Selvstendigforkjemperne viser vei tross nederlag

Skotske selvstendighetsforkjempere tapte kampen, men vant slaget. Nå kan de bli en inspirasjonskilde for andre.

Den skotske ja-leiren flagget før folkeavstemingen

Den skotske ja-leiren flagget før folkeavstemningen. Nå kan tapet har inspirert mange andre allikevel.

Foto: DYLAN MARTINEZ / Reuters
Analyse vignett

Selvstendighet er et stort ord. I en rekke land er det mange som drømmer om det, mens andre som forsøker å forhindre dem i å nå sitt mål.

Hvordan hadde nyhetsbildet sett ut om det ikke hadde vært for folks lengsel etter å være herrer i egne hus? Palestina og Ukraina er to aktuelle eksempler, Sør-Sudan kalles verdens yngste stat, kurdere i fem land håper at Kurdistan snart står for tur. Mens det etter alt å dømme er Catalonia som ligger best an.

Grenser kan justeres

Patriotisk skotte

Skottene har alltid holdt sin kultur høyt i hevd.

Foto: Andy Buchanan / Afp

Ved freden i Brömsebro i 1645 måtte Norge avstå Jämtland og Härjedalen. For 150 år siden måtte Danmark gi fra seg Schleswig-Holstein, mens Finland mistet Petsamo i Vinterkrigen.

De fleste nasjoner har gjennom sin historie opplevd at et mektig naboland har tiltatt seg nye områder, og i mange tilfeller har det erobrede folk tilpasset seg virkeligheten og lært seg å leve med de nye realiteter – som skottene. Men det har ligget et håp og en lengsel der, som i Skottland – og for mange slår det ut før eller senere – etter et par hundre år eller så.

Nasjonalisme og nostalgi

Skottene har sin kilt og sin sekkepipe, sin whisky og sine klaner. De sagnomsuste highlanders har holdt sin kultur høyt i hevd. Det har også grupper i andre land gjort, der språk og religion, sagn og symboler ofte er forskjellige fra det herskende flertallets.

Quebec og Kashmir er kjente eksempler på store regioner med historisk særpreg som forgjeves har søkt selvstendighet. Men det er også en rekke mindre «land» som sliter med sin nasjonale identitet.

«Feilplassert» som de er blitt etter fordums kriger der de ved et forhandlingsbord langt borte ble overført til en annen stat som en del av en fredsavtale.

60-tallet – avkoloniseringens tiår

Etter 2. verdenskrig var det ikke lenger mulig å opprettholde mellomkrigstidens verdensbilde. Storbritannia måtte la selve kronjuvelen India gå i 1947, og dermed var slusene åpnet.

Det skjedde ikke helt uten motstand og det tok tid – men det gikk bare én vei. Sør-Rhodesias forsøk i 1965 på en én-sidig selvstendighetserklæring på vegne av det hvite mindretallet ble nærmest unntaket som bekreftet regelen.

Alle skulle være like for loven. Noen land betalte en høy pris for sin selvstendighet – som Algerie og Vietnam, mens andre maktoverføringer var ikke like smertefulle.

De-koloniseringskommitteen

FNs medlemstall økte radikalt og snart var det ikke flere kolonier igjen, i hvert fall ikke av de tradisjonelle som kunne være levedyktige.

Falklandsøyene, som heter Malvinas på spansk, står fremdeles på kommitteens liste; men falklenderne regner seg som briter og avviser at de tilhører Argentina – selv om øygruppen rent topografisk og geologisk tilhører det søramerikanske kontinent.

I dag er det nesten bare små øyer som Pitcairn og Guam, samt strategiske halvøyer som Gibraltar og Ceuta som skaper «uorden». I tillegg kommer Vest-Sahara som er okkupert av Marokko og glemt av det internasjonale samfunn.

Demonstrasjon i Barcelona

Tidligere i september gikk mange tusen ut i gatene i Barcelona og flagget med sine catalonske flagg.

Foto: ALBERT GEA / Reuters

Murens fall

Da Berlin-muren falt og Sovjetunionen imploderte, oppsto en rekke nye land. Tidligere sovjetrepublikker fikk sin selvstendighet og i kjølvannet av Jugoslavias endelikt fikk verden et halvt dusin nye stater.

Med skottenes «nei» tyder mye på at De britiske øyer unngår en tilsvarende balkanisering. Statsminister David Cameron har ikke bare lovet Skottland friere tøyler, men sagt at det vil måtte gjelde Wales og Nord-Irland også. Belgia er kanskje det landet i Europa som er mest utsatt.

Flandern og Vallonia kan ende opp i en skilsmisse som Tsjekkia og Slovakia – med Brussel som en mulig overnasjonal alleuropeisk hovedstad.

Veien videre

I vår geografiske nærhet har både Bornholm og Åland egne flagg og andre særordninger, i likhet med Færøyene og Grønland som har egne Lagting og Landsting.

En rekke land har vedtatt kvoteringer og reservert plasser for etniske grupper og provinsrepresentanter i sine nasjonalforsamlinger, noe som irriterer innbyggerne i Washington DC.

Hovedstaden er nemlig et føderalt distrikt og de som bor der har – i motsetning til innbyggerne i de 50 statene – ingen representanter med stemmerett i Kongressen. Så de kjemper en tapper kamp for å få rettigheter som en stat, uten å lykkes til nå; mens enkelte innbyggere i Texas går andre veien: De vil skru klokken tilbake og oppheve vedtaket i 1845 om å slutte seg til USA!

Texas Nationalist Movement

Texanerne er stolte av sin fortid som selvstendig republikk. Ingen av de andre 48 statene kan vise til noe tilsvarende. Alaska har vært en del av Russland og Hawaii et eget kongedømme, men som selvstendig nasjon er Texas helt spesiell. I perioden 1836 til 1845 var Texas «the Lone Star Republic». Gigantisk, men tilnærmet folketom. 35 000 innbyggere kunne ikke forsvare seg mot 15 000 fiendtlige indianere og en mexicansk stat i sør som søkte hevn og revansj.

Så for snart 170 år siden ble Texas den 28. staten i USA. Og slik blir det, skal man tro amerikanske spesialister på grunnloven. Enkeltstatene har ikke lov til å forlate unionen.

Borgerkrigen som ble utkjempet på 1860-tallet dreide seg om nettopp dét og nordstatenes seier skapte presedens. Men etter skottenes vellykkede kampanje og overraskende gode resultat er det mange Washington-skeptiske texanere som ser lysere på fremtiden.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt