NRK Meny
Normal

Veien til Det Hvite Hus er brolagt med fornærmelser og baksnakk

Det er fem måneder igjen og de to finalistene er klare. Med andre ord: Skittkastingen kan begynne.

Mitt Romney

Dette året er det Mitt Romney som bretter opp ermene og spisser budskapet, for å erobre Det hvite hus.

Foto: Evan Vucci / Ap

Joar Hoel Larsen
Foto: Anne Liv Ekroll / NRK

Egen fortreffelighet er ikke å forakte, men i amerikansk valgkamp er motstanderens svakheter vel så bra, ser det ut til at kandidatene mener – selv om all erfaring tilsier at velgerne misliker «negative campaigning».

På den annen side viser undersøkelser at nedsettende omtale av konkurrenter – i alt fra varehandel til politikk – ikke må undervurderes: Det funker! Ellers hadde de funnet på noe annet.

De to kandidatene skal offisielt godkjennes av sine partiers landsmøter i sommer, Mitt Romney i Tampa, Florida i slutten av august og Barack Obama i Charlotte, North Carolina i begynnelsen av september.

Barack Obama

President Barack Obama har også forberedt det verbale slagsmålet.

Foto: Carolyn Kaster / Ap

Og like sikkert som at begge kandidatene vil ta avstand fra politisk skittkasting, så vil medarbeidere og støttespillere, sympatisører og aktivister sørge for at denne (lite?) ærerike amerikanske tradisjonen vil leve videre.

Hvor er dyrebeskyttelsen?

Det demokratiske partiets offisielle symbol er et esel, mens elefanten er Republikanernes politiske maskot. Begge er resultater av negative utspill fra motparten.

I valgkampen i 1828 ble Andrew Jackson kalt «a jackass» av den republikanske kandidaten. («Jackass» er egentlig et hanesel, men kan i overført betydning brukes nedsettende som idiot, drittsekk og den slags).

Andrew Jackson utnyttet det ufine ordspillet på første del av etternavnet (Jack …) og tok eselet som symbol, og 184 år senere er det fremdeles Demokratenes logo.

En karikaturtegning fra et zoo før valget i 1874 viste et (demokratisk) esel, som ikledd et løveskinn, skremte vekk alle de andre dyrene.

På et av de flyktende dyrene – en elefant – sto det «republikanske stemmer» – og dermed var det gjort. Republikanerne trykket elefanten til sitt bryst!

Dermed var både eselet og elefanten blitt positive symboler og sånn sett ubrukelige i negativ sammenheng.

Men mange andre dyr er blitt misbrukt politisk i årenes løp. Reptiler og fjærkre er blant favorittene, men hyener og sjakaler også har gjort nytten. Det samme gjelder struts, rotte og blekksprut, for å nevne noen.

I år er det «dog» som gjelder

Årets skittkasting er ennå ikke i skikkelig gang, men dyrene spiller allerede en rolle.

Da familien Romney i 1983 dro på ferietur tok de, som seg hør og bør, med seg familiehunden Seamus. Men mange har ment det var en klar feilvurdering av familiefar Mitt å plassere hundeburet på taket!

Dogs Against Romney
Foto: SHANNON STAPLETON / Reuters

At sjåføren tok buret ned da hunden ble syk, og spylte Seamus før de satte buret på taket igjen og fullførte den 12-timer lange kjøreturen, er ikke blitt oppfattet som en formildende omstendighet.

Facebock-gruppen «Dogs Against Romney» har mer enn 56.000 «likes» og spørsmålet er: Vil man egentlig ha en slik mann i Det hvite hus?

Dette har vært et tema i valgkampen, men Republikanernes kandidat har forsvart både seg selv og avgjørelsen. Han har innrømmet at han ikke ville ha gjort det igjen, men – på grunn av oppstyret – ikke på grunn av den angivelige dyremishandlingen.

Hund på menyen

Obama-leiren fulgte etterdønningene av Romney-familiens ferietur for snart 30 år siden med stor begeistring, men møtte seg selv i døren.

I sine memoarer skriver Barack Obama at han spiste hundekjøtt da han bodde i Indonesia sammen med moren og hennes nye mann, på 1960-tallet.

Én ting er å kjøre med hund på taket, en ganske annen er å spise menneskets beste venn.

At hundekjøtt er en del av det asiatiske kjøkken og nytes av hundrevis av millioner av mennesker hver dag, gjør ikke inntrykk på amerikanske hundeelskere.

At det er nærmere 50 år siden glemmes. At «Barry» var et barn og lydig spiste den maten stefaren serverte, er ikke nok til verken å tilgi eller forstå.

Og slagordet måtte bare komme:

«Jeg vil heller på kjøretur med Mitt enn å bli spist av Obama» og «Obamas beste hundeoppskrifter» var uunngåelig.

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

Angrep som forsvar

Generelt sett er negative kampanjer effektive. Skremselskampanjer, basert på fakta, mot røyking og fyllekjøring viser de skremmende konsekvensene.

Opplysningskampanjer for sjø- og fjellvett tar i bruk truende virkemidler. «Bruk redningsvest! Ellers.....». «Hvis du ikke graver deg ned i tide, så.....». Med andre ord: Det kommer til å gå fryktelig galt.

Samme logikk er bakgrunnen for at negativ omtale av konkurrenten er en sentral del av en amerikansk valgkamp.

Den enkleste varianten er «angrepet». Man maler fanden på veggen, les: motstanderen.

«Hvis dere stemmer på denne mannen, så skal dere vite at «dette» kommer til å skje», er budskapet.

Det omtalte «dette» er forskjellige varianter av verdens undergang, slutten på USA som et fritt land eller massearbeidsledighet, sosial elendighet og økonomisk katastrofe.

Underforstått: «Dommedag vil inntreffe om dere ikke stemmer på meg».

Understreket av den obligatoriske utannonseringen: «This message was approved by ...»

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

Kontrast som sannhetsvitne

Den andre varianten er å stille de to kandidatene opp mot hverandre. I Norge ville sannsynligvis både Mitt Romney og Barack Obama vært medlemmer av Høyre.

Men i USA vil man nå få inntrykk av at de representerer to ytterpunkter i amerikansk politikk med et hav mellom dem.

I virkeligheten kan de stå svært nær hverandre, men i denne formen for kontrastreklame vil «vår» mann skjønnmales hinsides det praktisk gjennomførbare, mens en uttalelse fra motstanderen – forkortet og tatt ut av sin sammenheng – vil bli brukt.

Og være såkalt uangripelig: «Han sa det, jo!» Som da John Kerry i 2004 forsøkte å forklare en relativt komplisert voteringsprosess i Senatet ved å si: «I actually did vote for the 87 billion dollars before I voted against it.»

Kort fortalt: Han var for å bevilge pengene, men ville finansiere det militære tilleggsbudsjettet ved å redusere George W. Bush' skattelettelser. Republikanerne ville finansiere forslaget annerledes, noe Kerry var uenig i – så han stemte imot.

Men resonnementet var uinteressant. Kerry ble beskyldt for å være ubesluttsom. Han vinglet. Han var en «flip-flop'er», en som skiftet mening frem og tilbake.

Folk møtte opp på valgmøter med strandsandaler som kalles «flip-flops», de hadde dem på hendene og klappet dem mot hverandre. Og det politiske budskapet var krystallklart.

Gris med leppestift og råtten fisk i avispapir

«Flip-flop» eksempelet har glimt i øyet og er harmløst. Det samme kan sies om «If you put lipstick on a pig, it's still a pig».

Obama brukte uttrykket i 2008. Han sa det i en sammenheng der han snakket om Republikanernes politikk gjennom åtte år med Bush og refererte – i samme avsnitt – til McCains valgløfter med å si: «Du kan pakke inn gammel fisk i et stykke papir og kalle det forandring, men etter åtte år vil det fremdeles stinke!»

Republikanerne reagerte umiddelbart. De hevdet at Obamas leppestiftkommentar var et spark til visepresidentkandidat Sarah Palin. Dette var kvinnediskriminering og de krevde en unnskyldning.

Obama og hans folk hevdet «lipstick on a pig» er et fast uttrykk à la «ulv i fåreklær» og sa det ikke hadde noe med Sarah Palin å gjøre. Og punkterte protesten da de kunne vise til at John McCain, republikanernes indignerte kandidat, hadde brukt det samme uttrykket i Senatet to år tidligere om et forslag lagt frem av Hillary Clinton.

Det er all grunn til å tro at Demokratene her scoret «hat trick». Obama og hans taleskrivere har brukt uttrykket vel vitende om at «alle» ville tro han mente den rødmunnede Sarah Palin.

De forutså Republikanernes ridderlige forsvar av sin visepresidentkandidat og kunne bare trille det ferdigscorede tredjemålet i nettmaskene ved hjelp av eksempelet fra 2008.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Sarah Palin og John McCain på Republikanernes landsmøte

Sarah Palin vakte oppsikt som John McCains visepresidentkandidat. Hennes velkledde og pene ytre ble brukt både for og mot henne – samt en del mindre heldige uttalelser.

Foto: STAN HONDA / AFP

Sluggere og «dirty tricks»

Barack Obama og Mitt Romney vil ikke komme med nedsettende kommentarer om hverandre. I nyere tid har kandidatene selv svært ofte vært tilbakeholdne og
direkte sjokkerte når noe slikt skjer.

De vil ikke ha det slik, hevder de og beklager det som har skjedd, samtidig som de gnir seg i hendene og tar «high fives» når negative karakteristikker i mediene gir positive utslag på meningsmålingene.

I gamle dager, før både radiooverføringenes og TV-valgenes tid, var valgkampen mer personlig. Velgerne fikk oppleve en kandidat i fri fremføring.

Kandidatens personlighet og utstråling var viktig, det samme hans talegaver og verbale slagkraft. Selv om de allerede den gang hadde ferdigskrevne standardtaler, var formuleringsevnen i øyeblikket viktigere.

Kandidatens appell som folketaler var viktig for å begeistre massene. Da satt injuriene løsere og fornærmelsene var ofte mer perfide.

Datidens aviser var rene propagandaspredere, familie og venner ble hengt ut, kone og barn var på ingen måte skjermet.

Negativ kampanjetaktikk som risikosport

I dagens mediebildet må kandidatene være mer forsiktige, derfor har de egne folk til å planlegge ondskapsfulle spark på skinnleggen.

Bush 41. hadde Lee Atwater, Bush 43. hadde Karl Rove.

Disse er de to mest profilerte, men ikke nødvendigvis de verste. De sørger for at bakvaskelsesinitiativene kommer fra mellommenn med stor avstand til kampanjen og ingen tilknytning til kandidaten.

Han behøver ikke engang kjenne de faktiske forhold, så han kan toe sine hender, beklage det inntrufne og være lei seg. Selv om han aner hvilke ugler det er som skjuler seg i mosen.

Men negative innslag kan være et toegget sverd. Et forsøk på å score billige poeng kan fort koste dyrt.

I 2004 ville den liberale John Kerry rette søkelyset mot Republikanernes dobbeltmoral hva «gay marriage» angikk.

John Kerry og George W. Bush

John Kerry og Geoge W. Bush etter den tredje presidentdebatten 13. oktober 2004.

Foto: JASON REED / REUTERS
Mary Cheney og partneren Heather Poe

Mary Cheney var til stede med sin partner Heather Poe under Republikanernes landsmøte samme år. Men å bli nevnt som eksempel i en TV-debatt var noe annet.

Foto: CHARLIE NEIBERGALL / AP

Visepresident Dick Cheney var innbitt motstander av at to av samme kjønn fikk gifte seg.

I et svar om temaet i den tredje presidentdebatten på fjernsyn, refererte Kerry til visepresidentens datter, Mary Cheney som levde sammen med en annen kvinne. Kerry var respektfull, men det var åpenbart over grensen.

Mary Cheney var på det tidspunkt 35 år og levde sitt eget liv, men i denne sammenheng var hun «barn» og kandidatenes barn er i vår tid «off-limits».

Kerry skjøt seg selv i foten og det var ikke dobbeltmoralistene i det republikanske partiet som måtte unngjelde. Det var han selv som tapte terreng på meningsmålingene.

Alt var verre før

Alle lister over «verste» hva personlige fornærmelser i valgkamper angår har mer enn hundre år gamle historier på topp. Kandidatene var mindre polerte den gang og reglene mer fleksible.

I år har Mitt Romney måttet forsvare seg mot 47 år gamle beskyldninger. Han skal ha mobbet en skolekamerat i 1965.

Hundre år tidligere, i 1865, hadde USA nettopp avsluttet en borgerkrig, og president Abraham Lincoln var blitt myrdet. I valgkampen i 1860 ble han kalt «apelignende», noe som neppe gjentar seg i år.

Da George W. Bush' kampanjeleder Karl Rove i år 2000 plantet rykter om at hans utfordrer før nominasjonen John McCain hadde et svart barn utenfor ekteskap (familien hadde adoptert en pike fra Bangladesh), var han på trygg historisk grunn.

I 1884 lagde republikanerne en nidvise med utgangspunkt i en påstand om at Demokratenes 47-år gamle kandidat Grover Cleveland hadde et barn utenfor ekteskap: «Ma, ma where's my pa?» var gjennomgangstemaet.

Den ugifte Grover Cleveland hadde lite å skjule; han hadde et barn utenfor ekteskap, men det var offentlig kjent, han hadde erkjent farskapet og forsørget mor og barn.

Så da han vant valget lagde Demokratene en svarlinje på: «Ma, ma where's my pa?» som rimte og lød: «Gone to the White House ha, ha, ha!»

Internett og sosiale medier

Den 19. januar 1998, fem år og én dag etter at han hadde avlagt eden som USAs 42. president, lærte Bill Clinton hva Internett kunne komme til å bety i amerikansk politikk.

Den dagen skrev nettavisen Drudge Report at han hadde hatt et utenomekteskapelig forhold til Monica Lewinsky.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Hillary og Bill Clinton

Daværende president Bill Clinton, med førstedame Hillary ved sin side, takker sine demokratiske partifeller i Kongressen for å ha stemt mot straff i riksrettssaken mot ham, 19. desember 1998, nøyaktig 11 måneder etter ryktene om Lewinsky-affæren ble satt på trykk.

Foto: SUSAN WALSH / AP

Det tok tid før kandidatene skjønte hvilken rolle Internett skulle komme til å spille, blant annet til å samle inn penger.

Men deres «hjelpere» forsto raskt at Internett var velegnet til ryktespredning og baksnakking.

E-mail, Facebook og YouTube er ideelle for den som ønsker å plante informasjon. Anonyme medier uten redaktører eller filtre er vår tids digitale vannpost.

Men der rykter i gamle dager møtte spres fra munn til munn, kan falsk informasjon og usannheter, dikt og forbannet løgn i dag gå verden rundt på sekunder.

De dukker opp på websider som ønsker å være først, så de sjekker – i beste fall – etterpå. Innen nyheten kan dementeres og legges død, blir trukket tilbake og kanskje beklaget er den en etablert sannhet.

I ettertid vil episoden bli plukket opp, endevendt og utnyttet på humoristisk vis av Saturday Night Live, Jon Stewart og andre, som er viktigere for spredning av politisk informasjon, spesielt til ungdom, enn nyhetssendingene er.

Det er all grunn til å tro at årets to kandidater vil være særdeles tilbakeholdne og forsiktige i sine beskrivelser av hverandre. Det er samtidig ingen grunn til å tro at verden har forandret seg.

Høyt gasjerte spin-doctors og høyt engasjerte aktivister vil sørge for at temperaturen blir høy og moralen tilsvarende lav også i år.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt