NRK Meny
Normal

Slutten for norsk hjerneflukthjelp

I 20 år drev norske leger kamuflert u-hjelp – for å stanse flukten av russiske vitenskapsmenn. Tanken var at det var bedre at de fikk livnært seg på norsk stipend enn at de havnet i de finansielle klørne til en diktator.

Moskva

Månen lyser fortsatt over Moskva, men for et norsk-russisk pionersamarbeid har det mørknet.

Foto: MLADEN ANTONOV / AFP

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Moskva.

Hans-Wilhelm Steinfeld, Russland

I romjulen for to år siden åpnet rektor Ole Petter Ottersen representasjonskontor for Universitetet i Oslo i Moskva. Det varte bare i to år, og fra nyttår ble det hele nedlagt.

I sin tale om rikets tilstand sa president Vladimir Putin 12. desember at internasjonalt universitetssamarbeid skal prioriteres i Russland. Som alltid er Russland svært sentraldirigert.

Men Universitetet i Oslo har «dratt på landet», og retirert til St. Petersburg.

Dermed er et 20 år gammelt kjærlighetsforhold mellom Norges største universitet og det russiske vitenskapsakademi i Moskva avsluttet, de har «kuttet med hverandre» ville tjuaguttene i Bergen sagt om slikt.

Den akademiske «con amore» mellom Universitetet i Oslo og russerne var visjonær.

I 2009 sa den da nyvalgte rektor at alle universiteter i Vesten «sprang beina av hverandre» i et kappløp mot Beijing. Derfor ville Ole Petter Ottersen bygge på det omfattende nettverket i Moskva, som det medisinske fakultet ved UIO hadde bygget opp siden 1993.

Og da Nobels fredspris gikk til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo året etter, i 2010, så bunnfrøs den kreative andedammen mellom Norge og Kina. Det var som om forsynet hadde ledet russlandsprioriteringen i det utmerkede hodet til rektoren ved Universitetet i Oslo.

Men hvordan begynte det?

Hjerneflukten fra Russland

Jeg har i årevis «transitert» Arlanda flyplass på vei til Moskva. På flyplasser er det alltid noen som skal fortelle meg noe de har på hjertet om Russland. Slik var det også en forårsdag for 20 år siden.

Fire høflige herrer «sjanghaiet» meg over en kaffekopp mens jeg ventet på avgangen til Moskva. Det var tre professorale musketerer pluss en d'Artagnan – i form av forskningsdirektør Tom Løland på Blindern.

Musketerene var radiologiprofessor Frode Lærum fra Rikshospitalet, nyremedisinprofessor Torstein Hovig fra samme sted og den russisktalende medisinprofessor Sjur Olsnes fra Radiumhospitalet. De hadde virkelig noe på hjertet og inviterte seg til kaffe på kringkastingens taigakontor neste dag.

Da fortalte de at statlig finansiering av forskning i Russland hadde falt fra 95 prosent til 45 prosent på ett år etter Sovjetunionens oppløsning.

Hjerneflukten var i full gang, og fortsatt i dag arbeider 50 prosent av Russlands beste vitenskapsfolk i Vesten.

Den gang, i 1993, finansierte USA allerede programmer som skulle holde de 3000 russerne som kunne «mekke sammen» en atombombe i hjemlandet av hensyn til ikkespredning av atomvåpen.

Nå ville de tre musketerene fra Universitetet i Oslo opprette en forskningsstiftelse ved instituttene for molekylærbiologi og genbiologi. Sjur Olsnes kjente miljøene godt.

Ideen var å gi norske stipend til folk som drev basalforskning relatert til kreft.

For alternativt kunne unge russiske biologer med slik kompetanse og null finansiering i ryggen stikke av til for eksempel en Saddam Hussein og lage «dirty weapons». Nå ble de i stedet hjemme.

– Gudskjelov at det fantes fremsynte forskere i Oslo i 1993, sa en visepresident i det russiske vitenskapsakademiet til universitetsrektor Ole Petter Ottersen for to år siden.

Kamuflert u-hjelp

De tre medisinske professormusketerene kamuflerte sitt prosjekt ved å starte en lang serie med medisinske symposier i Russland, «slik at det ikke skal se ut som u-hjelp», som professor Frode Lærum sa til meg.

Så« sjanghaiet» han meg videre inn i ubetalt styreverv for stiftelsen sammen med daværende helsedirektør Lars E. Hansen.

Min jobb var å mare slik med utenriksministerne at de ga penger til det noble formål. Stiftelsen som det medisinske fakultet i Oslo grunnla, ble da etter hvert fast post på statsbudsjettet.

Vossingen Frode Lærum var væpneren for den leptosome kreftforsker Olsnes, som hadde mer enn nok med å stanse vekst i kreftceller på Radiumhospitalet ved siden av å rekruttere russiske stipendiater, så de ikke sprang til Gaddafi eller Saddam Hussein.

Lege – og prostituert på si

Frode Lærum startet vårt vennskap for 20 år siden ved å definere Bergen som havnebyen til Voss. Det falt jeg for.

Men jeg falt også for hans veritable evne til å få norske toppmedisinere på ren dugnadsbasis til å dra til Moskva på fritiden for å delta i vitenskapelige symposier. Seniorer som Bjarne Vaaler og Jarle Ofstad var blant de velvillige. Og hva fikk de ikke høre?

I 1998 var daværende helsedirektør Anne Alvik og helseminister Werner Christie med på et svært seminar om samfunnsmedisin på Russlands første medisinske universitet, Setsjenov.

Plutselig gikk en ung kvinnelig lege på talerstolen og sa:

– Jeg er alenemor og allmennpraktiserende lege. Men lønningene er så lave at jeg driver som prostituert i helgene for å få endene til å møtes.

Anne Alvik brast i gråt på stolen foran meg. Samme år kalte universitetsrektor Lucy Smith Moskva-satsingen den mest vellykkede for Universitetet i Oslo, noensinne.

Jeg pigget av fra «fribytterstyret» lenge før dèn tid, fordi norsk statlig finansiering av prosjektet «Stans hjerneflukten» kom på skinner. Men levekårene for Russlands leger kom aldri på skinner.

I i fjor høst skrev for eksempel president Leonid Roshald i Russlands legeforening i tidsskriftet «Makten» at det er ikke korrupsjon når folk i provinsbyene gir legene en skjerv som takk for hjelpen.

«Det er barmhjertighet», skrev Roshald – «når en kirurg bare tjener 12-13.000 rubler i måneden».

Det tilsvarer i beste fall 2500 kr per måned. En bekjent av meg sa nylig at hans kone som er dosent i medisin tjener 10.000 rubler per måned.

Lagt ned og fort glemt

I forrige tiår avviklet Universitetet i Oslo etter hvert den medisinske seminardugnaden. De norske legene hadde tilbrakt et enormt antall frihelger i Russland for at flybillettene skulle bli billigst mulige.

Jeg vet det, for min egen kone ledet administrativt denne forskningsstiftelsen i 15 år, og da var hun småbarnsmor!

Men etter ildsjelenes legegenerasjon tørket dugnadsånden inn og nye kom ikke til. Det er nok mer behagelig å reise til USA og drive forskningssamarbeid den veien, tenkte jeg for meg selv.

Visjonen til universitetsrektor Ole Petter Ottersen om å gjøre Moskva-kontoret til det medisinske fakultetet til en full representasjon for hele UiO, var i pakt med russiske akkrediteringsregler.

Tanken var en «vitenskaps-ambassade» for alle norske universiteter i Moskva. Men hvem blir vel profet i eget land? I fjor bestemte dekanus ved det medisinske fakultet på Universitetet i Oslo å legge ned hele virksomheten i Moskva.

Begrunnelsen var at de norske medisinske forskningsmiljøene i dag ikke viste noen vilje eller evne til å bruke det unike nettverket som var bygget opp i Moskva gjennom 20 år – og det er her i hovedstaden makten rår i Russland.

I stedet satser våre hjemlige akademikere på å slå pjaltene sine sammen omkring et i og for seg utmerket senter for språkopplæring i St. Petersburg.

Derfra er det enda lengre til Beijing enn fra Moskva, hvis noe norsk universitet i overskuelig fremtid får starttillatelse til kappløpet mot Beijing igjen, så bunnfrosset som de forbindelsene er.

Imens er det bare glemselen som står tilbake i selveste Moskva om et norsk-russisk akademisk samarbeid gjennom 20 år.

Skjønt, de «tre musketerene» blir aldri glemt. Og «tilbake ble bare de flinke – livets nest beste menn» – som bergenseren Nordahl Grieg uttrykte det.

I sitt verk «Ung må verden ennå være» røpet forresten også Nordahl Grieg at han ikke forsto sin samtids Moskva, sa historikeren Aleksandr Kan til NRK om det i 1981.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt