lagrene begynte soldater å skyte på hverandre, ti ble drept. Og de som skjøt tilhørte samme garde, presidentens. Men det var én forskjell. Soldater som var dinka'er, Kiirs egen etniske tilhørighet, skjøt mot soldater som var nuer'er, Riek Machars folk.

– Statskupp, sa Salva Kiir. Riek Machar har forsøkt å begå statskupp, og har rømt byen.

Salva Kiir og Riek Machar avbildet i april 2010

Salva Kiir og Riek Machar sammen i april 2010.

Foto: Pete Muller / Ap

En annen versjon

Men var det slik det startet? I dagene etter at skytingen begynte beordret presidenten arrestasjon av menn på en liste.

De ble satt i husarrest. De utgjorde landets elite på ett brett! Intellektuelle med doktorgrader, forfattere, tenkere og tidligere militære ledere. De kunne fortelle en annen historie.

Etter et opprivende møte i regjeringspartiets SPLMs frigjøringsråd uka i forveien sendte presidenten ut en ordre om å avvæpne sine egne soldater. Det ble gjort, men så fikk dinka-soldater sine våpen tilbake.

Og dermed begynte skytingen, som siden har spredt seg til flere delstater og som nå truer med å dra landet i en borgerkrigslignende tilstand.

Riek Machar ble etterlyst, og han holder seg i skjul.

– Jeg har intet med dette å gjøre, sa han like etter det som til da så ut som et begrenset soldatoppgjør i ei militærbrakke. En uke senere var han leder av opprørerne, og en slags kommandant for hærstyrker som tok hans parti.

Hæren hadde generaler nok med nuer-bakgrunn. Faktisk er det flere soldater fra nuer-land enn dinka-land.

Dinkasoldater gikk rundt i Juba og spurte folk om de snakket dinga. Nuer-ungdom som ikke kunne svare ble arrestert. Noen av dem forteller de ble stuet sammen i en trang celle, og så skjøt soldatene gjennom gitteret.

Ansatte ved partikontoret ble arrestert og torturert. Salva Kiirs egne ansatte!

Husarrest

Salva Kiir sa at folkene i husarrest var Machars medløpere. Det var de ikke, men de var etter hvert hans farligste kritikere, og flere av dem var blitt ydmyket av presidenten under hans politiske omkalfatring sist sommer.

De ble flyttet til et gjestehus. Pagan Amum var blant dem. Han ble sparket som generalsekretær i SPLM, til tross for at han var valgt av kongressen. Siden ble et udemokratisk diktat formalisert dagen før skytingen begynte.

I gjestehuset satt utenriksministeren, finansministeren og flere andre høytstående representanter for det sørsudanske samfunn.

Hva var grunnlaget for arrestasjonen? Hadde de planlagt statskupp? Salva Kiir sa ingen ting om det. Men de var illojale og hadde sviktet ham.

Amum hadde endog, som generalsekretær i partiet, annonsert at han ville utfordre presidenten ved neste valg.

Det er ingen kriminell gjerning, men presidenten mente de var korrupte. Han hadde beviser for at de alle hadde tusket til seg penger. Pussig, tenkte ironikerne blant observatørene, at det bare var Kiirs kritikere var som var korrupte.

Lederen Salva Kiir

– Vårt budskap er: Nulltoleranse for korrupsjon! Det sa presidenten under ett av mine daglige møter. Og jeg måtte spørre: Lar det seg gjøre? Ikke er her politijurister og ingen økonomer til å kontrollere. Det største problemet i politiet er vel snarere at de færreste i politiet kan lese og skrive?

Han hadde i det minste en visjon. Han hadde mange visjoner. Hver fjerde medlem i enhver folkevalgt forsamling og kommisjon skulle være kvinne. Han ville ha et oppgjør med machosidene av deres kultur. Han var et moderne menneske.

Han hadde lange arbeidsdager, og de tok ikke slutt da han dro hjem om kvelden. Han hadde vært etterretningssjef i geriljabevegelsen SPLA under den legendariske lederen John Garang. Salva Kiir tenkte seg alltid nøye om, vurderte alle scenarier. Han lyttet til alle, slapp folk til. Så tok han en beslutning.

Men han var omringet av folk som ikke kunne sitt arbeid. De ble sendt på korte kurs i utlandet for å lære jus, administrasjon og litt statsvitenskap, men det hjalp ikke.

Mange av ministrene kom rett fra bushen, som han selv. Salva Kiir hadde ikke papir på annet enn et sersjantkurs. Han leste dårlig, og fikk det meste muntlig. Men han hadde noen akademikere rundt seg.

De hadde studert i London, Sussex, Khartoum og Kairo. De hadde doktorgrader. Men de hadde aldri drevet en administrasjon.

Riek Machar

Men Riek hadde. Doktorgrad fra England, militære ferdigheter. Energi og karisma. Som nuer av god familie, og med et guddommelig mellomrom mellom fortennene, ble han dessuten sett på som en hellig mann.

Han var John Garangs håndlanger, men hans ambisjoner var større enn sjefens. Han røk uklar med geriljalederen og dannet sin egen geriljahær i 1991.

Senere gikk Riek Machar til angrep på sin gamle sjef. 2.000 sivile ble massakrert. Siden dro han til Khartoum og endte som minister i fiendens regjering, før han ble hærsjef for Sudans styrker i sør. Han skulle lede de soldater fra nord som skulle nedkjempe John Garang.

Da Riek Machar meget senere så at fredsforhandlingene mellom nord og sør kunne lykkes, skjønte han at tiden var inne til en retur. På afrikansk vis ble han forsonet med John Garang og gikk tilbake til SPLM. Han endte altså som visepresident.

Riek Machars overmot

Men Salva Kiir stolte aldri på ham, og han hadde god grunn. Jeg så selv hvordan han bygget opp sin egen administrasjon innenfor presidentens kontor. Egne rådgivere, egne informasjonsfolk, egne nettverk, egne kanaler.

Han var tilgjengelig for internasjonale medier. Han ringte selv BBC når han ville ytre seg. Og til slutt uttalte han seg om regjeringens sjef: Salva Kiir innfridde ikke.

Han ville selv stille som kandidat til presidentvalget i 2015. Det ble for meget for sjefen. "Dommedagsprofet", kalte han sin visepresident.

Syk Salva

Kreftene til Salva ble tappet. Han måtte kvitte seg med udyktige ministre. Det var også uro i partiet. Folk som sto ham nær ville ha en klarere politisk retning. I regjeringen satt det liberalister og sosialister, sosialdemokrater og konservative. Med dårlig utbygde ministerier gjorde mange av dem som de ville, om de hadde penger eller fikk med noen giverland. Fra europeiske og arabiske land kom menn med lommene fulle av dollar. Det var mange som ga etter, og Salva visste hvem.

Så fikk han sukkersyke. Så sviktet arbeidslysten og evnen. Han gikk tidlig hjem. Han fikk ikke sove og mistet appetitten. Stemmen forandret seg. Det ble en whisky, og en til. Et glass vin, importert fra Sør-Afrika eller Portugal. Hver kveld, til han støttet seg i seng. De sa han ble oppfarende, husket ikke, vinglet i beslutningsprosessene.

Han hadde tre jobber. Som hærens øverstkommanderende bar han sin uniform en dag i uka. Han var landets president som, med en svak regjering og et ennå svakere parlament, hadde nesten eneveldig makt. Så var han partileder. På partikontoret satt den intellektuelt skarpe, politisk dyktige og veltalende generalsekretær, Pagan Amum.

Han ba, gang på gang, om at partilederen måtte innkalle frigjøringsrådet eller politbyrået til møter. Han fikk aldri svar, og partiet ble svekket. Amum hadde for mye annet å stelle med, og ingen retning på politikken var det heller mulig å se. Arbeiderpartiet engasjerte seg. De ville at SPLM skulle bli et sosialdemokrati. De brukte penger på det, og hjalp til når det trengtes.

Til slutt ble den indre kritikken for overveldende. Så han sparket sine kritikere, og anla en stadig mer autoritær tone og stil. Han begynte å blande rollene. Han ble en general både på partikontoret og ved presidentens kontor.

Machars menn?

Til slutt gikk det katastrofalt galt. En klønete ide om å avvæpne sine egne soldater, og deretter å gi halvparten av dem – dinkaene – geværene tilbake. En beskyldning om statskupp. Venner og medarbeidere – som han vil trenge! – satt i husarrest. Deretter har det spredd seg. Og Riek Machar, som kvalifiserer til en etterlysning fra ICC, kan innkassere alle Salvas kritikere.

Resultatet er absurd: På Riek Machars opprørsside ved forhandlingsbordet i Addis Abeba sitter nå Madame Rebecca, enken etter John Garang, som var Salva Kiirs forløper.

Hvis gutta i husarrest ble satt fri og fikk reise ut av Sør-Sudan, ville også Pagan Amum ta plass på Riek Machars side. Det samme ville flere av Salva Kiirs ministre. Det skal mye til for at blir fred av slikt.

al Bashir på Salva Kiirs kontor

«My brother. Du er vår far. Jeg er bare en ungdom.» Slik snakket de sammen, Salva på 62, al Bashir på 70. Kan han stole på den gamle folkemorder? Det er sør som har oljen, og den skal pumpes til havet via nord. Kan det tenkes at Riek Machar tar makten i de oljerike delstatene og tilbyr al Bashir en bedre oljepris? Er det Salva eller Riek han skal velge?

En annen grense går til Uganda. Der står en krigsvillig Yoweri Museveni med tilbud om soldater. Han vil også mekle, men det er dårlig ide. Han er en for stor Salva-venn. FNs spesialutsending i Sør-Sudan, Hilde Frafjord Johnson, er også havnet i en mellomstilling. Hun har hatt stor innflytelse på grunn av sitt nære forhold til presidenten. Nå kan hun ikke spille den rollen som hun ellers har spilt.

Et lyspunkt

Men det finnes et lyspunkt, i Sør-Sudan, Folket. Det er ikke som i Rwanda, der folk flest deltok i folkemordet. Det er ikke som i Kongo, hvor noen militsledere tyranniserer lokalbefolkningen, særlig kvinnene. Krigstrøtte Sør-Sudan har sin egen historie.

Derfor ber folk nå de store menn besinne seg og legge ned våpnene. Innen det vel utbygde kirkenettverket i Sør-Sudan står nuer og dinga hånd i hånd og ber om fred. De har erfaring nok til å vite at alle blir tapere ved en ny krig. Det var jo nå de skulle begynne på freden!

Etniske grupper har stått mot hverandre de siste ukene, men dette er egentlig ikke en etnisk konflikt. Det er noen maktmenn som har spilt sine stammekort. Og så er det noen andre storkarer som kanskje har høyere tanker om seg selv enn sunt er. Pluss dem som sitter i husarrest og mener de utgjør landets egentlige lederskap.

Dypest sett springer uroen i Sør-Sudan ut fra kontinentets evige syndrom: «The Big Men.»

SISTE NYTT

Siste nytt