NRK Meny
Korrespondentbrev

Skjønnhet og frihet i Beirut

BEIRUT (NRK): Libanesiske kvinner sies å være de vakreste i hele Midtøsten. Det er et rykte de jobber hardt for å opprettholde, skriver Kristin Solberg i denne ukas korrespondentbrev.

Kvinner tar selfie i Beirut

DYRKER IMAGE: Libanesiske kvinner jobber hardt for å opprettholde stilen. Disse kvinnene tar en selfie under Beirut Fashion Week i april.

Foto: PATRICK BAZ / AFP

Hun sitter bak rattet da hun henter meg en varm kveld denne uken. Det åpne smilet er det samme. Øynene likeså.

Men noe er annerledes. Håret er mørkere, har en dypere farge.

– Jeg farget bort det grå, sier hun, mens hun manøvrer bilen gjennom trange gater.

Vi er på vei til et middagsselskap. En venninne overbeviste henne kvelden før. Hun sa: Du kan ikke gå rundt med grått i håret.

– Jeg føler meg litt dum som ga etter for presset. Men moren min blir sikkert glad, sier hun.

Velpleide kvinner

Litt senere sitter vi rundt et langbord. Min venninne er i godt selskap. Kvinnene her har hår som legger seg i bølger nedover solbrune, veltrente skuldre. Neglene er nymanikyrerte og lange. Hælene på skoene er høyere enn jeg noensinne har klart å gå i.

Den eldste rundt bordet ser ikke ut som hun er en dag over 50, selv om hennes barns alder antyder at hun nærmer seg 70.

Publikum på moteuka i Beirut

MOTEBEVISSTE: Moteuka i Beirut nylig. Mange libanesiske kvinner har fikset på utseende; Beirut kalles hovedstaden for kosmetisk kirurgi i Midtøsten.

Foto: PATRICK BAZ / AFP

I et svakt øyeblikk ønsker jeg at jeg hadde sminket meg mer, kanskje investert i en hårføner. Men slikt er uansett en tapt kamp i Beirut, en by der frisører drar fingrene skeptisk gjennom håret mitt. De bemerke at det «ikke er helt som libanesiske kvinners hår». En by der jenter med perfekte, røde negler ser spørrende på mine, som ofte er knekt og flekkete av blekk.

Dette er en by der jeg har slått meg til ro med å være den mest uflidde i de fleste sosiale settinger.

Kvinner i bikini på stand i Byblos i Libanon

LETTKLEDD PÅ STRANDA: Om sommeren er fokuset på utseende enda mer intenst i Beirut.

Foto: JOSEPH BARRAK / AFP

Sommer og skjønnhet

Beirut og skjønnhet – de er nærmest synonymer.

Libanesiske kvinner sies å være de vakreste i Midtøsten – ja, kanskje i hele verden, avhengig av hvor patriotisk og stolt den du spør, er.

Det er rykte de libanesiske kvinnene jobber hardt for å opprettholde. Spinningstimene er fulle av dem som vil forbrenne mest mulig fett, selv om de nesten ikke har noe. Til frisørsalongene kommer fransktalende kvinner som ser ut som om de gikk derfra dagen før. Til botox-salongene kommer de over 30.

Nå som det er sommer, blir det hele enda mer intenst. Perfekte kropper i bikini poserer på reklameplakatene langs veiene på vei ut av byen. Til pilatestimene kommer de som ønsker å se slik ut.

Fikser nesen

– De er kanskje vakre, men de er heller ikke redde for å fikse på utseendet, sa en venninne, en palestinsk-jordansk billedkunstner. Kommentaren falt ikke uten en viss syrlighet.

Legene er dyktige, klinikkene mange, og de tiltrekker seg kvinner fra hele den arabiske verden.

Da jeg bodde her første gang, i 2006, la jeg merke til at mange kvinner hadde bandasjerte neser. De var på restauranter og barer, og vandret rundt i gatene som om ingenting var skjedd.

Hva var dette?

Kanskje hadde de fått en på trynet. Falt i en trapp? Hatt et uhell i kickboksing-timen?

Nei, de hadde operert nesen. En liten, buet nese, ville de ha, alle sammen. På den tiden alle helst ville ha en slik liten dukkenese som Nancy Ajram, den libanesiske popsangeren hvis album Ya Tabtad dominerte lydbildet krigssommeren 06.

Stolt med bandasje

Mens kvinner i Vesten ville forsøkt å hemmeligholde en slik operasjon, gikk libanesiske kvinner stolt rundt med bandasjer, for den var i seg selv et statussymbol. Den viste omverdenen at de hadde penger nok til å gjøre det.

Nå, 11 år etter, er det færre bandasjer i gatene. Det er ikke færre som endrer nesen, men driftige banker har innsett markedspotensialet, og begynt å tilby forbrukslån for neseoperasjoner. Alle kan gjøre det. En bandasjert nese er ikke lenger noe å skryte av.

Bankene har skjønt at det også er marked for mer. Jeg har nylig sett reklameplakater med en smilende far og datter og ordene: «Gi din datter den aller beste gaven: Et perfekt smil». Reklamen var for lån til kosmetisk tannkirurgi.

Plastisk kirurgi for hender

Jeg besøkte en gang en av klinikkene for en reportasje. På bordet på venterommet lå en brosjyre der det stod: «La ikke hendene røpe alderen din».

Inntil da hadde jeg aldri forestilt meg at det fantes plastisk kirurgi for å få hender til å se yngre ut. Jeg forsøkte å motstå trangen til å se bekymret på mine egne.

Under intervjuet med klinikksjefen kom en kvinne inn. Leppene var grotesk store: Hovne, lilla, som om de var vrengt ut av seg selv. Hun hadde villet overraske sin ektemann, som neste dag skulle komme hjem fra Dubai, med nye lepper. Men hun hadde gått til en av de mange klinikkene der prisen er lav og kvaliteten likeså. Det var gått galt, veldig galt. Hun hadde kommet til denne klinikken for å forsøke å rette det opp.

– Vi kan hjelpe deg, men vi rekker det ikke før mannen din kommer hjem, sa klinikksjefen.

Hun svarte ikke, men i det redselslagne blikket hennes så jeg mer enn hun kunne si med ord.

Så snudde klinikksjefen seg til meg:

– Se på henne! Hvordan kan hennes mann ønske å kysse henne når hun ser slik ut!

Jeg følte en vemmelse mot klinikksjefen, og jeg ville si til kvinnen:

– Du er fin som du er. Hvis mannen din ikke kan se det, er han ikke noe å spare på.

Men frihet til å si det, hadde hun neppe.

Frihet og ufrihet

Frihet kan være så mye. Ufrihet nødvendigvis det samme.

Jeg føler meg fri i Beirut, sammenlignet med en del av de andre stedene jeg har bodd.

I Beirut kan jeg spasere til nabokafeen uten å bli seksuelt trakassert. Jeg kan ta en løpetur langs cornichen eller sitte bak rattet på en bil. Om sommeren kan jeg gå i kjole. Jeg liker å føle at huden min er fri, at den får puste. Jeg begrenser ikke mine bevegelser eller handlinger fordi jeg er kvinne.

Alt dette kunne jeg ikke gjøre i de to årene jeg bodde i Kabul. Det var plagsomt å forsøke det da jeg bodde i Islamabad og Kairo. Der, i varierende grad, la mitt kjønn begrensninger på min frihet.

Men her føler jeg meg fri.

Moteshow for badetøy i Byblos i Libanon

BIKINIMOTE: Moteshow på stranda i oldtidsbyen Byblos, nord for Beirut.

Foto: JOSEPH BARRAK / AFP

Skjønt, fri?

Jeg blir kanskje ikke fortalt at jeg ikke kan gå på gaten. Men gjennom omgivelsene blir jeg fortalt hvordan jeg bør se ut, hvilken kropp jeg bør ha og hvordan håret mitt bør bølge seg nedover ryggen.

– Det er egentlig bare en annen type ufrihet, sa en venn da jeg sammenlignet det å bo i Kabul, med det å bo i Beirut.

Jeg vet hva jeg foretrekker, men han har et poeng.

Mobilt fengsel

Et eksempel: For noen år siden stod jeg en ettermiddag i en stue. Det var 45 varmegrader ute, ikke mye mindre inne, og jeg hadde på en burka. Jeg skulle fotograferes for en reportasje i A-magasinet. Burkaen var arbeidsantrekket mitt på landsbygda i Afghanistan. Bestillingen lød på bilde med og uten burka.

Kledd i en burka er det blir vanskelig å se på grunn av gitterfeltet foran øynene. Nylonstoffet foran munnen gjør det vanskelig å puste. Sansene reduseres, bevegelsene hemmes.

Så også denne gangen. Svetten rant nedover ansiktet, nakken og ryggen. Uten tilstrekkelig oksygen holdt jeg på å besvime.

Jeg forbannet burkaen – hvilket kvinnefiendtlig plagg!

Den er et mobilt fengsel.

Jeg var lettet da jeg kunne trekke burkaen over hodet. I minnet slenger jeg den i bakken, men jeg tror jeg bare la den fra meg i en stol.

Så: Kontrasten. Kameraet var det samme. Rommet det samme. Heten likeså.

Men jeg var en annen. Brått var jeg ble bevist hver kroppsdel, hver skavank. Stakk magen for mye ut? Var ikke smilet mitt skjevt, tennene litt for gule? Og så håret flatt ut, på en måte som fikk pannen til å virke uforholdsmessig stor? Alt det jeg ikke hadde tenkt på da jeg ble fotografert sekunder tidligere, kledd i burkaen.

Jeg forbannet meg selv. Som journalist og forfatter er det viktig å se troverdig og forhåpentligvis intelligent ut. Men der stod jeg og bekymret meg kun om utseendet, alle mine usikkerheter avkledd. Ville en mann følt det på samme vis?

Jeg innså det da: Burkaen var kanskje tatt av, men jeg var mitt eget, mobile fengsel.

Et produkt av en kvinnekamp som i vesten har kommet relativt langt når det gjelder formelle rettigheter, men altfor kort når det gjelder skjønnhetstyranniet.

Libanesiske kvinner

Tilbake til Libanon, der kampen både for rettigheter og mot skjønnhetstyranniet har en lang vei å gå.

Første gang jeg bodde her, slo det meg hvor frie de virket, disse kvinnene. De gikk i korte skjørt hvis de ville – så ulikt resten av Midtøsten. Og kanskje har det mye med hvilke kretser jeg vanket i, men for meg virket det som om annenhver kvinne i Beirut var en bifil kunstner som danset på bordet i en trang bar i Gemmayzeh klokken fire på en tirsdag morgen.

Det opplevdes så fritt.

Og er det på noen måter.

Men ufritt på mange andre.

Røde høyhælte sko på kvinneben i Beirut

SKOMOTE: Skyhøye hæler, et vanlig syn i Beirut.

Foto: PATRICK BAZ / AFP

Krigen

Jeg har forsøkt å finne ut hvorfor det er slik, hvorfor det er mer fokus på utseende her, enn noe annet sted jeg har vært.

Det er naturligvis flere grunner, sier en sosiolog jeg snakket med. Blant dem en generell tanke om at det viktigste en kvinne kan gjøre i livet, er å bli godt gift. Ja, en del libanesiske kvinner jobber, spesielt i byene, men glasstaket er svært lavt. Og ja, noen libanesiske kvinner lever alene som single eller skilte, men den sosiale stigmaet er stor i mange kretser.

Libanesiske kvinne protesterer mot skilsmisselov

VIL HA LOVENDRING: Sjiamuslimske kvinner protesterer mot loven som gir far foreldrerett over barna ved en viss alder. Når det gjelder like rettigheter for begge kjønn, er det et langt stykke igjen i Libanon.

Foto: ANWAR AMRO / AFP

I tillegg kommer årsaker som bunner i krigen. Den varte i 15 år, og ulmer under overflaten også i dag. Grovt oppsummert: Mange av mennene som kriget, ble drept. Mange av mennene med muligheter, dro til utlandet. Det ble et overskudd av kvinner.

Kanskje er kjønnsbalansen bedre i dag, men konkurransen om de attraktive ektemennene, forblir stor.

– Du ser det spesielt om sommeren. Alle de unge ønsker å se bra ut til mennene som bor i utlandet, kommer hjem til Libanon, sa sosiologen.

Aksept for å fikse på utseende kan også stamme fra krigen, trodde hun. Krigsskader måtte fikses på via plastisk kirurgi: forbrenninger repareres, arr reduseres. Gradvis ble det normalisert og grensene ble flyttet. Hvorfor ikke i samme slengen fjerne rynkene? Det ekstra fettet? Den plastiske kirurgien ble kosmetisk.

– Nå er det utbredt i alle samfunnslag. Jeg har møtt kvinner hvis familier ikke har hatt råd til sende henne til universitetet, men som likevel klarte å hoste opp penger så hun skulle få en neseoperasjon, sa sosiologen.

Kanskje ikke så rart: over hele verden har man en tendens til å verdsette en kvinnes utseende mer enn en hennes intellekt. Så hvorfor skulle ikke investeringer være deretter?

Hun skal likevel bare finne en ektemann.

Påvirket

Så hva med meg? Lar jeg meg påvirke av skjønnhetsfokuset rundt meg?

Jeg har sett mang en journalist forvandles fra sjuskete til fiks i månedene etter de har flyttet hit.

Og det ærlige svaret på spørsmålet er ja.

Eller: Svaret er ja, dessverre, til tross for at jeg vet bedre. I kampen mellom intellekt og følelser, vinner dessverre ofte følelsene.

Hvis jeg skulle tatt bilder med og uten burka igjen, er jeg redd jeg ville hatt akkurat samme reaksjon. Men reaksjonen på min egen reaksjon ville antakelig vært enda sterkere, og det er i det minste et skritt i riktig retning.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt