Skriket fra Utøya

Mens jeg står i et mørkt rom i galleriet på Sotheby's og betrakter Munchs «Skrik», slår det meg. Skrik. Jeg ser skriket. Og jeg hører det. Skriket fra Utøya.

Internasjonale aviser om Anders Behring Breivik

Utenlandske aviser har vært fulle av stoff om Anders Behring Breivik denne uken.

Foto: Varfjell, Fredrik / NTB scanpix

London: Gry Blekastad Almås
Foto: NRK

Denne uken har vært spesiell for mange i Norge, men også for mange nordmenn i utlandet. Rettssaken mot Anders Behring Breivik er samtaleemnet flere steder i verden.

Ukens korrespondentbrev er postlagt i London.

Hvor var du 22. juli i fjor? OL-general Sebastian Coe var i Estland sammen med friidrettspresident Svein Arne Hansen.

Denne uka møtte vi friidrettsveteranen Sebastian Coe i London.

Anledningen var at det nå er under 100 dager igjen til OL skal arrangeres i London, et arrangement han har det øverste ansvaret for. Men når vi møtes, er det 22. juli-saken som opptar ham.

Gry Blekastad Almås sammen med Sebastian Coe

Sebastian Coe er sjef for sommerens OL i London, men akkurat nå er han mer opptatt av rettssaken mot Anders Behring Breivik.

Foto: Håvard Blekastad Almås / NRK

– Er det plass til noe annet i det norske nyhetsbildet i disse dager? spør han.

Da bomben smalt i Oslo og massakren rammet Utøya, var han selv på en friidrettssamling i Estland. Han var sammen med den norske friidrettspresidenten Svein Arne Hansen.

– Han er en god venn. Det var et enormt sjokk. Det ble en vanskelig helg, sier Sebastian Coe. Han har fulgt starten av rettssaken på de britiske nyhetskanalene, der nyhetene fra Norge har vært dominerende denne uka.

Rapporte hva som skjedde i Norge

Det har i grunnen vært en merkelig opplevelse å være norsk i London denne uka.

Mitt oppdrag som korrespondent er å rapportere hjem om ting som skjer i utlandet.

Denne uka har jeg måttet rapportere i britiske medier om hva som skjer i Norge.

Dag tre av rettssaken startet jeg hos BBC World News. Nyhetskanalen som går verden rundt. Jeg var invitert som hovedgjest i studio den morgenen, for å kommentere rettssaken som pågår i Oslo.

– Hvordan påvirker dette nordmenn? – Hvordan opplever folk å se og høre gjerningsmannen? – Hvorfor får han lov til å opptre så fritt?

Vel vitende om at det er like mange opplevelser av dette som det er folk i Norge, svarer jeg så godt jeg kan.

Deretter vil BBCs nasjonale nyhetskanal ha lignende svar, og så pendler jeg mellom de to studioene resten av morgenen. Slik mine kolleger andre steder i verden har gjort tilsvarende øvelser i de landene der de er.

Men egentlig har jeg annet på planen denne dagen. Så snart BBC er fornøyd med meg, bærer det tilbake til kontoret. Der venter redigering av en radioreportasje om Munchs «Skrik», som har vært utstilt på auksjonshuset Sotheby's denne uka.

Brevik overalt

Det var dag to av rettssaken da jeg gjorde opptakene. Sotheby's ligger i New Bond Street, en av Londons mest fasjonable gater. Det er luksusbutikker på begge sider av gaten, og det er lett å føle en slags stolthet når man kommer til auksjonshusets utstillingsvindu, der det er «vår egen» Munch og ett av hans fire berømte «Skrik» som alene pryder inngangspartiet.

Video "Skrik" hos Sotheby's

'Skrik' hos Sotheby's

Men stoltheten over å være norsk varer ikke lenge. Innenfor dørene er ikke bare en resepsjon og et stort galleri, men også en kafé der de kunstglade besøkende kan slappe av mellom inntrykkene.

På bordene ligger avisene henslengt. Fra forsidene stirrer et intenst blikk mot meg. En knyttneve er hevet i retning av kameraet som har foreviget øyeblikket. Anders Behring Breivik har satt Norge på det internasjonale kartet.

Britiske medier er opptatt av det åpne samfunnet vi har i Norge.

«Skandinavisk drømmesamfunn»

Ordet «liberalt» går igjen. Ofte blir Norge beskrevet som et drømmesamfunn. Det er ikke sjelden jeg leser uttalelser i retning av: «vi ønsker oss et skandinavisk samfunn, men ikke et skandinavisk skattenivå».

Velferd, velstand, likestilling, fravær av hierarki og klassesystem, og altså åpenhet er karakteristikker av Norge som trekkes fram. Men også undring.

– Hvordan var det mulig at terroristen fikk komme så langt inn i regjeringskvartalet med bombebilen sin uten at det var stengsler eller vakter som stanset ham?

Og denne uka har det også vært undring rundt det norske rettssystemet.

– Hvorfor får han lov til å gjøre knyttenevehilsenen sin? – Hvorfor får han lov til å lese opp en tale?

Merkelig

Forsvarsadvokaten Paul Mendelle skrev denne uka i The Guardian om hvorfor 22. juli-saken ser merkelig ut med engelske juridiske øyne:

Fordi det som kommer fra Breivik ikke på noen juridisk måte fremstår som selvforsvar. Ikke noe individ har rett til å begå massemord for å forsvare sitt land, slik han hevdet da han avsluttet sin latterlige bevisførsel. Retten gir så absolutt inntrykk av å la seg bli brukt av ham som en plattform for hans skrudde ideer. Og mens den (retten, red.anm.) har brukt sin veldig sunne fornuft til å innføre et kringkastingsforbud, kan jeg ikke forestille meg at en engelsk rett ville tillate den tiltalte å avlegge en slik bevisførsel, eller å innkalle den typen vitner han har planer om. Jeg håper jeg slipper å komme i en situasjon hvor dette blir etterprøvd.

Forsvarsadvokaten Paul Mendelle

Skriket

Mens jeg står i et mørkt rom i galleriet på Sotheby's og betrakter Munchs «Skrik», slår det meg. Skrik. Jeg ser skriket. Og jeg hører det. Skriket fra Utøya. Det har jo rullet over TV-skjermene igjen og igjen de siste dagene. Og det har festet seg et sted langt inni meg. Angsten, fortvilelsen, sorgen, frykten til barn og unge som har opplevd det aller grusomste.

Skrik

Petter Olsens versjon av «Skrik» som aksjoneres bort i London.

Foto: Sotheby's

TV-bildene viser det fullstendige kaos da de som klarte å rømme kom til fastlandet. Noen får tepper rundt seg og tar imot en favn eller en arm, noe å lene fortvilelsen på et lite øyeblikk. Men en jente gjør spesielt sterkt inntrykk på meg.

Hun er åpenbart i sjokk og hun skriker. Igjen og igjen. Det går kaldt nedover ryggen min nå når jeg skriver dette, for hun får ikke fred for det hun nettopp har opplevd. Hun får, som de andre, tilbud om trøst, men hun klarer ikke ta imot. Kroppen hennes trekker seg sammen når hun skriker, hun virrer hjelpeløst rundt.

Det er angst, det er Skrik. Jeg lurer på hvem hun er, hvordan hun har det nå. Om hun har fått fred.

På rammen til den versjonen av «Skrik» som jeg står og ser på, har Munch skrevet:

Jeg gikk bortover veien med to venner – så gikk solen ned. Himmelen ble plutselig blodig rød. Jeg stanset, lente meg til gjerdet trett til døden. Over den blåsvarte fjord og by lå blod i ildtunger. Mine venner gikk videre, og jeg sto igjen skjelvende av angst. Og jeg følte det store uendelige skrik gjennom naturen.

Edvard Munchs tekst fra Munchmuseets digitale arkiv

Jeg legger disse tankene og inntrykkene midlertidig vekk, mens jeg redigerer radioreportasjen min ferdig. Den blir om besøksrekord hos Sotheby's og om spenningen rundt hvem som kommer til å kjøpe kunstverket.

Etter lunsj denne tredje dagen av rettssaken, er det et tredje tema å forholde seg til for en korrespondent.

Opptatt av 22. juli

Rettssak og Munch er tilbakelagt, nå er det nedtellingen til OL i London det skal handle om. Vi redigerer sammen en sak om at Londons hjemløse fjernes før OL, og om at OL-general Sebastian Coe mener å ha det hele under kontroll. Men som jeg innledet med, Coe var egentlig mer opptatt av å snakke om de grusomhetene Norge opplevde i fjor sommer.

Sebastian Coe

På sitt kontor høyt over London følger OL-sejf Sebastian Coe med på hva som skjer i Sal 250 i Oslo.

Foto: Håvard Blekastad Almås / NRK

Det nærmer seg sending. Dagsrevyen 21 skal på lufta, det er 100 dager til OL i London. Sporten satser stort, vi har laget ferdig reportasjen vår og skal også være med direkte for å snakke om stemningen i OL-byen. Men så ringer nyhetsdesken, de vil gjerne at jeg snakker litt 22. juli-rettssaken også.

Hvordan dekkes saken i utlandet, hvordan oppfatter man saken utenfra. Men det er ikke alt man rekker å formidle på ett minutt og tretti sekunder, det var slik dette korrespondentbrevet begynte.

Men heller ikke når arbeidsdagen er over, er man ferdig med denne saken.

Vi nordmenn må leve med det som har skjedd, det rammet oss alle. Det gjelder også nordmenn i utlandet. Vi er bare fem millioner nordmenn, vi er en liten nasjon. Nordmenn ute har ofte en sterk nasjonalfølelse, det handler om identitet og identifikasjon. Det er uvant å se nyheter fra Norge på britiske TV-skjermer.

På kvelden den tredje dagen av rettssaken, ringer jeg en norsk venninne i London. Det er over 15 år siden hun flyttet fra Norge, der hun bodde, ikke langt fra stedet terroristen vokste opp.

– Jeg hadde akkurat tenkt å ringe deg, sa hun. – Det er så fælt. Han er overalt, i alle aviser, på alle skjermer. Og det verste er at han snakker akkurat som meg.

SISTE NYTT

Siste nytt