Av utenriksmedarbeider
Samtidig er betydelig bakkestyrker gått inn i sør.
Men israelerne kriger under sterkt tidspress.
Denne uken kan bli en skjebneuke for Libanon.
Israelerne vet de har kort tid til å ødelegge Hizbollahs rakettbaser og infrastruktur, for selv i Washington, London og København kan ikke regjeringene leve med at antallet sivile drepte og de matrielle ødeleggelser blir stadig større.
Riktig nok har ikke George W. Bush foreløpig noen problemer med den amerikanske opinion. Den er langt mer positiv til hans Israel-politikk enn til hans håndtering av Irak-konflikten.
Men Tony Blair møter motstand i sitt eget utenriksdepartement, som tradisjonelt har vært mer proarabisk enn Israel-vennlig, og britisk opinion vil ikke godta at Libanon ødelegges.
Det vil heller ikke andre europeiske folk selv om det er lite de kan eller vil gjøre for å stanse det helvete som libaneserne er påført.
Araberne vender seg mot USA
Men aller alvorligst er det at de arabiske land, der ihvert fall Egypts, Saudi-Arabaias og Jordans ledere har vært meget irritert på Hizbollah og Hamas, vil vende seg mot amerikanerne.
USA er den eneste makt som er i stand til å legge press på Israel. Amerikanerne har mange pressmidler, som å holde tilbake kreditter og økonomisk hjelp forøvrig og la være å sende israelerne det militærutstyr de ber om.
USA presse Israel, om de vil
Far til den nåværende president, George H. Bush, gjorde nettopp det da israelerne nektet å ta hensyn til amerikanske interesser i Midtøsten. Det samme gjorde president Eisenhower i 1956 og Nixon-administrasjonen i Yom Kippr-krigen i 1973.
Amerikanerne opprettet den gang en luftbro med våpen til et meget hardt presset Israel, men da israelerne fikk det militære overtaket, øvet Washington sterkt press for å få dem til å vise moderasjon.
Det var den gang general Sharon forsøkte å sabotere både sin egen regjering og USA ved å sulte og tørke ut den 3.gyptiske arme, som var omringet på østsiden av Suezkanalen.
Israel får avanserte amerikanske våpen
Hittil har amerikanerne ikke lagt noe som helst press på israelerne, fordi de har samme syn på Hamas og Hizbollah som dem og ser syrerne og særlig iranerne som de reelle bakmenn.
Derfor nøyer ikke USA seg bare med å si fritt fram til israelerne, men sender dem avanserte våpen som de ikke engang lar sine europeiske allierte få.
I motsetning til i 1973 dreier det seg ikke om våpen som er nødvendig for at Israel skal overleve. Selv om de mange israelerne som mister livet i Hizbollahs rakett angrep, skaper et enormt press på regjeringen i Jerusalem, så er Israel stadig den militære supermakt i Midtøsten.
Supermakten Israel
De arabiske stater har gjort sine bitre erfaringer; de vet at de ikke kan slå israelerne militært. Derfor sluttet Egypt og Jordan fred.
Selv syrerne, som i mange år har drevet et skummelt spill, holder seg unna en militær konfrontasjon med Israel. De den syriske hær hadde kontroll over Libanon, passet den på å holde seg nord for israelernes "røde linje".
Alle islamske stater, selv Iran, vet at de ikke kan overleve et forsøk på å kaste israelerne på sjøen. Skulle iranerne skaffe seg atombomber og bruke dem eller andre masseødeleggelsesvåpen, vil de selv bli utslettet i et kjernefysisk Harmageddon. Israelerne betrakter sine atomvåpen som sin ytterste livsforsikring. Men selv uten de ytterste gjengjeldelsesvåpen er israelerne så militært sterke at ingen kan true dem.
Ikke stater, men gerilja
Det er ikke stater, men terror- og geriljagrupper som har engasjert seg militært mot Israel. Både Hamas og Hizbollah vet at de ikke kan vinne på slagmarken, men det er heller ikke hensikten.
Deres mål er å provosere israelerne til å reagere så kraftig at opinionen både i Midtøsten og i verden forøvrig vender seg mot Israel.
I Libanon er Hizbollah allerede i ferd med å lykkes. For selv kristne libanesere som hater Hizbollah like meget som de i sin tid mislikte PLO, forblir ikke uberørt av den enorme humanitære krise og de veldige matrielle ødeløggelser som Israel påfører deres land.
Libaneserne vet at Hizbollah plasserer sine raketter i boligområder og flyktningeleire for at israelerne skal slå til nettopp der hvor de sivile tap blir størst, men denne erkjennelse gjør det ikke lettere for dem å leve med den israelske krigføring.
Det libanesiske demokrati
Da libaneserne stod på for å få syrerne ut av landet og de nasjonale, moderate partier vant valget, ble de støttet av USA. President George W. Bush fremholdt både den gang og senere det libanesiske demokrati som et eksempel til etterfølgelse i Midtøsten.
Men den folkevalgte Fouad Siniora-regjeringen mister stadig mer innlytelse i sitt eget land. Det er Hizbollah som vinner frem psykologisk og politisk. Det som nå skjer, er at amerikanerne mister enda en av sine venner i den arabiske verden, for Libanon risikerer å opphøre som en stat. Når israelerne bomber Libanons hær, som de krever skal holde Hizbollah i tøylene, blir det bare meningsløst.
Israelsk okkupasjon skapte Hizbollah
Forrige gang israelerne okkuperte Libanon, lyktes de med å kaste Arafat og PLO på sjøen. Men de utryddet ikke palestinsk nasjonalisme og terrorisme. Den ble stadig sterkere.
I Sør-Libanon gjorde Hizbollah livet så uutholdelig for israelerne at de trakk seg ut etter 18 års okkupasjon. Ja, det er ikke urimelig å si at den israelske okkupasjon skapte Hizbollah.
Det er dessuten meget vanskelig å forstå at israelsk etterretning, som regnes blant de beste i verden, kunne la være å registrere og reagere på at Hizbollah plasserte tusenvis av raketter i Sør-Libanon og bygget opp en militær infrastruktur som var den libanesiske fullstendig overlegen.
Israelerne må også ha visst at rakettene kom i en stri strøm via Syria. De kan neppe ha hatt noen illusjoner om at disse raketter bare skulle brukes til parader.
