Korrespondentbrev

Skisser fra isolasjonen

En melding på telefonen sier «STAY HOME», og utenfor stuevinduet ligger byen øde. Koronakrisen har klart det selv krigen ikke klarte, å tømme gatene.

Js2_c6AI2hk

Libanesere blir bedt om å holde seg innendørs i kampen mot koronaviruset. Beirut ligger øde.

Foto: AFP

Første dag våkner jeg om morgenen til noe uvant. Jeg går rundt i stua og klarer ikke sette fingeren på hva det er.

Det tar noen minutter før jeg skjønner det. Det er stillheten jeg legger merke til. Det er ingen tuting fra gaten, ingen rusing av motorer, ingen høye rop.

Plutselig kan jeg høre fuglekvitter.

Har det alltid vært så mange fugler i denne byen?

Alle grenser er stengt, og landet er hermetisk lukket

I Libanon – som i mange andre land – har alle innbyggere fått beskjed om å holde seg innendørs og bare gå ut i nødsfall. Skoler, butikker, arbeidsplasser, flyplassen og alle grensene er stengt; landet skal være hermetisk lukket og i lockdown.

Utenfor stuevinduet er gatene tomme. Ingenting er åpent, bortsett fra dagligvarebutikker og apoteker. Der står innehaverne beskyttet med hansker, ansiktsmasker, og noen ganger vernebriller, som om de er statister i en dårlig film om en fremtidsdystopi.

Apotek

Et av de få apotekene som ennå har ansiktsmasker til salgs.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

Ingen her vet hvor ille situasjonen er. De offisielle tallene er så lave at ingen tror på dem, de forklarer ikke at skolene har vært stengt i tre uker, den landsomfattende helsekrisen myndighetene har erklært, eller ryktene om alle dem som dør i de sørlige forstedene.

Hvor mange er egentlig syke? 1000? 10.000? Enda flere? Ingen vet, og ingen har svaret. Så libaneserne holder seg inne. Koronaviruset har klart det selv borgerkrigen ikke klarte, det har lagt byen øde.

STAY HOME

Jeg vasker hendene, men de blir egentlig ikke rene, så jeg vasker dem igjen.

Jeg desinfiserer telefonen og der, øverst i venstre hjørnet, der navnet til teleoperatøren stod for flere år siden, år eller dager, de glir over i hverandre nå, står det en melding: STAY HOME. Jeg trenger ikke overtales, jeg har vært hjemme i to uker allerede, like mange uker som det er hjerter som slår i kroppen min.

Stuevinduet

Utenfor stuevinduet ligger gatene forlatte.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

Ingen ekspert, ingen rapport og definitivt intet googlesøk kan si med sikkerhet hva som vil skje med det andre hjertet, hvis jeg skulle bli smittet. Vil det slutte å slå? Vil det utvikle seg slik det skal?

Alle bekymringer jeg hadde i et annet liv virker så små og ubetydelige nå, de overskygges fullstendig av tanken på en usynlig fiende som kan finnes i dråper i luften jeg puster, heisknappene jeg trykker på, på hendene til dama i kassen på apoteket.

Det siste Libanon trengte

Dag ti i isolasjon hjemme, og kjøleskapet er tomt.

Jeg trykker på heisknappen med albuen og drar ned, ut. Det har nettopp regnet, og luften slår kjølig og nyvasket mot meg når jeg åpner døren. Jeg drar den dypt ned i lungene, jeg hadde glemt hvordan byen lukter, asfalt og oliventrær, det kjennes som måneder siden sist.

Her ute er gatene likevel ikke helt tomme. I et veikryss står de syriske gatebarna og tigger fra de få bilene som kjører forbi, med fingrene knyttet om skitne engangsmasker som noen velmenende forbipasserende må ha utstyrt dem med. En taxisjåfør stanser og ser på meg med et desperat blikk; han har antakelig ikke råd til å holde seg hjemme, selv om det knapt finnes kunder ute.

30ogEUWiqjY

En mann går tur langs strandpromenaden med gassmaske og hansker for å beskytte seg mot viruset.

Foto: Hassan Ammar / AP

Dette var vel egentlig det siste dette landet trengte. En diger økonomisk krise truet med å dytte landet over stupet allerede før viruset. Siden i høst har folk sunket dypere ned i fattigdom: nå lever 4 av 10 under fattigdomsgrensen. 785 serveringssteder ble tvunget til å stenge mellom september og februar fordi heller ikke middelklassen har penger å bruke. Hva vil skje nå? Her finnes intet oljefond, bare en statsgjeld som er blant de høyeste i verden.

Dessuten: Hver tredje innbygger i landet er en flyktning, palestinsk eller syrisk. Noen bor i leirer, andre i overbefolkede fattige bydeler. De rike i Libanon har råd til god helsehjelp; de fattige, må ta til takke med det de får, noen ganger er det ikke noe. Jeg husker en gang jeg intervjuet en syrisk flyktning her som måtte selge en nyre for å betale regningen da sønnen ble skadet i en trafikkulykke.

Men om det er prekært her, kan det bli enda verre i nabolandet. Jeg sender en melding til en venn i Syria for å høre hvordan det går der. Også her er skolene stengt, skriver han. Det samme er grensene. Alle er bekymret. For hvis viruset sprer seg i Syria, der helsevesenet ligger med brukket rygg etter ni år med krig, kan det bli katastrofalt. I flyktningleirer, der folk bor tett-i-tett uten tilgang til nok såpe og vann, kan sykdommen spre seg uhindret. Trusselen fra viruset har klart det få andre ting har klart de siste lange årene: å overskygge krigen.

Europeere har ikke forstått sårbarheten, før nå

Kanskje forstår vi den mer nå, krigen.

Vi tror vi gjør det, men vi gjør det egentlig ikke, ikke på et dypere nivå. Jeg hører det i hvordan man ofte snakker om dem som rammes av krig, hvordan man skrur av medfølelsen med en gang man ser et hvitt telt. Lykkejegere, blir de kalt, hvis de forsøker å ta seg til Europa. Migranter, sier man, om flyktninger.

Så ser man ikke at bak merkelappen er en tobarnsfar som for kort tid siden hadde egen bolig og bil i en forstad av Aleppo. Som tilbrakte søndagene i parken med familien og ukedagene på jobb, ubekymret i sitt middelklasseliv. Så kom krigen, og alt raknet over natten. Krefter større enn ham selv, som plutselig gjorde seg gjeldende, tok fra ham alt: hjemmet og jobben, barna mistet skolegangen.

Så sårbart det er, alt de har, hvordan de lever.

Det er nettopp sårbarheten som kan ha vært vanskelig for folk i Europa, og kanskje spesielt i Norge, fullt ut å forstå. Tragedier skjer naturligvis der også – vi får en kreftdiagnose, noen vi er glade i dør – men verden rundt oss består, den henger sammen slik vi alltid har kjent den. Er det noe vi kan stole på, så er det.

Ikke nå lenger. Noen dør, andre mister jobben. Kronekursen kollapser, studenter bekymrer seg om de i det hele tatt får ta eksamen. En stor global nedgangstid venter, og ingen vet hvordan verden ser ut når alt dette er over.

Så sårbart det er, alt vi har, hvordan vi lever.

Smitte overalt

Alt er et smittehelvete. Rulletrappen på Spinneys, handlevognen, juicekartongen. Hva med alle som har tatt på tomatene før meg, er tomatene fulle av virus nå? Jeg klør plutselig på overleppa, men jeg tok på gelenderet på veien inn, jeg kan ikke ta meg i ansiktet nå.

Lunsj i isolat

Katten Rumi er eneste selskap i lunsjen i isolat.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

Hyllene er ennå fulle her. Libaneserne har vært ute en vinternatt før, de har fylt skapene sine, men ikke hamstret i panikk. Hvor lenge vil det holde? Hvor mange pakker med bønner kan jeg kjøpe uten at jeg er usolidarisk? Hva trenger jeg egentlig hvis dette går skikkelig til helvete? Jeg vandrer retningsløst rundt, og jeg merker for sent at jeg har klødd meg på nesa.

Hvem har jeg egentlig blitt? Var det jeg som i et annet liv reiste rundt for å dekke kriger? Er det den samme personen som skuler mistenksomt på tomatene, og som skvetter unna andre mennesker i butikken som en mishandlet gatekatt?

Påminnelse om en svunnen tid

Når jeg er ute, begynner det å tordne. Lyden flerrer over hodet som et bombefly på tokt.

Det er da jeg ser den. En kafé! Den er åpen! De har friske tulipaner i vinduet, innenfor lukter det nybakt brød og kaffe. Den er så kjent, så kjær, så fremmed på samme tid, en påminnelse om en svunnen tid.

– Vi holder åpent enn så lenge, sier baristaen. Folk kan ikke sitte her, men de kan kjøpe takeaway.

5JlrOMAX7SY

En kvinne i lockdown mottar en rose på morsdagen - levert via en drone.

Foto: JOSEPH EID / AFP

Jeg er den eneste her inne, sikkert på lenge, og det føles som vi gjør noe forbudt, at det er kokain jeg kjøper på to meters avstand, ikke kaffe. Jeg snakker mer med baristaen enn jeg noensinne før har gjort, hun er den eneste jeg har snakket med på dagevis, jeg vil tømme sjelen. Hun har alltid virket treg og litt sur, men jeg må ha tatt feil av henne, for nå er hun en smilende engel som gir meg en kaffe latte og nyheter fra nabolaget.

– Stay safe, sier min nye venn, idet jeg går.

– Hold deg frisk, sier jeg.

Hva skjer når vi våkner fra dette marerittet?

På vei hjem tenker jeg på hva som vil skje, når alt dette er over, når vi våkner fra marerittet og bilene begynner å kjøre.

Kanskje har alt raknet da, utallige har mistet livet, millioner har mistet jobben og kanskje taket over hodet. Kanskje fører en økonomisk krise vi ennå ikke aner omfanget av, til mer autoritære ledere som styrker grepet om verden og undergraver demokratiet. Kanskje blir det mer fremmedfrykt og egoisme.

Eller kanskje kommer vi ut i andre enden styrket. At vi kan bruke samme dugnadsånden som holder folk innendørs nå, til å også fikse klimakrisen og endre globalt styresett til det bedre. Kanskje innser vi at vi ikke trenger å handle nye klær ukentlig eller fly verden rundt for å realisere oss selv, vi trenger bare noen å være glade i, en jobb og at dem rundt oss har helsa i behold. Kanskje, når dette er over, så møter vi fortsatt den trege baristaen med et smil.

Er det en regndråpe eller en smittedråpe, det som akkurat har landet på kinnet mitt? Skal jeg tørke den bort med mine urene hender eller la den være? Jeg er nesten hjemme, jeg skal inn igjen, tilbake i isolat, jeg vet ikke hvor lenge, eller når neste tur ut blir.

Så hører jeg fuglekvitteret igjen, det sprer seg fra trærne i de forlatte gatene, løvet er så grønt nå om våren, og jeg må velge å fokusere på det, på fuglekvitteret.

SISTE NYTT

Siste nytt